En busstreikendes dagbok - dag 8
Publisert av Ola 28.09.2020
Av Frode Eriksen, nestleder bussklubben
< Til dag 7 - Dag 8, 27. september 2020 -
Til dag 9 >
«Esse, non videri»
Foruten de høye lederlønningene har fokuset i uka som gikk vært på musikk. Eller de som forsøker, altså de tonedøve, hvem det nå er, og de umusikalske. Bussførerne er de som er kalt for umusikalske. Og mange bussførere har litt fritid til overs og ganske mange spiller et eller annet slags instrument på si. Og vi er ganske sikkert såpass slitne når vi stavrer oss over trammen hjemme at det nok føles litt umusikalsk når vi setter oss til rette for å spille av oss litt frustrasjon.
Men når bussførerne spiller sammen da blir det et orkester som høres det ganske land rundt. Denne helga fikk vi rundt 4500 nye solister med oss som overdøver både de umusikalske og de tonedøve. Og har arbeidsgiversiden ikke hørt oss ennå, så kan vi orkestrere litt til.
Det er litt underlig dette, at det er først når bussførerne streiker at folk flest oppdager hvilken rolle de har i samfunnet. Litt som den svenske Wallenbergfamilien som sies å ha mottoet «Esse, non videri», eller som på svensk «att verka, men inte synas».
Mange bussfører føler det nok slik i hverdagen, og har nok fått et lite sjokk i disse dager og sikkert mer oppmerksomhet på få streikedager enn de så lagt har mottatt gjennom et langt arbeidsliv. Eller som de sa på streikestanden på Alnabru, det kom ei dame med en eplekake hu hadde laga sjøl, og den var fremdeles varm!
For som kjent, du savner ikke noe du har, før du mister det.