Den var en deilig marsdag i Oslo. Trikkene trillet lydløst gjennom byen og selv det blågule byrådet satt ute i sola og nøt synet av det blå vidunderet som seilte fordi dem der de satt og drakk øl på Skansen Cafe. Idyllen var så komplett at selv Petter N. Myhre tenkte i sitt stille sinn fra Oslo vest at det var litt stas med trikk likevel.

Samtidig satt tidligere samferdselsbyråd Sirin Stav på Nationaltheatret T-banestasjon og ventet på banen hjem. Hun elsket lyden av elektriske motorer og satt gjerne her i timevis når hun ikke orka sinte fagforeninger eller kverulante Rødtfolk som masa den tiden hun satt som byråd. Noen ganger tok hun til og med banen bare for moro skyld, men forklarte innstendig til sine koffertbærere i Rådhuset at hun hadde ett eller annet viktig møte på Bergkrystallen med en ruterdirektør eller en annen høytlønna sjef fra et annet «grønt» selskap som tjente fett med penger fra Oslobudsjettet.
«Hvorfor har vi ikke mer T-bane egentlig?» tenkte Sirin der hun satt. Hun så med et for seg T-bane til A-hus og videre til Askim. Ja kanskje til og med over grensa til Sverige. «Tenk så billig det hadde vært å smugle billige økologiske gulrøtter da? Ja eller bambussokker til innkjøpspris»?!

På utsiden skinner sola og snøen og isen smelter i varmen. En virkelig nydelig dag i den fineste byen i Norge.
På andre siden av byen sitter Bjarne bussjåfør. Han tenker hverken på byrådene som var eller er. Han gav kanskje sola en liten varm tanke, i vissheten om at han i dag skulle slippe å sitte og kjøre buss i 9 grader.

Bjarne har vært bussfører lenge. Lenge før det ble stor-komærsj å herje med lønns- og arbeidsvilkåra hans. Den gangen bussene tålte en støyt og han sjøl kunne gi beskjed til arbeidsgiver at rutetidene var for stramme eller for dårlige.

Men det er lenge siden nå. Men han elsker fremdeles bussen og arbeidsgiveren sin. Ja kanskje like mye som tidligere byråd elsket sykkelveier og elektriske løsninger.

I mellomtiden på Skansen cafe, har det blågule byrådet tømt nedpå sitt fjerde glass hvitvin og innledet gode dype samtaler om hvordan man kan lage Oslo til en teknologisk overlegen by i verdens sammenheng. Det er en kjensgjerning i de indre sirkler at byrådsleder Solberg drømmer om rullende fortau gjennom hele byen. Slik at småbarnsforeldra kan ta rullefortau fra den private barnehagen og hente unga og stikke innom det full kommersialiserte sykehjemmet der bestemor bor, på veien hjem. Og kompisen hans Bernt, har lovt ham at dette skal de få til innen 2027. Det mangler bare «litt» finansiering. Solberg gleder seg, men lurer på hvor han skal skaffe alle disse penga hen.

Bjarne bussjåfør vandrer på sin side av byen langs etter Ole Deviks vei og er snart fremme på Alnabru der bussene hans venter. De supre tillitsvalgte sitter klar for å bistå ham i den litt kinkige saken om LOfavør-forsikringa han har som han ikke helt skjønner noe av. Han har en ganske god dag han også, selv om han ikke sitter og nerder på T-banestasjonen eller drikker vin på Skansen. Livet som politiker med frynsegoder er ikke alltid bedre enn å være stolt fagarbeider.

De andre partiene på Rådhuset har for lengst avsluttet arbeidsdagen, og sitter hjemme sammen med sine respektive familier og gomler i seg fiskepinner og helmelk. Noen få arbeiderpartifolk fra sosialkomiteen har forvillet seg ned på Carl Berner og deler ut en rose til forbipasserende. «Det er valgkamp hele året» proklamerer Abdullah mens han deler ut en rose til en av Carl Berners mest fasjonable styreledere. Styrelederen smiler høflig tilbake. Han er jo en hyggelig kar som liker både trikk, T-bane og buss. Ja og roser.

Men nå begynner han å bli ganske lei av å vente der på holdeplassen. Han har forøvrig også fått flaut mange roser underveis i ventinga, så han håper at denne 31-bussen til Tonsenhagen snart dukker opp. Det er fryktelig kleint å komme på møte med armene full av blomster, tenker han.

Bjarne nærmer seg garasjen. Han har måttet ta på solbrillene. Sola steiker i ansiktet hans og kan må myse for å se. «Til helgen skal jeg ta med kona på grilling i parken» tenker han. Mentalt går han gjennom innholdet i fryseren hjemme og vurderer om han skal be sin utkårede kjøpe med pølser og brød på vei hjem fra jobb i kveld. Selv er han ikke ferdig før sent på natt. Men det trives han godt med. Kveldstillegget er sånn passe bra, så de ekstra kronene i lønningsposen setter både han og den pølsespisende kona stor pris på.

I det han ankommer parkeringa på Alnabru stopper han opp stiv av skrekk.
Det finnes ikke en buss så langt øyet kan se. Selv ikke så mye som en stikkontakt er igjen! Noen har faktisk vært og stjålet alle bussene og ladeanleggene!

I mot han kommer han favoritt tillitsvalgte fra Bussklubben løpende! «Du får igjen den telefonen på forsikringa» peser den tillitsvalgte. Bjarne smiler av glede, men angsten over et bussfritt Alnabru kommer brått tilbake.
«Hva har skjedd? Hvor er alle bussene hen?!» Bjarnes stemme dirrer av fortvilelse. «Er de stjålet? Og av hvem?!»
Den tillitsvalgte titter ned, kremter og forklarer...
Skjønner du hvem som har tatt alle bussene og ladeinfrastrukturen?
Svar på krimgåta om hvem som har stjålet bussene finner du bakerst i bladet. Sammen med løsningen på påskequizen!

Løsninga på krimgåta finner du her