Det er heldigvis ikke ofte jeg har slike dager. Men når de kommer, gjør de det gjerne med full korpsmusikk og fanene til topps. Og som seg hør og bør, er dette konsekvent dager man gjerne er satt opp med en uendelig rekke turer til Bekkestua. Dette i seg selv er ofte slitsomt nok, spesielt når jeg alltid er såpass sent ute at den lille reguleringen vi da har på endeholdeplass forvandles til et aldri så lite løp for livet gjennom trikken for å kanskje rekke en tissepause når man ankommer Grefsen.

Men noen dager er definitivt verre enn andre. Selv av disse «ramle-ut-av-senga-og-lande-på-hodet» dagene. Hele dagen skal jeg ikke nødvendigvis gjengi for det krever et ordforråd som kanskje ikke nødvendigvis egner seg foreviget i bokstaver. Men kort oppsummert ville verken helse, koordinering av kropp og arbeidsoppgaver fungere på noen som helst måte.

Allikevel var det såpass innenfor «frisk-men-sur» kategorien at å holde seg i senga hele dagen utgikk. Usminket og uopplagt ramler den lille møkksure kroppen inn i kantina. Der råder det god stemning av bløtkakespisende kollegaer som fryder seg over at en liten del av #ruters millionbudsjett på marsipankaker fant sin vei til nettopp byens alle trikkeførere.

Vanligvis er det en prinsippsak for meg å ikke spise disse kakene. Men som det evige matvraket jeg er, kombinert med en voldsom selvmedlidenhet valgte jeg denne dagen å forsyne meg at et stykk digert #ruterkake. Selvfølgelig et hjørne med ekstra marsipan og uten #logo. Og jeg får vel innrømme først som sist, at jeg elsker bløtkake! Hadde jeg ikke hatt fysiske funksjoner i kroppen som hindret meg, kunne jeg ha hatt det både morgen, middag og kveld.

Så da sitter jeg der, gafler i meg bløtkake mens jeg kjenner at den fantastisk begredelige starten på dagen sakte men sikkert begynner å gi slipp. Til tross for at jeg har forsynt meg grovt av Norges mest usolidariske kakebudsjett. I det siste kakebit forsvinner nedover i fordøyelsessystemet kjenner jeg angeren. Ikke bare angrer jeg, men jeg kan kjenne at kroppen fysisk viser meg fingeren. Dette var alt annet enn en god ide.

Fra Grefsen til Bekkestua går turen noenlunde greit. Det rumler faretruende i mageposen og jeg kan kjenne kaldsvetten ligge på lur. Hører vel kanskje med til historien at jeg har en mage som er relativt skeptisk til blant annet melkeprodukter, spesielt på tom mage. Men syntes man synd på seg selv og mener man fortjener kake, ja da gjør man det.

I det jeg ankommer Jernbanetorget på tilbaketuren, har både kaldsvette og magekramper tatt overhånd. Følelsen kan sammenlignes med å ha spist noen russiske diskoskastere som har siste oppkjøring før OL. Selvmedlidenhet når uante høyder og fornuften begynner å lete etter steder langs trikkelinjen hvor kanskje man må kaste inn håndkleet og finne en artig liten innretning a la typen «Porsgrunds Porselæn».

«Unnskyld, men kan jeg kjøpe billetter av deg?» En nydelig gammel dame står og svaier i døren. Vanligvis syntes jeg det er hyggelig å snakke litt med slike gamle damer. Fortelle litt om hvorfor vi ikke har billetter og at vi gjerne anbefaler våre reisende å ta en liten tur innom servicepunktene for litt bistand i å orientere seg med både reiseruter og billetter. Men det eneste jeg får til er et litt creepy «Aaarghh. Neeei.» Damen bare stirrer tilbake og trekker seg baklengs ut av trikken. Jaja, så mye for kundeservice.

Turen går sakte videre. Egentlig mye saktere enn hva diskoslaget jeg sitter med i magen mener. Jeg kjemper meg igjennom holdeplass etter holdeplass. Litt usikker på om denne #ruterkaka klarer å holde seg innabords frem til jeg kan finne et egnet sted å kvitte meg med den.

I det jeg triller ut fra Birkelunden holdeplass er gode råd dyre. Det føles ut som øya går i kryss mens magen har en gang for alle takket for seg. I et siste desperat forsøk på å redde situasjonen knepper jeg opp øverste knapp i buksa som et desperat skrik om medgjørlighet fra alle organer i mageregionen. Enden på visa er at i det jeg ankommer Biermannsgate må både håndkleet, såpa og jakka kastes inn.

«Kjære alle reisende, vi får et lite uforutsett stopp her på Biermannsgate da føreren deres må på do.» Jeg pakker hektisk med meg nøkler og radio. Dørene blir stående åpne men jeg løper som en virvelvind over Vogts gate i desperat jakt etter en innretning fra Porsgrunds.

I det jeg regel rett ramler inn pizzasjappa på Biermannsgate er det to veldig skeptiske blikk som møter meg. «Jeg må få låne et toalett hos dere, det er litt... krise» stotrer jeg frem mens jeg står og tripper halvpåkledd midt på gulvet. «Øh, vi låner ikke bort do til gjester vi» sier den ene av de to mens de gransker meg med blikket. Ja, for Guds skyld håndhev forbud mot do-utlån i dag! Jeg regelrett ber dem på mine knær. «Jeg er trikkefører og den trikken på utsiden er min. Men jeg bare må låne doen deres for det er faktisk litt krise!» De titter på meg og kanskje så synkront begynner de å trekke på smilebåndene og jeg innser hvordan hele denne situasjonen må se ut. Jeg blir geleidet inn på en bitteliten do som bærer preg av at det er to menn som benytter seg av den.

Det er unødvendig med noen videre beskrivelse av hendelsesforløpet, men jeg kan i det minste informere at det gikk bra. Kroppen føles som om den har mistet all vekt og jeg svever tilbake over Vogts gate til den halvfulle trikken min som venter.

Krisen avverget. I det jeg tusler tilbake og inn på trikken legger jeg merke til de nesten 60 passasjerene som alle sitter og stirrer på meg. Og en kan nesten høre hva de tenker. «Har hun tissa eller har hun..?» Så kan man jo bare tenke seg til hva som var verst; magevondt eller 50 stykk passasjerer som sitter bak deg og humrer og ler av deg.