I oktober skriver en undersøkelseskommisjon fra FN at Israel begår en utryddelseskrig ved å ødelegge Gazas helsesystem. De dokumenterer ubønnhørlige angrep på medisinsk personell og fasiliteter. Okkupanten arresterer og torturerer bevisst leger, og forhindrer skadde palestinere fra å motta behandling.

I denne utryddelseskrigen myrdes palestinerne på bestialsk vis: Sengeliggende pasienter og fordrevne i telt brennes levende, og barn kveles langsomt under bygningsmasse. Israelske soldater gliser mens de hoverende dokumenterer sine egne krigsforbrytelser. De sender en kamphund på en sterkt funksjonshemmet person, og etterlater ham blødende i et avstengt rom der han dør uten sin familie.

CNN – som selv innrømmer at de følger en protokoll som gir IOF (israelske okkupasjonsstyrker) adgang til å sensurere artiklene deres – CNN skriver en reportasje om hvor traumatiserte israelerne blir av å krige. Reportasjen er vinklet på en måte som er egnet til å skape sympati for soldatene, og kun i en bisetning nevnes det at de har kjørt over hundrevis av palestinere – både levende og døde.

Store deler av den israelske sivilbefolkningen heier dessverre frem soldatenes uhyrligheter. Israelsk TV viste tidlig i folkemordet en musikkvideo med barn som oppmuntrer til utslettelse av palestinerne. Fotballpøbler synger gledesstrålende om at det ikke er skoler på Gaza fordi det ikke lenger er barn der, og israelske familier som vil bosette seg i Gaza reiser på båttur langs kysten for å bivåne terrorbombingen.

Norske medier og politikere flest tar ikke innover seg omfanget av ødeleggelsene og hvor eksplisitt intensjonen om folkemord og etnisk rensing har vært fra første stund. Til tross for at Sør-Afrika har lagt frem 750 sider med bevis i folkemordssaken mot Israel, fortsetter mer eller mindre sionistiske nordmenn å beskrive Israels handlinger som en kontraterrorkrig med Hamas. Disse bruker personer som Cecile Hellestveit og Camilla Guldahl Cooper som skjold for å forsvare sitt uforsvarlige synspunkt, som i sin tur gjemmer seg bak eksperttitler for å bagatellisere og bortforklare okkupantens forbrytelser. Mediene presenterer dessuten tidvis norske lesere med regelrett desinformasjon, som den villedende overskriften i mai i år: “FN nedjusterer antall drepte kvinner og barn i Gaza”. Realiteten var at antall drepte var så overveldende stort, og infrastrukturen som trengs for å identifisere de drepte så fraværende, at FN ikke var i stand til å verifisere alle drepte med fullt navn, fødselsdato og kjønn.

Nå er Israel også i full krig med FN. FNs generalsekretær får ikke komme til staten, Israel bomber fredsbevarende styrker i Libanon, og fortsetter å myrde FNs hjelpepersonell i Gaza. Francesca Albanese, FNs spesialrapportør for Palestina, har skrevet to rapporter som konstaterer at Israel ødelegger vilkårene for palestinsk liv. Hun trakasseres derfor for å være antisemitt av Israel. UNWRA, FN-organisasjonen palestinere er avhengig av for å overleve, er nå blitt bannlyst av Israel. Landets avtroppende FN-ambassadør rev i stykker FN-pakten fra talerstolen i Generalforsamlingen og oppfordret til at FN-bygget i Jerusalem skulle utslettes fra jordens overflate.

Hvordan har det kunnet gå så langt? Hvordan kan en stat opptre på denne måten uten å bli sanksjonert og suspendert fra det gode selskap? Det er to sammenknyttede grunner: Den første er at Israels venner, som ifølge utenriksminister Espen Barth Eide inkluderer Norge, ikke vil innrømme det opplagte overfor seg selv eller andre: Nemlig at Israel er skyldig i et klokkeklart folkemord. Som visepresidentkandidaten for De Grønne, Butch Ware, i USA sa til Middle East Eye tidligere i år: “Dette er et helt nakent folkemord. Likevel skal de ha deg til å tro at det er natt når det er midt på lyse dagen.” Fornektelsen viderefører Israels aggresjon fordi den muliggjør straffefrihet. Straffefriheten er den andre hovedgrunnen til at vi fortsetter å se bilder av hodeløse palestinske barn, drepte journalister og hjem på Vestbredden som er jevnet med jorden av gravemaskiner fra Caterpillar. Så lenge aggresjonen ikke har noen konsekvenser i form av press eller straff vil aggressoren gjøre som den vil.

Og hva er det Israel vil? Menneskerettighetsorganisasjoner er enige at Israel er en bosetterkoloni hvis mål ikke er å ødelegge Hamas men å annektere mer land: Den politiske ledelsen er tydelig på at målet er et stor-Israel. Israels finansminister sier åpent at en jødisk stat vil strekke seg fra Jerusalem til Damaskus, mens sikkerhetsminister Ben Gvir krever at palestinerne flytter til andre land. IOF gjør det klart at målet er å erobre arabisk territorium så langt som til Syria og Irak gjennom merkene flere bærer på uniformene sine. Mens norske politikere ansvarsunnfallent fabler om at “partene må forhandle om en tostatsløsning” vedtar Knesset at de aldri vil godta en palestinsk stat. Alt dette samtidig som den fullstendige etniske rensingen og annekteringen av nord-Gaza er i full gang.

Så er spørsmålet: Hvor langt skal Israel få gå i sin utryddelseskrig og okkupasjon før Norge innfører sanksjoner og boikott? Er ikke folkemord en rød linje? Med noen hederlige unntak, først og fremst representert ved Rødt og SV, fortsetter norske stortingspolitikere å se en annen vei og toe sine hender. Partiet Høyre går så langt som til å skylde på Hamas for palestineres lidelser, og kritiserer det lille riktige Norge har gjort riktig i løpet av det siste året, nemlig retorisk anerkjenne en palestinsk stat.

Det som avslører mest om hvordan norske partier forholder seg til okkupasjonen av Palestina er stortingsavstemningene om sanksjoner. Flertallet har i løpet av årene nedstemt Rødts forslag om å påføre Israel politiske, militære og økonomiske kostnader for sine folkerettsbrudd. Nå samler Juristorganisasjonen Forsvar Folkeretten støtte til et lovforslag som skal forby all økonomisk aktivitet på okkuperte eller annekterte områder. Samtidig har SV ved blant annet Ingrid Fiskaa og Marian Hussein foreslått tiltak for å stanse norske bidrag til krigsforbrytelser og okkupasjon. SV peker blant annet på hvordan norsk militært materiell, inkludert deler til F-35 fly, benyttes av Israel. SVs forslag om å stanse samhandling med selskaper som medvirker til Israels forbrytelser, bør være enkelt å støtte opp om for alle som er motstandere av folkemordet og tilhengere av en rettsbasert internasjonal orden. Man kan nemlig ikke påstå å være motstander av folkemord, og samtidig gi staten som begår folkemord politisk, økonomisk og militær ryggdekning.

Du oppfordres med dette til å følge nøye med på hvilke partier som stemmer for og imot SV og Forsvar Folkerettens forslag. Og husk på dette når du inntar valgurnen i 2025: Folkemord bør være en rød linje for oss alle.