Dagens debatt blir innledet med at blir det fortalt litt rundt hvordan de sosiale- og økonomiske forskjellene har økt markant siden 1980. Hvordan man de siste 35 årene har sett det vokse frem ett nytt hierarki i Norge basert på enkeltidividers privatøkonomiske situasjon som blir definerende for deres sosiale status. Et økt press på arbeidsmarkedet i form av uregulert arbeidsinnvandring fra EØS land, økende bruk av midlertidighet og svekkede rettigheter for arbeidere har blitt rene drivstoffet for å skape en voksende gruppe i det norske samfunnet; de fattige og upriviligerte.
Mette Nord tar opp betydningen av en sterk fagbevegelse for å kunne stagnere og gjøre endringer i denne utviklingen vi i dag ser så tydelig. Hun sier ”Vi trenger ikke være dårlige, for å kunne bli bedre.” Og det er nettopp slik fagbevegelsen må tenke. En styrket fagbevegelse vil være med på å styrke arbeidslivet, i form av å kjempe for rettferdige lønns- og arbeidsvilkår for alle og en tariffavtale i flest mulig virksomheter. Debattantene er skjønt enige om at den norske modellen med blant annet trepartssamarbeidet er en av grunnene til at vi i dag allikevel har kommet så godt ut av det kontra andre europeiske land. For det er et godt poeng Mette Nord tar opp, når hun sier at vi hele tiden må jobbe for å øke og utvide medlemsmassen. Medlemmer fra yrker med høyere utdanning er viktig får å kunne føre en solidarisk lønnspolitikk, det samme gjelder samarbeid mellom de ulike forbundene.
Men allikevel er det jo slik at det faktisk eksisterer relativt store forskjeller, i norsk standard. Og det er nettopp disse forskjellene som påvirker hvordan man som individer samhandler med hverandre. Det blir poengtert fra flere debattaneter hvordan vi i vårt samfunn har tillitt til at omstillinger vil gi verdiskapninger som tilfaller fellesskapet. Enten i form av skatteletter eller andre goder eller rettigheter.
Marianne Marthinsen fra AP, konkretiserer hvordan en gjennomsnittlig arbeider med skattelettene gitt av den blå-regjeringen daglig vil få 10 kroner mer å rutte med. Høytlønnede kan på den annen side krone seg med 1600 kroner mer i måneden, med argumentasjoner fra den blå-regjeringen at dette vil være med på å stimulere den norske økonomien. Som i teorien for mange høres svært logisk ut, men i realiteten er så langt unna sannheten som det kan få blitt. Dersom skatteletten vi her snakker om har tilfalt de lavtlønte og fattige, ville ikke de brukt sine nyervervede 1600 kroner til å investere i aksjefond i Saudia Arabia. De ville brukt disse pengene på brød, melk og andre livsmidler som i mye større grad er med på å stimulere en vekst i den norske samfunnsøkonomien. Marthinsen vil ikke gå så langt som å si at velgerene tar feil, men her har hun definitivt et godt poeng.
Den vanlige mann i gata blir feilinformert av sine politikere, av media og politisk retorikk som forvirrer mer enn det oppklarer. Resultatet er at man ikke lenger forstår hvordan systemet fungerer og man tar billige argumenter fra politikere i valgkampmodus for god fisk. Og her er det viktig at Fagbevegelsens tillitsvalgte tar sitt ansvar og skolerer sine medlemmer. Man må ut på arbeidsplassene og snakke med folk og forklare dem de reelle konsekvensene av den politikken som føres. Snakke høyt om hvilke grep som må tas som faktisk vil ha en reell effekt for de fattige i Norges land og kan bidra til at utviklingen vi dag har stagneres og til slutt endres.
Det er bevist at mennesker med en lavere sosial- og økonmisk status er mer utsatt for både fysiske- og psykiskelidelser. Derfor ser man at svekkelsene innenfor velferdsordninger som sykelønn, pensjon og lignende igjen presser disse menneskene enda lenger bort fra den økonomiske overklassen vi i dag ser i Norge. Mette Nord er tydelig i sin tale når hun blir spurt om hun er for eller i mot arbeidsinnvandring fra EØS områdene. ”Det viktigste er at alle som jobber i Norge, jobber på tarifflønn og etter norske bestemmelser.”
