SOS-barnebyer ble startet i 1949. I dag er det 572 barnebyer rundt i verden, og over 89 000 barn og unge bor i SOS-familier eller er med i ungdomsprogram. SOS-barnebyer Norge har ansvaret for SOS-barnebyers arbeid i 15 land, og i tillegg har de mange faddere fra Norge som støtter SOS-barnebyer i andre land utenom disse 15. India er det landet med flest barnebyer, ca. 40, men Turid kan ikke svare på spørsmålet om hvilke land som kunne trengt mer støtte. Det forstår jeg veldig godt, for det er jo barn og unge over hele verden som trenger hjelp og støtte.
SOS-barnebyers formål er at ingen barn skal vokse opp alene, og dette formålet er noe som engasjerer Turid sterkt: «Barn og unge trenger en hverdag med stabil omsorg for å kunne ha det bra og utvikle seg normalt, og samfunnet trenger at disse barn og unge får muligheten til å utvikle seg til ressurssterke voksne.» Hun har selv erfart gang på gang at den innsatsen som gjøres for barn, familier og lokalsamfunn nytter, og at det faktisk gir barn og unge en ny mulighet til en trygg oppvekst, blant annet i vår egen SOS-barneby i Huambo i Angola. Det gjør det lett å være motivert og engasjert i jobben, sier hun med et smil, og jeg synes også det er svært givende å treffe alle våre støttespillere og bidragsytere. Deres engasjement smitter også på oss andre som jobber her. Også har jeg jo verdens beste kollegaer i organisasjonen! La oss fortsette med noen spørsmål.
Jeg må jo spørre Turid hvor ofte hun besøker vår barneby i Huambo.
- Jeg har vært så heldig å få besøke Fagforbundets SOS-barneby i Angola nesten hvert år siden åpningen i 2010.
Får du også besøkt andre barnebyer?' spør jeg, bare bittelitt misunnelig på alle reisene.
- Dessverre får jeg ikke besøkt alle barnebyene, nei. Aller helst skulle man jo reist rundt og sett arbeidet som gjøres for barn, unge og familier, og møtt våre fantastisk dyktige kollegaer i alle våre land over hele verden. Men samtidig opplever jeg reisene til Fagforbundets SOS-barneby sammen med Fagforbundets medlemmer og ledere som så betydningsfulle at det ikke er et stort savn.
Det er sikkert noen av dere der ute som lurer på hvordan en SOS-barneby fungerer, så jeg ber henne fortelle litt om strukturen til en barneby.
- SOS-barnebyen er navet i alt arbeid som gjøres. SOS-familiene består av SOS-mor/SOS-far eller SOS-foreldre som er fosterforeldre, etter grundig opplæring. De bor i et familiehus sammen med et visst antall barn, som vokser opp som SOS-søsken. Det er et viktig prinsipp at biologiske søsken skal få vokse opp sammen, så lenge det er til det beste for barna. Til hver familie er det knyttet en assistent som hjelper til i det daglige og avlaster foreldrene når de har fri eller ferie. De fleste SOS-familier bor samlet, men mange steder flytter SOS-familier nå ut til «vanlige» boliger i nærmiljøet, mens familiehusene leies ut til andre familier. Alle barnebyene har fagpersoner som støtter SOS-foreldre i arbeidet, og foreldrene får også jevnlig kursing og opplæring slik at de kan stå i denne oppgaven så lenge som mulig. Det er de enkelt land som selv engasjerer SOS-foreldre og alle de ansatte er fra landet de jobber i.
Hva er kriteriene for at et barn for komme inn i en SOS-familie?
- Det er sosialmyndighetene i samarbeid med SOS-barnebyer som avgjør hvem som skal få flytte til en SOS-familie. Mange steder samarbeider SOS-barnebyer med lokale organisasjoner og sosiale myndigheter i identifiseringen og utvelgelsen av barn og familier som blir med i SOS-familieprogrammet. Dette gjør at SOS-barnebyer har høy tillit i lokalsamfunnet og blir sett på som en nasjonal organisasjon.'
Etter selv å ha sett arbeidet som noen enkeltpersoner gjør for å hjelpe andre er jeg nysgjerrig på hva Turid føler og tenker om disse barnebyforeldrene som gir så mye, og jeg er ikke overrasket over svaret jeg får.
- For det første er SOS-mødrene (og fedrene) noen av mine største helter, jeg er utrolig imponert og ydmyk overfor den store oppgaven de har tatt på seg, og hvordan de står i den til tider svært tøffe oppgaven å skulle ha omsorgen for barn som har opplevd store traumer.'
Men hva med de barna i nærområdet som bor utenfor barnebyen? Jeg vet jo at barnebyen i Huambo også sender barn i landsbyen på skole, er dette noe dere gjør overalt?
- Når det gjelder forskjellen mellom barna som bor i barnebyen og de som bor utenfor så er det et uttalt mål at byggestil, forbruk og livsstil i selve barnebyen ikke skal skille seg altfor mye fra nærmiljøet rundt. Både for å unngå stigmatisering og for å gjøre overgangen til voksenlivet enklere for barna. Og så er det jo sånn at de aller fleste barn helst vil vokse opp hos sin egen familie, så lenge den er i stand til å sørge for god omsorg og at barna får dekket sine grunnleggende behov. De barna som flytter til en SOS-familie er jo de som er aller verst stilt, og som ikke har noen som kan ta seg av dem. Mange har opplevd å miste foreldre og besteforeldre, og har opplevd store tap eller omsorgssvikt. Men det er klart det er mange barn i familier som lever på randen av hva som er mulig, og det er for disse familiene vi jobber for å styrke gjennom våre SOS-familieprogrammer. Der får de voksne støtte i foreldrerollen, rådgivning, yrkesopplæring, hjelp til utbedring av hus, oppstart av spare- og lånegrupper og støtte til å komme i gang med inntektsbringende aktiviteter. Alt mens vi også sørger for at barna får skolegang og nok mat. Arbeidet som gjøres i familieprogrammene i lokalsamfunnet er utrolig viktig fordi det når ut til mange flere barn, og det gjør at barn kan få vokse opp og utvikle seg i sin egen familie.'
Nå har jo barnebyen i Huambo kun vært i drift siden 2010, men har du noen eksempler fra andre barnebyer på hva en god oppvekst og tilgang på god utdannelse har hjulpet disse barna?
- Da kan jeg fortelle om Judith som kom til SOS-barnebyen i Waterfalls, en forstad til Harare i Zimbabwe, som ettåring. Hun var en flittig elev og gjorde det bra på skolen, mye fordi hun følte seg trygg i barnebyen med fostermoren og sine SOS-søsken. Hun har alltid ønsket å lære nye ting og siden hun hadde så gode skoleresultater fikk hun stipend til å studere på et college i Ghana. Hun er nå blitt 22 år og jobber for tiden med studiene sine i engelsk litteratur og internasjonale relasjoner på universitetet i Cape Town. Hun er snart i mål med bachelorgraden sin. I tillegg til studiene holder hun på med svømming og studerer fremmedspråk på si. Hun snakker blant annet fransk og koreansk, og dette har hun lært på egenhånd. Etter ferdig utdanning vil hun gjerne ha en jobb som betyr noe, kanskje en jobb i FN eller for en humanitær organisasjon som hjelper barn. Hun har jo selv måtte få hjelp som barn, og vet hvordan det føles, og oppveksten Judith hadde i SOS-familien sin har vært viktig for den hun er i dag. Hun ser at SOS-barnebyer betyr håp og muligheter for de som bor der, og hun skulle ønske det var flere organisasjoner som SOS-barnebyer.'
Hva kan vi i OSA gjøre for å få hjulpet barnebyen i Huambo?
- Det aller viktigste medlemmene i OSA kan gjøre er å skaffe faste bidragsytere til Fagforbundets barneby - det er de faste bidragsyterne som er selve grunnmuren i finansieringen av barnebyen. Til nå så har Fagforbundet finansiert hele driften av barnebyen i Huambo, det er fantastisk flott! Det er det som gjør at vi kan kalle den Fagforbundets SOS-barneby. Noe annet er at OSA sine medlemmer kan være veldig stolte over dette viktige engasjementet, og spre det gjerne. Kanskje er det andre som ønsker å engasjere seg slik Fagforbundet og OSA har gjort, og gjør.'
Da syns jeg det er en passende avslutning og klare ord fra Turid om hva vi som OSA-medlemmer kan gjøre for å hjelpe. Jeg takker for en hyggelig samtale og ser fram til videre samarbeid, og håper jeg vi sammen klarer å få flere bidragsytere til den flotte barnebyen Fagforbundet har i Huambo, Angola.

VERVEKONKURRANSE:

Vi startet på sommerfesten, men her kommer det skriftlig - vi setter i gang en vervekonkurranse for alle som allerede er bidragsytere til barnebyen vår, hvor de tre personene som klarer å verve flest vil vinne ymse premier. Jeg håper dere vil være med på dette og ser fram til å måtte krysse av mange navn og telle lengre enn mine ti fingre!