Diana, Princess of Wales rydder landminer I 1997. Dette området er nå et blomstrende samfunn, men det er fortsatt mer enn 1000 minefelt igjen i Angola.

Så hvorfor ble det borgerkrig i Angola når de endelig klarte å bli frigjøre seg fra kolonimakten?
The People’s Movement for the Liberation of Angola (MPLA) var det regjerende partiet da Angola ble frigjort fra den portugisiske kolonimakten. MPLA og the Union for the Total Independence of Angola (UNITA) var hovedaktørene i borgerkrigen som kom i etterkant av frigjøringen. På dette tidspunktet pågikk fortsatt den kalde krigen, så dette ble også en bakkekrig mellom Sovjetunionen og USA (noe vi ser skje igjen nå, i Syria, dessverre), og de ga sine allierte i Angola militær støtte. Cuba og Sør-Afrika var to andre land som direkte eller indirekte ble innblandet i denne krigen, på hver sin side.

Mbundustammen (Northern Mbundu), som man for det meste finner nord for elven Kwanza, rundt hovedstaden Luanda og østover, støttet MPLA, og UNITA, som hadde flest støttespillere fra Ovimbundustammen (Southern Mbundu), besto for det meste av folk fra landsbygda og høylandet i det sentrale og sørlige Angola. MPLA var et marxist-leninistisk parti som ønsket en ettpartistat, og ble støttet av Sovjetunionen. UNITA var det opprørske anti-kommunistiske partiet som etter hvert ble støttet av USA og Sør-Afrika.

Borgerkrigens ofre
Den over 27 år lange borgerkrigen endte i 2002 da Jonas Savimbi, lederen for UNITA, ble drept og partiet gikk da med på en fredsavtale med MPLA og ble selv det største opposisjonspartiet.
Over 500.000 mennesker døde i løpet av disse tre tiårene, og over én million mennesker måtte flykte fra hjemmene sine. 250.000 etniske portugisere flyktet fra landet i 1975, og i 1976 var det kun mellom 30.000 og 40.000 som fortsatt bodde i Angola. Infrastrukturen ble totalt ødelagt og landets økonomi og offentlige administrasjon fikk enorme skader. Alt dette kan bygges opp igjen over tid, men de emosjonelle skadene som er blitt gjort i løpet av alle disse årene, over flere generasjoner, kan nok ingen som ikke selv har opplevd krig forstå, og vil nok ikke forsvinne på flere generasjoner, om i det hele tatt.

Copyright ICRC © ICRC / E. Bouvet] Tekst: Hvis rikdom kun hadde kommet fra hardt arbeid ville de afrikanske kvinnene vært millionærer. Landmineoffer bærende på dagens innkjøp og neste generasjon.​

Fremtidens fred og forsonlighet
I 1992 gikk MPLA fra et kommunistisk styre til et sosialdemokrati og innførte et flerpartisystem, men i og med at MPLA har en så dominant rolle i statsapparatet og landets økonomiske og politiske liv, har Angola fortsatt mange elementer av en ettpartistat - Parlamentet, rettsapparatet og mediene, som er statseide, er lite uavhengige av president- og partimakt. MPLA har fått flest stemmer ved samtlige valg, og opposisjonen mener det har vært på grunn av valgmanipulasjon og korrupsjon. José Eduardo dos Santos som satt som president i 38 år, fra 1979 til 2017, har ført landet mer og mer bort i fra et demokratisk styre og til et autoritært styre. Da hans presidentmandat gikk ut i september 2017 ble en ny president fra samme parti valgt - João Lourenço, som var forsvarsminister 2014-2017.
Unikt for Angola er valgsystemet de innførte i den nye grunnloven i 2010. De avskaffet da direkte presidentvalg og innførte et valgsystem der listetoppen til den partilisten som får flest stemmer ved parlamentsvalget blir president.
Etter borgerkrigen har en god del av infrastrukturen blitt bygget opp igjen etter tiår med krig, mye på grunn av de mange mineral- og oljeressursene (deriblant diamanter og gull) de har, og landet er blant både Afrikas og verdens raskest voksende økonomier, men utviklingen går sakte.
Dessverre er levestandarden fortsatt lav for de fleste og levealderen er en av de laveste i verden, barnedød dessverre blant de høyeste. Den økonomiske veksten er skjevt fordelt og det er kun en liten del av befolkningen som merker den økonomiske veksten. Nedgang i oljeprisen og høy gjeld har også skyld i stagnasjonen av utviklingen i Angola. Det betyr at Angola fortsatt har en stor humanitær krise, hvor fattigdom gjøres verre med lange tørkeperioder, matmangel, sykdom og dårlig utnytting av naturlige ressurser.
Hva med de neste generasjonene?
Selv om utdanning er obligatorisk og gratis i åtte år er det fortsatt mange barn som ikke går på skole på grunn av for få lærere eller at det rett og slett ikke finnes nok skolebygninger. Elever må også betale ekstra for bøker og skolemateriale, og de lærere de har er underbetalte og overarbeidet- Landminer, mangel på ressurser og ID-papirer, samt dårlig helse gjør at barn ikke får gått regelmessig på skolen. Utdanningsbudsjettet ble forhøyet på 2000-tallet, men skolesystemet i Angola har fortsatt utilstrekkelig finansiering.
Ca. 71% av den voksne befolkningen kan lese; flere menn enn kvinner da prosenten av gutter som går på skolen er større. Mange jenter slutter når de får menstruasjon fordi de ikke har tilgang/råd til hygieniske produkter som f.eks. bind.

Fagforbundets fantastiske fellesinnsats
Fagforbundet støtter, som dere vet, SOS-barnebyen i Huambo i Angola. Huambo er landets nest største by etter hovedstaden Luanda og ligger på høylandet. Her drifter OSA SOS-barnebyers skole, Cambioteskolen, hvor barn også utenfor selve barnebyen får tilgang på utdanning. På grunn av et stadig økende behov for skoleplasser i lokalmiljøet, er antall elever på skolen nå økt til 1522 elever, fordelt på et morgenskift og et kveldsskift.
Her får alle lik utdanning, gutter som jenter, og skolen klarer å holde en god kvalitet på undervisningen, selv med store klasser. I 2017 besto hele 74 prosent av elevene eksamen. Videreutdannelse av lærere og økt støtte fra foresatte i vanskeligstilte hjem er viktig for å beholde den høye kvaliteten. Skolen har som mål å sette barnet i sentrum og å gi alle en god mulighet til å ta videre utdanning og få de rette evnene til å tre inn i voksenlivet.
Hva nå president Lourenço?
Som mange afrikanske land, etter frigjøring fra kolonimaktene, har Angola fortsatt en lang vei å gå før flesteparten av befolkningen vil få nytte av de mange ressursene landet har, og korrupsjon blir et fy-ord. Den nye presidenten ser ut til å ville gjøre endringer og har allerede startet en anti-korrupsjonskampanje, men at han samtidig reiser på Europaturné i et «flyvende palass» til $74,000 charterleie per time kan virke motsigende...
Siste nytt: I september ble sønnen av den tidligere presidenten siktet for å ha underslått flere milliarder dollar av offentlige midler da han hadde ansvaret for landets økonomi etter å ha blitt innstilt som finansminister av sin far i 2013. Dette er en del av antikorrupsjonskampanjen til den nye lederen, så nå får vi følge med på om João Lourenço faktisk vil flytte seg mot et mer demokratisk styre og begynne å fordele godene blant befolkningen som lovet, eller om han også etter hvert blir en maktsyk leder som ikke bryr seg om Angolas beste, men kun tenker på seg selv og sine.
I mellomtiden håper vi i OSA-Sporet at så mange som mulig vil støtte Fagforbundets SOS-barneby i Huambo så vi sammen kan få løftet frem fremtidige generasjoner som kan hjelpe med å bygge opp landet sitt.

Fakta:
Offisielt navn:
Republikken Angola
(Engelsk: the Republic of Angola
Portugisisk: República de Angola
Kikongo, Kimbundu og Umbundu: Repubilika ya Ngola)
Beliggenhet: Angola ligger på vestkysten av Afrika og grenser til Namibia, Zambia, Den demokratiske republikken Kongo og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville).
Innbyggertall: ca. 28,81 millioner
Hovedstad: Luanda, med omkring 3 millioner innbyggere.
Styreform: Republikk med presidentsystem
President: João Lourenco (2017-)
Offisielt språk: Portugisisk, samt Kikongo, Kimbundu og Umbundu
Valuta: Angolske Kwanza (AOA)
1 Norsk Krone = ca. 32,1782 Angolske Kwanza
Forventet levealder i Angola er 53,7 år.
Skrivekyndigheten ligger på 70,6
Angola ligger på 149.-plass på FNs utviklingsindeks (pr 2014 – lav utviklingsgrad)
Angola og Norge har hatt diplomatiske forbindelser siden 1977 – for det meste på områdene energi, utdannelse, godt styresett og menneskerettigheter.
Angola er ofte blitt kritisert på grunn av mangel på menneskerettigheter, inkludert diskriminasjon og vold mot kvinner, misbruk av barn, menneskehandel, diskriminasjon av personer med handikapp, urbefolkningen og personer med HIV/AIDS. Få rettigheter for arbeidere og mye tvangsarbeid.
Homoseksualitet er ulovlig ifølge lovverket i Angola, men dette blir sjelden fulgt opp, og det er ingen rapporter om at LGBT personer blir trakassert av politi eller borgervernsgrupper. I tillegg kom det i 2015 en ny lov mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering i arbeidslivet.
Basketball er favorittsporten i Angola, og de har også vært med i Håndball-VM for kvinner i mange år.
Den store sabelantilopen finnes kun i Angola. Man trodde lenge at den var utryddet, spesielt etter borgerkrigen, men i 2004 fikk de fotografisk bevis på at det fortsatt er noen gjenlevende grupper. Den store sabelantilopen er nasjonalsymbolet for Angola og er satt høy pris på av folket så det kan hende det er derfor de overlevde de lange krigene
De afrikanske pingvinene hekker ikke så langt nord som Angola, men man kan finne noen førstegangssvømmere som har svømt i feil retning fra Sør-Afrika/Namibia og endt opp på sørkysten av Angola.