Typograf og LO-leder Ole Olsen Lian (1868-1925) trakk det lengste strået, etter å ha nærmet seg opposisjonen. Lian skapte opphavet til det norske trepartssamarbeidet, og er trolig den mest undervurderte av alle fagbevegelsens tillitsvalgte. Og den LO-leder som har hatt vervet lengst (19 år) etter Konrad Nordahl.

Lian fikk sin første biografi utgitt i 2017, der Nils Henning Hontvedt tegner et bilde av en nærmest ukjent LO-leder, selv blant LOs medlemmer. Lian fant kompromisser der det var nødvendig, dersom han mente det gavnet fagbevegelsen på sikt.

OLE OLSEN LIAN: Ca. 1920. Foto: Wikipedia/Oslo Museum/digitaltmuseum.no

Konflikten i Buvika
Streiken i Buvika er et eksempel på en type omforent løsning der Lian så større fordeler ved en løsning enn en fortsatt og utvidet konflikt. I.C.Pienes Mølle i Buvika, i dagens Skaun kommune i Trøndelag fylke, nektet å imøtekomme arbeidernes krav om tariffavtale og lønnstillegg på 4,5 kr per uke, 57 timers arbeidsuke, åtte dagers ferie og overtidsbetaling. De 35 arbeiderne gikk ut i streik 26. mars 1913 og konflikten ble ikke løst før 27. februar 1914. Første del av konflikten endte med en forhandlingsløsning, men da arbeidet skulle gjenopptas krevde arbeidsgiver å beholde flere streikebrytere, som erstatning for flere av de som hadde streiket som nå ble nektet adgang til bedriften. En ny konflikt startet og streikebryterne ble bevæpnet av møllemesteren. En av disse, Alf Egset (18), skøyt og drepte sekretæren i fagforeninga, Marius Folstad (25) natt til 21. september 1913.

Drapet førte til boikott av mel fra mølla, som var dominerende i all melhandel nordenfjells.

I 1914 så det hele ut til å ende i en nasjonal storkonflikt. Norsk Arbeidsgiverforening truet med lockout overfor 40.000 arbeidere, mens Arbeidernes faglige landsorganisasjon (LO) svarte med å varsle at 10.000 arbeidere ville bli tatt ut i sympatistreik.

Lian gikk inn i den tilspissede situasjonen og dro selv til Buvika og overtalte arbeiderne til å gjenoppta arbeidet. For han var det flere hensyn og ta, og trolig veide det tyngst for Lian at han ikke ville risikere en svekkelse av fagbevegelsen mens den var i sterk vekst. Det var oppgangstider og LO-ledelsen regnet med at veksten ville fortsette, men var ikke like overbevist om at konflikten i Buvika var en konflikt en kunne vinne, dersom saken ble satt på spissen.

Forliket
I forliket datert 7. februar ble alle de streikende tatt inn igjen, og aksepterte, om enn motvillig, at flere av streikebryterne fikk fortsette. Det gjaldt også Egset som ble frifunnet for drap 6. mars, dommen sier at det skjedde i selvforsvar, men alt 21. mars emigrerte han til Amerika med en billett det ble sagt var betalt av Piene sjøl. Egset døde 23 år gammel av lungebetennelse. Hendelsen i Buvika danner grunnlaget for musikkteaterstykket Skottet i Buvika. Folstad ligger begravet på Buvik kirkegård, der en minnestein ble reist i 1933.

Den da etablerte fagopposisjonen kom både underveis og i etterkant av konflikten med skarp kritikk av forliket, og mente at LOs ledelse hadde opptrådt alt for lydig overfor arbeidsgiversiden. En demonstrasjon mot resultatet i Trondheim 11. februar samlet 700 deltakere og bidro sterkt til å opprettholde og styrke de radikale kreftene i Trøndelag. Konflikten var den første der en så hvilke våpen sympatistreik og boikott representerte i en arbeidskonflikt.

LO-leder
Lian ble nestleder i LO i 1905, og leder året etter. Adolf Pedersen måtte trekke seg fra ledervervet på grunn av interessekonflikter; han var både LO-leder og formann i Malerforbundet, og måtte trekke seg fra ledervervet i LO to ganger. Pedersen var LO-leder mellom 1902 og 1904, og igjen mellom 1905 til han gikk av i 1906 og er dermed den så langt eneste som har vært LO-leder i to ikke-sammenhengende perioder.

Lian satt uten tilsynelatende problem med utallige hatter på hodet samtidig. Han hadde en enorm arbeidskapasitet og var foruten LO-leder medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre, nestleder i Arbeiderpartiet mellom 1912 og 1918, kommunestyrerepresentant i Kristiania kommunestyre og formannskap mellom 1908 og 1916 og Stortingsrepresentant mellom 1916 og 1921.

Lian kjempet først mot Fagopposisjonen av 1911 både i partiet og i fagbevegelsen og bidro på den måten at opposisjonen forble dette i LO, i motsetning til i partiet. Han beholdt partimedlemskapet da sosialdemokratene brøt ut i 1921, først og fremst fordi han ønsket å holde fagbevegelsen samlet, og han fant deretter et skjebne-fellesskap med den tidligere hovedmotstander Tranmæl som kom på kant med Komintern.

Horntvedt antyder i sin bok at Tranmæl huskes fordi han var rebellen, mens Lian representerte det etablerte. Lian ble gjenvalgt på alle LO-kongresser, både de ordinære og de ekstraordinære, og stod blant annet bak initiativet til prosessen som samlet Arbeiderpartiet, Sosialdemokratene og deler av kommunistpartiet i 1927.

Høsten 1923 inviterte Lian myndigheter og arbeidsgivere til en felles konferanse med arbeidstakerne. Konferansen ble avholdt i januar 1925 der LO-lederen selv leverte hovedforedraget og resultatet ble et ti-punkts program som de tre partene var enige om; forløperen til den norske modellen og trepartssamarbeidet. I grevens tid for Lian selv, tre uker senere døde han av hjerneslag, 21. februar 1925, 56 år gammel. Han er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.

Redaktør Tranmæl
Motparten var bondesønnen Martin Olsen Tranmæl (1869-1967), fra gården Tranmælsøien i Melhus. Han satte sitt bumerke på både parti og fagbevegelse. I 1899 var han med på å etablere arbeideravisa Ny Tid i Trondheim som han selv var redaktør for i periodene 1908 - 1911 og 1913 - 1918. Dette gav han en plattform for å øve innflytelse, og han benyttet alle muligheter dette gav.

Han fikk sin første organisasjonserfaring fra avholdsbevegelsen, han var avholdsmann hele livet etter at han i ungdommen hadde erfart at hans egen far drakk seg fra gård og grunn. Han ble den ubestridte leder av Fagopposisjonen av 1911. En opposisjon som etter hvert fikk flertall i Arbeiderpartiet, men Tranmæl skulle også komme på andre tanker og både modererte og justerte egne meninger etterhvert som han og omgivelsene modnet.

Mye av grunnlaget for Tranmæls holdninger til fagbevegelsen lå i hans utenlandsopphold. Han var maler av yrke, og arbeidet som malersvenn i USA i periodene 1900 - 1902 og 1903 - 1905. Her erfarte han den revolusjonære retningen amerikansk fagbevegelse gikk i, og ble styrket i sine egne meninger der arbeidere ikke var malere eller snekkere, men først og fremst arbeidere. Tranmæl mente at å organisere seg i ulike forbund styrket yrkesstanden og fagegoismen, og ikke klassesolidariteten som han selv var opptatt av. De sterkeste fagforbundenes ulike og etter hvert velfylte velferdskasser økte dessuten forskjellen innad blant de fagorganiserte. I USA var han sin daværende fagforenings representant under stiftelsesmøtet til Industrial Workers of the World (IWW) i Chicago i 27. juni 1905.

Tranmæl dro til England i 1911 og fikk der øynene opp for hvor effektiv sympatistreik kunne være. Ikke for en hver pris, en kunne også benytte boikott, obstruksjon og sabotasje om nødvendig i arbeidskamp, holdninger som lå til grunn for hans engasjement i Fagopposisjonen.

Den første resolusjonen
Det var den 12. november 1911 at Trondhjems samorganisasjon vedtok den etterhvert så kjente Trondhjemsresolusjonen som skulle sette sitt preg på fagbevegelsen. I realiteten var resolusjonen Tranmæls eget verk men ble både diskutert og tilpasset i samorganisasjonen. I vedtaket slås det fast at organisasjonsarbeidet skal drives på et «mer revolusjonært grundlag end før».

Bakgrunnen for et slikt vedtak lå i en kamp internt i LO om en skulle fokusere det faglige arbeidet på avtaler med arbeidsgiverne, eller på aksjoner. LO-leder Lian var forkjemper for avtaler, Tranmæl for aksjonslinja. Blant industri- og håndverksforeningene var en mest opptatt av avtaler, mens foreningene innenfor tungindustri og anlegg mente en fikk mer igjen for en aksjonslinje.

Tranmæl-fløyen ville at LO sentralt skulle samordne kampen, støttet av de lokale samorganisasjonene. Dessuten at økonomien skulle nasjonaliseres og at en skulle etablere arbeiderkontroll over produksjonsmidlene. Tranmæl kritiserte Arbeiderpartiet for å legge for stor vekt på det parlamentariske arbeidet.

Opposisjonen vinner partiet
Den trønder-dominerte Fagopposisjonen av 1911 ble landsomfattende i 1913 og hetende Den norske fagopposisjon. På Arbeiderpartiets landsmøte i 1918 fikk fagopposisjonen flertall for et riktignok moderert forslag som sidestilte kampen for et parlamentarisk flertall med revolusjonær masseaksjon. Men likevel alt for radikalt for partiets ledelse som trakk seg, mens opposisjonen inntok de ledige posisjonene. En av opposisjonslederne, Kyrre Grepp, ble partiformann (etter Christian Holtermann Knudsen), Tranmæl ble sekretær (etter Magnus Nilssen), mens Olav Schefloe ble redaktør av hovedorganet Social-Demokraten (etter Jacob Vidnes). Schefloe overlot redaktørjobben til Tranmæl i 1921 og gjennom denne dominerte han både parti og fagbevegelse fram til han lot seg pensjonere i 1949.

Den russiske revolusjonen var muligens den viktigste enkeltårsaken til radikaliseringa som feide over Norge, men ikke den eneste. Her i landet fikk vi dyrtid og økte forskjeller. Dessuten var Tranmæl en glimrende taler og agitator og hans taler ble brakt videre av partiavisene som for det meste var kontrollert av og derfor talerør for venstrefløyen.

Men partiet var fremdeles lite og hadde begrenset politisk makt. Enda. I 1919 kom det kjente, noen vil mene det beryktede, vedtaket om å melde partiet inn i Den tredje internasjonale (Komintern). Fagopposisjonen hadde nådd et viktig mål; å gjøre partiet til et revolusjonært parti. Tranmæl og partiet aksepterte de 21 opptaksvilkårene til Komintern, bedre kjent som Moskvatesene. Tranmæl var aldri partiets formelle leder, men trolig partiets viktigste og mest innflytelsesrike politiker. Samtidig fikk samme opposisjon flertall på LO-kongressen. Tranmæl stilte seierssikker opp som motkandidat til LO-leder Lian, men tapte avstemningen, etter at Lian hadde nærmet seg opposisjonens krav. Tranmæl holdt seg deretter unna LO. Fagopposisjonens mann, anleggsarbeider Elias Volan, ble imidlertid LOs nestleder.

Partisplittelsene
I 1921 sprakk Arbeiderpartiet, ved at høyresiden brøt ut og etablerte Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, som en reaksjon på at venstrefløyen fikk flertallet i partiet og den derpå følgende innmeldingen i Komintern.

I 1922 krevde Kominterns 4. verdenskongress en avklaring av Arbeiderpartiets holdning og krevde blant annet at partiet måtte gjennomføre Kominterns vedtak, deriblant omorganisere partiet etter Kominterns krav, navneendring til «kommunistparti» og at stortingsgruppa skulle underordnes sentralstyret.


MARTIN TRANMÆL: Foto: Wikipedia/Det Norske arbeiderpartis historie 1887-1937 (red. Halvdan Koht), Det norske Arbeiderpartis forlag, bind II 1939.

Tranmæl hadde imidlertid sett seg lei av fjernstyringen fra Moskva og hans økte skepsis til Komintern resulterte i at sentralstyret i partiet 21. desember 1922 vedtok at en ikke kunne godta Kominterns krav. Måneden etter trakk sentralstyret vedtaket tilbake og vedtok et forslag fra Kominterns eksekutivkomite (EKKI), der partiet anerkjenner EKKI som øverste myndighet. På et ekstraordinært landsmøte i februar 1923 blir vedtaket bekreftet.

Til det ordinære landsmøtet 2.-3. november 1923 legger EKKI fram et nytt forslag der det foreslås at landsmøtet skal ta avstand fra bestemmelser som står i motsetning til Komintern, og at de som forkaster forslaget anses som utmeldt av partiet. Landsmøtets Komintern-motstandere ser på EKKIs forslag som et ultimatum og stemmer ned et forslag om å sette ned en forhandlingskomite med 164 mot 110 stemmer. EKKIs hovedkrav faller deretter med 164 mot 103 stemmer. EKKIs representant på landsmøtet, tyske Edwin Hoernle, erklærer deretter at flertallet har stilt seg utenfor Komintern ved å nekte å gjennomføre Kominterns vedtak.

Mindretallet på landsmøtet marsjerer deretter ut av møtelokalet i Folkets Hus i Oslo og etablerer dagen etter, 4. november 1923, Norges Kommunistiske Parti (NKP), som en norsk avdeling av Komintern. NKP kom i flertall i flere deler av partiorganisasjonen og fikk på den måten med seg 11 av 41 arbeideraviser, deriblant de to største utenfor Kristiania, Arbeidet i Bergen og Tranmæls gamle arbeidsplass i Trondheim, Ny Tid.

Tranmæls parti
Tranmæls posisjon i Arbeiderpartiet var så sterk at dets medlemmer ble kalt for tranmælitter og partiet for Tranmæls parti. Motvillig ble Tranmæl stortingsrepresentant i 1924, men tok ikke gjenvalg i 1927, samme år som partisamlingen fant sted etter mildt press fra LO.

LO ble da ledet av kvæfjordingen Halvard Olsen, som var et sentralt medlem av Fagopposisjonen av 1911. I 1918 var han blitt sekretær i Norsk jern- og metallarbeiderforbund, fra 1919 leder, der han raskt modererte sitt opposisjonssyn. Han tilhørte partiets høyrefløy, men ble likevel med over til NKP i 1923, ble ekskludert derfra i 1924 og meldte seg deretter inn igjen i det nye arbeiderpartiet etter samlingen i 1927.

Han ble valgt som LO-leder i 1925 etter Lians død, og er derfor den eneste LO-leder valgt til vervet uten å være medlem av Arbeiderpartiet. Han fullførte på mange måter Ole Lians livsverk, men glemmes som oftest fordi han etter krigen ble dømt for landssvik fordi han og flere tillitsvalgte etablerte Fagopposisjonen av 1940, som valgte å normalisere og samarbeide med de tyske okkupantene.

I Social-Demokraten kan en se en varig innrømmelse overfor Komintern, ettersom et krav derfra var å kvitte seg med partiavisenes «sosialdemokrat»-navn. Fra 3. april 1923 mistet 12 arbeideraviser slike navn og hovedorganet ble til Arbeiderbladet, et navn som ble stående selv om partiet meldte seg ut av Komintern.

På 1930-tallet var Tranmæl blitt forsvarer av den parlamentariske og reformistiske linja som han hadde kritisert så intenst noen få år tidligere.

Gjennom redaktørjobben øvde Tranmæl innflytelse på både parti og fagbevegelse, en jobb han hadde til 1949 med unntak av perioden da Arbeiderbladet ble stanset av okkupasjonsmakten fra 27. august 1940 og fram til frigjøringen og første avisdag i Oslo 14. mai 1945 (Oslo-Pressen kom ut som en fellesavis fra 8. til 12. mai etter krav fra Hjemmefrontens ledelse).

Han lot seg pensjonere fra avisa, men ikke fra partiet, der han forble medlem av sentralstyret fram til 1963. Tranmæl var dessuten varaordfører i Trondheim 1917-1918, stortingsrepresentant fra Oslo 1927-1929, medlem av Nobelkomiteen mellom 1938 og 1964, LOs sekretariat 1920-1946 og samarbeidskomiteen mellom LO og Arbeiderpartiet mellom 1927 og 1959. Tranmæls posisjon var så solid at han lett kunne gått hele veien til topps i regjeringen, men den veien ville han ikke gå. Tranmæl døde 1. juli 1967 og er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Forbildet
Trondheimskonferansen i dag har Fagopposisjonen av 1911 og Trondheimsresolusjonen derfra som tydelig forbilde. Det er en tumleplass for fagforeningsfolk fra hele landet. Et sted for å mingle og dingle. Noen får bekreftet det de visste, andre samordner, argumenterer og planlegger kommende årsmøter. Eller sitter og noterer, eller bare later som. Men det var ikke gitt at konferansen skulle ende der.

Første Trondheimskonferanse ble arrangert i Kristiansand i 1988 på et bakteppe av økt arbeidsledighet og kamp for en uavhengig fagbevegelse, der konferansedeltakerne ble truet med eksklusjon fra LO. Et meningsfellesskap på tvers av forbundsgrenser ble dannet og andre konferanse fant veien til Trondheim. Etter å ha sirkulert litt rundt fant konferansen veien tilbake til Trondheim i 1993 og er blitt arrangert der i byen siden. Da hadde også den politiske høyresiden her til lands blitt såpass kraftig styrket at LO til slutt hadde akseptert konferansen som en naturlig del av meningsutvekslingen i bevegelsen. I 1995 deltok LOs nestleder, Esther Kostøl, som innleder.

For arrangøren av Trondheimskonferansen, LO i Trondheim, er det alene en prestasjon å samle 600 fagforeningsfolk fra hele landet hvert år. Alt annet er en bonus.


Trondheimsresolusjonen 2018
Den omfattende resolusjonen som forsøker å ta opp i seg de fleste innspill som kommer på konferansen, kan leses i sin helhet på LO i Trondheims nettsted http://loitrondheim.no/trondheimskonferansen-2018/trondheimsresolusjonen-2018/

OSAs delegasjon fikk innarbeidet setningen «Et viktig krav er å ta tilbake tjenester, noe som begrenser og hindrer vel¬ferds¬profitører.»

Tror du at du har noe på konferansen å gjøre, eller har du bare lyst på litt fagligpolitisk påfyll, ta kontakt klubben om du er interessert i en Trondheimstur.


Kilder: Wikipedia, Store Norske Leksikon, Frifagbevegelse.no, Skotet i Buvika: Streiken ved Piene Mølle 1913 (Inga E. Næss, Samlaget, 1999), Arbeiderbevegelsens historie i Norge (Tiden Norsk Forlag, 1990), Landshøvding og samlingsmann (Nils Henning Hontvedt, Res Publica, 2007).