3 timer etter at jeg og reisegruppen setter våre bein i Israel, er jeg regelrett forbanna. En jente i vår reisegruppe som jeg hadde skravlet og ledd med i 5 timer i strekk, var blitt tatt inn til 2 timer med avhør. Avhør med trusler, konstante spørsmål om hennes nær og fjerne familie og trakassering kom hun til slutt inn i landet. Takket være et fiktivt reiseprogram vår reiseleder var utstyrt med. Så står hu i resepsjonen på hotellet vårt i Jerusalem, det synet av en så livlig jente skulle få sugd hele sjelen sin ut av seg så brutalt, trodde jeg ikke gikk ann. Og alt dette fordi hun var kledd med hijab. Da skjønte vi nok alle at vi ikke er på en fornøyelses og ferietur, her skal man oppføre seg og prøve å holde kjeft og svelge kameler til den store gullmedaljen.
Disse 11 dagene vi er i Palestina og Vestbredden, veksler vi mellom guider og noen minibusser. Vi humper avgårde fra en by til den andre, stopper i checkpoints overalt vi skal, og blir slitne i armene av å holde opp passene og den lille lappen som sier vi fikk lov til å være i dette okkuperte land. På hver checkpoint kommer det alltid to menn, den ene mer bevæpnet enn den andre og sjekker oss ut. De to jentene med hijab må selvsagt sjekkes mer grundig, og må svare på flere spørsmål før de sier seg fornøyd og trer ut av minibussen. Her er det om å gjøre å ha orden i sysakene, smile pent og huske på tre ting. «Jerusalem, Bethlehem og Tel Aviv», for det er bare der vi vil de skal tro vi har vært og er på vei.
Vi har alle en formening om hva rasisme er og føles på kroppen på en eller annen måte, men i Norge kan vi være naive og slipper unna med mye, vi kan gå hvor vi vil, se på hva vi vil, snakke med hvem vi vil og si ifra om noen er slemme med oss, vi kan søren meg smelle fra om vi vil! Men når vi skulle gjennom en av mange checkpoints for å gå inn til klagemuren, bli vi stoppet og to i vårt reisefølge blir stoppet og nektet inngang. Vår guide stiller seg i checkpointen og forklarer oss situasjonen, vi blir bedt om å bli stående til alle i gruppen får gå inn men så fort vår guide sier vakten er stupid, blir det ett kort munnhuggeri og en rask avgjørelse på å ta med de to jentene rundt plassen. Vi møter de ved klippemoskeen igjen senere. De er ikke frekke enn at de spør folk om deres religion, bosted, hva mor og far heter, og nekter deg derfor inngang akkurat som de vil, spørs på dagsformen virker det som. Her gjelder det å ikke møte på en soldat som har stått opp på feil side av sengen.
I løpet av oppholdet vi er i Jerusalem, beveger vi oss rundt i nabolaget og er også innom vest-Jerusalem som er utstyrt med flottere trikker enn hva vi har i Oslo per dags dato. Det er brede, rene og flotte gater med butikker og minner meg veldig om en hvilken som helst europeisk storby når vi går i gatene og ser et piano som spilles på, I Love Jerusalem bokstaver i samme stil som I Love Amsterdam på et torg med de kjente merkene og gatemusikanter som omkranser torget.
Vi ser mye av vestbredden på vår ferd i vår kjære lille minibuss. Men på veien mot Hebron hadde vi en liten ufrivillig kjørepause, da en mann fikk et illebefinnende i motgående kjøreretning og plutselig var han godt plantet inn i siden på vår kjære lille minibuss. Men du dæven skal si palestinerne kan organisere, åstedet ble veldig raskt en taxi holdeplass og vi ble shufflet videre til vårt endelige reisemål i Hebron, nemlig Ibrahimi Mosque og å besøke den politiske aktivisten Zuleikha. Vårt møte med Zuleikha var ikke annet enn surrealistisk, hun måtte få sin balkong ufrivillig gjerdet inn. Du skjønner at hennes flotte balkong uheldigvis mot selve apartheid gaten der kun israelske bosettere kan bevege seg. De liker ikke trynet på Zuleikha så de kaster likeså greit steiner mot hennes hjem flere ganger daglig. Før gjerdet kom på plass hadde de for vane å klatre opp og inn i hennes hjem, hva kan man forvente når man har en tidligere busstasjon omgjort til en israelsk militærleir, selvsagt må de plage denne damen som har større baller enn de selv. Vi sier ikke farvel til Zuleikha helt enda.
Vi går gjennom Hebron, og legger merke til gittere som er montert oppe over oss i de smale gangene, vi stusser på dette og lurer på om det har noe med fugler å gjøre, men før vi rekker å stille spørsmålet til vår guide ser vi det er søppelposer, avfall, brusflasker, bleier og plastikk som ligger tykt over på oversiden av gitteret. Det er ikke mindre enn avfall fra bosetterne som ikke klarte å finne sine søppelbøtter i sine nyokkuperte hjem de har tatt med makt, minst en palestiner måtte mest sannsynlig bøte med livet så de kunne bo der. Men det var bare halve kaken, lengre bort i den trange gaten, var det også presenninger. Det stilte igjen noen spørsmål, er da vell ikke så varmt at man trenger skygge, er jo mye skygge her uansett av bygningene. Men det var fordi det var en barnehage rett overfor, og barna kastet bæsj, tiss og de voksne bisto med syreangrep jevnlig. Tilbake til kameler man må svelge..
Vi skulle etter hvert få se Zuleikha igjen, men fra en annen side. Vi kommer oss igjennom nok en checkpoint og her er det sikkert hundrede gangen vi må vise passet, men her tar de bilder av alle pass og nekter vår guide innpass. Soldatene, er de soldatene som må tjenestegjøre i den israelske militærstyrken fra ung alder, de er godt utstyrt så de står med den typiske rusmisbruker knekken i knærne, det eneste som mangler er opprørsskjoldet. Men det ligger sikkert i den pansrede bua rett ved. Jeg føler både sympati og forbannelse over disse ungene som er minst 10 år yngre enn meg selv, de må jekke seg kraftig ned, samtidig som jeg ønsker å gi de en klem. De er også et offer på en annen måte under okkupasjonen de er født og oppvokst inn i.
En av dagene er formiddagen satt av til å være ett slags publikum i en israelsk militær rettssal der palestinske barn blir stilt for retten for ugjerningene de har begått. Hva disse ugjerningene nøyaktig er, vet hverken foreldrene til barnet eller barnet selv før de møter opp i rettssalen på en gitt dato. Mødre til disse barna, som blir hentet i nattens mulm og mørke med voldsom kraft, revet ut av sengene sine og armene til en foreldrene. Hvis de stiller til motmæle eller spør hva barnet blir arrestert for, blir barnet straffet med slag og spark. Veien mot rettssalen er hard og neste gang de ser sine foreldre er det med fotlenker, håndjern og fullstendig utmattet av behandlingen de er blitt utsatt for. Barna blir utsatt for psykisk terror i avhørsrommene. «Du vil vel se din mor igjen? Da må du signere her». Dokumentet er på et språk de ikke forstår og de signerer, med fotlenker på beina og flere netter med ingen søvn. Om barna sovner, vekker soldatene de som om mor vekker de, før de blir slått eller en hund blir sendt på de til å angripe. Selve rettssaken er et rent kaos, vi ble vitner til en fullstendig overkjøring av mennesker, det diskuterer så bysta fyker over hodet på barna i rettssalen. I starten er det 6 barn i fotlenker foran oss, en hissig politimann med pistol, advokater med fjonge klær og bråkjekk oppførsel. En kvinnelig dommer i midten av 20 årene, en gutt jeg velger å estimere alderen til 20år som har en uskreven rolle som tolk til de palestinske barna i lenker. Vi som ikke forstår noen av språkene som blir snakket, hebraisk og arabisk har ikke på en million sjanser like forvirrende kroppsspråk som disse barna. Det skriker høyt stressnivå, risting med bein, rasling i fotlenkene som dunker i gulvet, flakkende blikk, mot oss, mot tolken og mot dommeren. En etter en forsvinner barna, de får et ark som er nyprintet ut av papirmølla tolken kontrollerer, og blir geleidet ut døren i lokalet. De fjonge advokatene forsvinner ut samme dør, og noen kommer inn. Politimannen med pistol er hissig fordi han vil ha litt lengre tid med gutten som er tiltalt for steinkasting. Gutten får dommen, frikjent men familien må punge ut tilnærmet 4000 kroner, boten var på to tusen ekstra men de skulle vise hvor barmhjertige de kan være. Vi ble ikke imponert.
I Billin blir vi med på den ukentlige fredagsdemonstrasjonen som har vært aktiv i straks 13 år. Billin er en liten landsby tett opp til muren og med bosettere som nærmeste nabo må de kjempe om oliventrærne og jordene deres nesten hver dag. På demonstrasjonen møter vi andre internasjonale grupper som også vil bli med på demonstrasjonen. Det var frivillig å delta eller bare se på. Alle ble med. Sinnet og frustrasjonen mot denne muren var til å ta å føle på, en absurd opplevelse som noen av oss aldri kommer til å glemme. En mann går til angrep på muren med alle steiner han kan oppdrive, de store og tunge var de beste, de gjorde mest skade på andre siden. Han hadde kastet stein i noen år, og hadde teknikken ut til fingerspissene. Israelske styrker har tidligere her slått hardt tilbake med tåregass og mer til, men i dag holdt de seg på god avstand i sine svære biler. Da tenkte jeg på hva man sier om menn med svære biler…
Hvert menneske vi møter og er så heldige å få snakke med, snakker alle om håpet og ønsket om å bli sett på som mennesker. Det overgår religioner, det er rent medmenneskelig.
“They want us to leave. So our existence is our resistance
I landsbyen Bil
’lin utenfor Ramallah, har landsbybefolkningen hver fredag etter fredagsbønn en felles marsj ned til muren. Her er det små demonstrasjoner som har vært siden 2005. Når vi var invitert blant andre internasjonale besøkende, kastet en ung mann steiner. Dette er et sterkt bilde som fanger sinnet og frustrasjoner så mange generasjoner har følt på allerede, etter 70år i konflikt.