Vi som Sporveiens ansatte kjenner godt til Best 2015 og Best 2020. Et resultat av effektiviseringen som måtte på plass for å styrke Sporveien mot anbud og konkurranseutsetting. I den vanlige førers hverdag består disse Best-prosjektene av en plakat histen og pisten, eller en eller annen artikkel som svever forbi på infoskjermene i kantiner og pauserom. Reelt sett har vi lite forhold til budsjettene som følger med disse tiltakene, eller hva de reelle planene videre er. Det eneste vi med sikkerhet kan si, er at vi er en del av det.
Men igjen, vi på gulvet kjenner effektiviseringen på kroppen hver dag. Uten å kunne putte fingeren på at dette er et direkte resultat av Best 2020.
Planer er blant annet et sted hvor effektiviseringen kjennes best. Vaktene våre består i større og større grad av maks strekk, og da gjerne i beste sendetid i rushtrafikken, som resulterer i at mange førere ikke en gang får tatt seg en etterlengtet tur på toalettet. Vi er til tider utslitte etter lange skift på jobb, og det finnes ikke et sykefraværsteam i hele verden som kan fikse dette med mindre de går inn og ser på den reelle arbeidshverdagen vår. I stedet legges det over på den enkeltes førers arbeidsmoral eller om de i det hele tatt er skikket til arbeidet sitt. Og en ting skal sies, det er ikke viljen det står på, men en god kombinasjon av press fra bedriften sammen med en enda mer utfordrende arbeidshverdag som gjør at det nå er hardere enn noensinne å være fører rundt om i byen vår.
Vi som førere forstår viktigheten av det arbeidet vi gjør. Vi strever hver eneste dag med hasardiøse medtrafikanter i Oslos gater hvor vi forsøker å gjøre vårt ytterste hver eneste dag. Men spillereglene endres. Nye prosjekter skal igangsettes, veier skal graves opp og tjenester må endres.
Derfor er det mer viktig enn noen sinne at bedriften spiller på lag med alle sine førere. Skal vi sammen komme oss igjennom de kjempeprosjektene vi har foran oss, da må vi alle dra i samme retning. Da hjelper det lite at bedriftens menn og kvinner blir høye og mørke og legger ansvaret over på den enkelte fører. Individualisering av arbeidsstokken er på sikt et grep som kun vil ødelegge det gode samholdet vi har og ikke minst hva er vitsen med å yte dette lille ekstra når våre ledere kun viser seg de gangene det er kjeft eller reprimander å få?
Men, jeg er enig at vi alle må tilpasse oss en ny arbeidshverdag. Spesielt nå som gulerota med nye trikker endelig er en reell fremtidsutsikt for oss. Men det må gjøres klokt, og førerstanden må føle at de blir sett og hørt i denne prosessen. Her vil jeg dra frem digitaliseringen som nå skjer for førersiden som et eksempel. I løpet av svært kort tid har vi fått flere nye digitale plattformer vi må orientere oss i for at arbeidshverdagen skal fungere. Alt av tjenester som skal endres må endres i en app, som de færreste av oss har fått hverken opplæring i eller info om annet enn en eller annen artikkel på brakka. Bare der skjerpes fleksibiliteten i arbeidshverdagen vår inn markant, som gjør det vanskeligere å tilpasse tjenestene når man kjenner Oslos rushtrafikk begynner å tære på kropp og sjel.
Vi skal sjekke avvik på intranett, tjenestene i Self Service og ikke for å snakke om Zalaris, det begredelige lønnssystemet som nå er blitt satt ut i livet som har gjort at i hvert fall jeg ikke har hatt oversikt over lønna mi det siste halve året. Jeg tør ikke tenke på alle de millioner av kroner som er blitt brukt på å utvikle og kjøpe inn alle disse systemene, som i bunn og grunn kun har gjort hverdagen vår vanskeligere og mindre fleksibel. Samtidig som jeg må kjøre lengre strekk. Jeg må selv ha oversikt over hvilke dager som skal ha hvilke tillegg, siden systemene som skal ordne dette tydeligvis mangler denne funksjonen eller at funksjonen rett og slett ikke virker. Jeg skal bli kalt inn til møter med ledelsen i sommermånedene på grunn av høyt fravær, etter å ha kjørt 8 timer og 30 minutter i et førerrom som generelt har ligget på 38 grader konsekvent. Og da må jeg bare spørre bedriften, er dette veien vi ønsker å gå sammen?
Det er på høy tid at de grepene som gjøres, gjøres til det beste for oss alle og ikke kun et forbaska budsjett på en eller annen direktør sitt skrivebord. Digitaliseringen som har startet må samordnes slik at den er en del av en enklere arbeidshverdag for de hundrevis av førerne som har blitt presset over på disse plattformene. Ikke at vi må orientere oss mellom flere forskjellige apper og systemer, for at riktig ting skal sjekkes på riktig sted. For at vi igjen får beskjed fra bedriften at de nå skal «sjekke» at vi har med papirutgaver av de samme oppslagene, med tydelige undertoner om en konsekvens om ikke vi har disse papirlappene med oss til enhver tid. Dette er ikke å spille på lag kjære bedrift. Og for å være helt ærlig gir det heller inntrykk at den ene hånden ikke vet hva den andre driver med.
Og alt handler om å ha med alle på reisen. Bedriften bør nå legge en tydelig strategi på hvordan digitalisering skal implementeres på arbeidsplassene våre. Der både førere og tillitsvalgte er med. Der opplæring står i høysetet fremfor en sint pekefinger fra ledelsen om at «du som arbeidstaker ikke har satt deg inn i de nye systemene». Vi som førere har behov for å vite hva som skjer og ikke minst til hvilken hensikt endringer og omstruktureringer skjer. Jeg er ganske sikker på at bedriften har mye å tjene på både i effektivisering og kostnader dersom en har flere hundre førere i ryggen som jobber for samme mål.
Vi førere er veldig glade i jobben vår. Vi er stolte av den rollen vi har i Oslos kollektivtrafikk og å være en del av Sporveisfamilien vi alle har blitt så glad i. Allikevel er det nå lett å bli sittende igjen alene på hver vår tue og lure på om denne effektiviseringen fører til at vi sparer oss til fant.