Åkei, trikken. Først og fremst (om vi ser bort fra hestesporvogna) var gamle dagers førerplass veldig enkel: Sveiv for fart og brems, sveiv, senere ratt for håndbrems (som også var holdebrems). Fra 1894 til ca. 1930 var alle trikker i prinsippet kliss like og bygd over samme konsept: Perrong/førerplass foran, kupé (med langbenker) på midten og perrong/førerplass bak. Det var bare praktisk mulig med perrong på endene, da motorer og hjul var så store at det hadde blitt for mange trinn for å komme seg inn i vogna. Ekebergbanen var kreative med midtinngang og laventré, og så tre–fire trinn opp i kupeen (akkurat som på SL95…).
Eneste modernisering vognene fikk, var innbygde førerplasser, for opprinnelig stod føreren ute i allslags vær (akkurat som på en hestesporvogn (og på et hvilketsomhelst hestekjøretøy). Da ble brekket/håndbremsen gjort om fra en diger sveiv til det rattet vi idag kjenner fra «Gamla».
På 30-tallet kom «Gullfiskene». Stadig tomannsbetjente, men med bare ett trinn opp på midten og to store kupeer foran og bak, med stoppede tverrseter. Skikkelig luksus, og én Gullfisk skulle ta like mange passasjerer som et «gammelt tog», motorvogn og tilhenger (ssåsom «Gamla»). Nå fikk føreren sitte (!), og han (det var ingen damer som kjørte trikk før på 60-tallet…) fikk tilogmed et instrumentbord. Gullfiskene var mere avanserte enn de gamle vognene, så da måtte det instrumenter til, for luft, frontlys, konduktørsignal og og. Plasseringen av disse gav seg stort sett selv (kontrollersveiv til venstre, ymse instrumenter i midten og bremsenøkkel til høyre). Det kan ha vært noe ergonomi inne i bildet, men her var det Ingeniørene som styrte med skyvelærer og NTH-ring og hvite frakker.
Da Høka-vognene kom, var de basert på svenske forbilder. De fikk et svært ratt på midten til å styre med, og allehånde instrumenter og knapper strødd utover «dashbordet», dog ikke helt tilfeldig, NTH-gutta var om ikke annet systematiske…

T-banen, hva med den?
T-banen fikk også sin mock-up, i form av en finérmodell i full skala som stod inne o vognhallen på Kjelsås (og kunne flyttes, den stod på gamle A-vognsboggier). Der ble vindusplassering og seteplassering + + omhyggelig utesket av Hvitfrakkene, før Strømmens Værksted leverte sine to prototypvogner T1 og T2. De ble prøvekjørt på Lamberseterbanen (under tråd…) før de havnet på Avløs i 1960 og tjente mange og gode år der som 451/452.
De(n) ble aldri ombygd til enmannsbetjening og utrangert da 1300-vognene kom.
451 ble satt istand igjen en stund etter utrangeringen og brukt til profilmålinger for T2000-vogner på de vestlige baner før den endelig ble hugget.

452 ble utrangert 10 år før 451, som delelager for makkeren…
I denne Filmavisen fra T-banens bygging dukker de opp mot slutten (zoom til 07:10
https://youtu.be/ for det aktuelle klippet).
Så, i 1979 ble «man» i Sporveien enige om Nye Moderne Trikker. En 8-akslet vogn fra Tyskland ble prøvekjørt, og var vel egentlig bare en dundrende suksess. Den tok seg fram overalt, i by og på forstadsbane, i regn og snø, og slukte folk. Men så slo «spareånden» til, det holdt leeenge med 6 aksler, altså «halvannet tog», og vi fikk SL79. Som egentlig alltid har vært for liten…
Men: Denne gangen skulle førermiljøet i fokus (!), og en mockup, denne gang av barte fronten, ble bygget. Den fikk bo på Ryen, og ble flittig besøkt av Vognkomité og Bedriftsfysioterapeut, og Hvitfrakkene måtte nå spille annenfiolin. Jeg var på Ryen på en LTF-utflukt i 1980/81 og fikk prøvesitte den. Det var underlige greier, en trikkefront i kryssfinér og dashbord av papp med instrumenter tegnet inn med blyant… Men de som var trikkeførere «på ordentlig» syntes nok dette var svære greier, her kunne alt av knapper og dingser finjusteres av dem som faktisk skulle bruke dem!
Da den var uttjent, forsvant den i historiens mørke…

SL95
Neste moderne vogn var SL95. Nå hadde Hvitfrakkene lært masse av SL79, og vogna skulle bli såååå bra. Selve vognkassa og kupeen(e) var bare tegninger, men av fronten ble det lagd en skikkelig mock-up. Denne gangen fikk den stå på Grefsen, og alt som kunne krype og gå av førere fikk «kurs» på den. Henrik B. Backer hadde fått opplæring av selveste Overingeniør Ole Martin Sanne, og tegnet og fortale for alle som kom innom. Nok en gang fikk komiteer og fysioterapeuter si sitt, likseså førerne. Eksempelvis ble fordøra flyttet framover, så vi fikk passasjerene noenlunde greit inn i forhold til vekslebrettet.
Ha i mente at trikken har hatt førersalg siden noen-og-søtti, først på Gullfiskene, der det var ganske kurant å montere vekslebrett og der vogna funka greit som den var, til Høka, der vi endte med venstrehåndsekspedering og høyrehåndsdørbetjening (etter et kort «stint» med 206, som fikk glassvegg mot kupeen og førerstol som måtte snus 90° for å selge billetter…) til SL79, som var konstruert for slikt, med eget «ekspederingstrinn» i fordøra (det som alle de som har nesa i telefonen tryner i nå…).
Det var opprinnelig planen å ha helt innbygget førerplass, men igjen, førersalget gjorde dette vrient. På mock-up’en var det mulig å justere de to sidepanelene (dørpanelet og speil/rute/kupévarme etc.-panelet) i høyde og dybde, men det datt av enellerannnen grunn ut da vognene endelig kom.
På et tidspunkt, sånn 2008–9, var det endel snakk om å bygge igjen/om førerplassen på SL79 og stenge den mot kupeen (men beholde førersalg…). Nok en gang ble det bygget en mock-up, der mange gode ideer ble utprøvd. Men prosjektet rant ut i sanden, sikkert på grunn av kostnader (igjen…). Mock-up’en ble flyttet fra Grefsen til Avløs, der den havnet utendørs. Den ble fort «befridd» for sånt som førerstol, vekslebrett og dør, og tilslutt frontrute, før den endte i en container.

SM83
En vogntype som bør nevnes, er SM83, Sporveiens ingeniører, ledet av den alltid entusiastiske Ole Martin Sanne, fikk en idé om å modernisere Høka-vognene med moderne traksjonsstyring (choppere) og automatiske dører og og. Som sagt så gjort, og 10 vogner fikk nytt interiør, ny styring og ikke minst, ny førerplass, sterkt inspirert av SL79. At selve vogna fikk økenavnet «får i ulveklær» og var plaget med masse barnesykdommer, er et kapittel for seg… Men førerplassen var grei nok, selv om man for å få plass til dobbeltdør foran måtte smale den veldig av. Blant annet måtte «stalldøra» ha utsparing til pengeveska. Henrik B. Backer sa engang at førereplassen på SM83 var en «førerplass man måtte iføre seg». Men den funka ellers greit, det var faktisk både albu- og beinrom på den.
Det ble ikke lagt noen mock-up av den, men jeg tipper ingeniøren(e) kopierte den på SL79 og gjorde de nødvendige tilpasninger mens de bygde.

Oppsummering…
Så totalt sett har jeg (når SL18 kommer) fått være med og knotte på fire mock-up’er (SL79 (original og ombygd), SL95 og SL18). I tillegg har jeg kjørt gammel vogn («Gamla»), Gullfisk («stakavogn», dog bare som utleievogn, de forsvant før jeg begynte her), Høka, SM83, «svenskevogn»/«trampetrikk» (M25/SM91, som også fortjener et eget kapittel…) og SL95 (samt SL18…). Og det er artig å se hvordan hvitfrakkenes ideer om ting og tang kommer mer og mer i bakgrunnen, til fordel for ideene til de som faktisk skal kjøre dem. Det er noe med at det er den som har skoen på, som best kjenner hvor den trykker. Og det er en seier for oss i «foreninga». På bussen får de bare ta det de får fra bussleverandøren (akkurat som i en bil…).
T-banens mock-up for MX ble bygd sammen med en simulator, som vel de fleste her har vært innom (enten på førerkurs eller «Lilleaker–Bekkestuakurs»). Mock-up’er er «tidens melodi», med en fullskalamodell kan alt av finjusteringer tas «i marka» før serieleveransen starter og alt sånt blir dyyyrt.
Så, ja, jeg er, som alle andre trikkeførere, spent som en harpestreng på hvordan SL18 blir, og gjett om jeg kommer til å hive meg rundt og rekke hånda i været når vi skal få prøve den nye førerplassen!

SL-79 på Ryen (1980, Pål Jensen)