OSA-sporet er ute med ny utgave, denne gangen farget av det kommende valget til landets kommunestyrer- og fylkesting. Redaktør Yuzer er i permisjon, så ferievikarene slipper til, blant annet på denne siden.
I vår bransje betyr valget mye for arbeidshverdagen både direkte og indirekte. For eksempel er det i Oslo bystyre et flertall for å anbudsutsette bussen, tilsvarende et flertall for ikke å anbudsutsette trikk og t-bane. De politiske flertallene blir ikke til av seg selv, de blir til ettersom hvilken representasjon velgerne gir de ulike partiene. Og stemmeretten er heller ingen selvfølge.
Grenadas gamle revolusjonshelt Maurice Bishop kalte det for fem-sekunders demokratiet; altså tiden det tar å avgi stemme ved valg. Men ikke for så alt for lenge siden var det kjønn og tykkelsen på lommeboka som avgjorde om en fikk avgi stemme her til lands.
I grunnloven fra 1814 fikk embetsmenn, byborgerskap og jordeiende bønder stemmerett, det vil si 40 prosent av alle menn over 25 år. Andelen falt utover på 1800-tallet fordi antall husmenn og eiendomsløse økte sterkt. Stemmeretten var utilgjengelig for de som ikke eide embete, jord, hus eller borgerskap. En kunne omgå reglene fordi håndverksloven innvilget borgerskap til alle som kjøpte seg en jordteig, de som gjorde det ble gjerne kalt for en «myrmand». Det vil si, kjøp litt myr og få stemmerett.
Ordet kom til i valget 1876 da 16 menn i Overhalla skaffet seg stemmerett ved å dele en myrteig mellom seg. I 1876 hadde knapt 16 prosent av Kristianias menn stemmerett, mens småbyer som Grimstad lå over 50 prosent, fordi arbeiderne i småbyene oftere eide eget hus.
I 1880 hadde vel 30 prosent av alle voksne menn stemmerett. De nye gruppene av offentlig og private funksjonærer var i hovedsak jordløse, og fikk heller ingen stemmerett. Ved innføringen av parlamentarismen i 1884 ble kravet til stemmerett for menn en skattbar inntekt på 500 kroner på landet og 800 kroner i byene.
De som først foreslo innføring av allmenn stemmerett for menn, var Thranebevegelsen i 1850-åra, og dette ble etter hvert diskutert i Stortinget. Arbeiderpartiet og Venstre var forkjempere for alminnelig stemmerett for menn som ble innført i 1898 etter at Venstre fikk grunnlovsflertall.
Kvinner ble valgbare i 1901 og ved Stortingsvalget i 1907 ble det gitt begrenset stemmerett. Ved kommunevalget i 1910 fikk kvinner almen stemmerett, før Stortinget vedtok almen stemmerett og valgbarhet for kvinner ved Stortingsvalg i 1913, gjeldende fra og med valget i 1915. Senere er stemmeretten utvidet ved at nedre aldersgrense er redusert flere ganger, sist i 1978 til 18 år.
For arbeiderbevegelsen var stemmerett for alle en av kampsakene fra dens spede begynnelse. Da Arbeiderpartiet ble etablert 1. august 1887 ved Ormetjern i Barbu kommune utenfor Arendal, bestod programmet av fire kampsaker, der den første var kravet om «alminnelig stemmerett for menn og kvinner». Stemmeretten ble senere en viktig faktor i arbeidet med å synliggjøre og realisere bevegelsens egen politiske kraft og innflytelse over samfunnsutviklingen.
Som vi sier det hos oss; bruk stemmen, stem hva du vil, men stem rødgrønt!
Bilde:
https://no.wikipedia.org/wiki/Stemmerett#/media/Fil:Ballot_box.JPG
Eldre stemmeurne brukt i Selje i tidligere Sogn og Fjordane fylke. (Foto: Thomas Bjørkan/Wikipedia).