Sitatet tilhører komiker og skuespiller Pernille Sørensen og ble gitt i «Nytt på nytt» 25. september 2020, mens noen tusen bussførere streiket for bedre lønns- og arbeidsvilkår. Svaret er selvsagt nei.

Vi i Fagforbundet sier nei til anbud på buss. Å anbudsutsette velferdsstatens tjenester er verken spesielt smart eller spesielt billig. Spesielt vennlig overfor bussførerne er det heller ikke.

Argumentasjonen for anbud synes i dag å være utelukkende prinsipiell, basert på forestillingen om at anbudsutsatte bussruter drives bedre og billigere enn det offentlige ville gjort det selv. I Norge finnes det ikke noe belegg for en slik argumentasjon, ettersom all rutebussdrift drives av private operatører. Disse har gjennom anbudskonkurransene får en enerett til å kjøre bestemte bussruter i et geografisk område. Et privat tidsbegrenset monopol om en vil.

Fagforbundet mener at skatt og avgifts finansierte tjenester som kollektivtrafikk drives i offentlig regi. Slik er det også med mange andre tjenester som sykehjem, barnehager, renovasjon, vann- og kloakk for å nevne noe.

Det er særlig en yrkesgruppe som taper på at rutebussene er anbudsutsatt. Bussførerne.

Den norske arbeidslivsmodellen med medbestemmelse på arbeidsplassen finnes knapt for bussførerne. Vi kan forhandle så mye vi vil med våre arbeidsgivere, men de har lite de skal ha sagt. For det meste er allerede bestemt i anbudsdokumentene og ingen busselskap vil si for mye i frykt for å komme på kant med fylkeskommunen. Det er tross alt de som arrangerer auksjonene som bussarbeidsgiverne må vinne for å fortsette med å være nettopp det, en bussarbeidsgiver.

All makt er i de fylkeskommunale hender. Fylkene på sin side har overlatt selve anbudsjobben til egne bestillerselskap som alle har fantasifulle navn til felles. Som vårt eget Ruter, og alle de andre landet rundt, Brakar, Skyss, Kolumbus, AtB, Snelandia og hva de heter alle sammen. De er heller ikke gratis å drive og er en kostnad en ofte ikke teller med når en regner på bussanbudenes samfunnsregnskap.

Bussførerne har ingen forhandlingsrett med fylkeskommunene og ender dermed som systemets kasteballer. Bussførerne skyfles rundt til de arbeidsgiverne som til enhver tid er anbudsvinnere og er i en permanent tilstand av midlertidig ansettelse. De anonyme og ansiktsløse fylkeskommunale bestillerselskapene bryr seg ikke med bussførernes lønns- og arbeidsvikår. Og hvorfor skulle de nå det, de driver jo ikke med kollektivtrafikk, bare med administrasjon. Busselskapene sitter tilbake som de rene bemanningsselskap.

Bussførernes arbeidsgivere er egentlig fornøyd med ståa. Lønnsoppgjøret i 2020 viste at de seks store rutebusselskapene Unibuss, Vy Buss, Torghatten, Tide, Boreal og Nobina i 2018 tok ut et samlet utbytte og konsernbidrag på 384 millioner kroner, opp fra 340 millioner i 2016. Så det finnes penger. I systemet. Det er bare de offentlig eide Unibuss og Vy Buss som ikke transporterer overskuddet ut av kollektivsystemet eller ut av landet om en vil.

Anbudssystemet er klimafiendtlig. Når Oslo kommune kjøper inn vogner til t-bane og trikk, er med sikte på at kjøretøyene skal vare lengst mulig. Busselskapene derimot må kjøpe inn busser så skal vare kortest mulig. Det for å vinne anbudskonkurransene, der de får jobben som vil gjøre den for minst mulig penger. Aller helst skal bussene ramle sammen dagen etter at busskontrakten løper ut. Det finnes mang en parkeringsplass for halvbrukte pensjonerte rutebusser her til lands.

Tidligpensjon av busser, de fylkeskommunale anbudsselskapene, busselskapenes overskudd og anbudsavdelinger, alt koster penger. Et nøkternt regnestykke tilsier at samfunnet kaster bort halvannen milliard kroner på å late som en sparer penger på bussanbud.

Prisen betaler bussførerne. En felles nasjonal tariffavtale for bussbransjen som ble innført i 2008, skulle sikre bussførerne et lønnsnivå på nivå med industriarbeidere, men de henger stadig etter lønnsmessig. Kompetansen, ansvaret og risikoen verdsettes ikke og yrket er blitt et lavtlønnsyrke der rekrutteringen skranter, selv om behovet er stort.

Mens gjennomsnittsborgeren her til lands så vidt har bikket 40 år, er en gjennomsnitts bussfører rundt de 60. De fleste vil heller «ta» bussen enn å kjøre den. Førermangelen og yrkets generelle forgubbing sammenfaller med innføringen av bussanbud. Tilfeldig? Neppe.

Men i dag biter vi alle skuffelser i oss og gratulerer alle sammen med dagen, ung og gammel, kar og kvinnfolk. Gratulerer med bussførernes dag, 18. mars!


Frode Eriksen, nestleder i bussklubben i Oslo Sporveiers Arbeiderforening, Fagforbundet