Allerede da Helgedagsbetjeningens Forening (HBF) feiret sine 50 første år i 1996, hadde man et konkret forslag på bordet om å skrive en bok. Men forberedelsene til jubileumsfesten slukte all tid. Idéen var uansett sådd, og tankene om å skrive vår historie ble brakt frem igjen da foreningen ble slått sammen med Oslo Sporveiers Arbeiderforening (OSA) i 2014.

I 2016 startet arbeidet, som skulle vise seg å ta mer tid enn først forutsatt. Boken er en antologi, altså flere historier og flere stemmer som til sammen gir et streiftog i helgedagsbetjeningens historie, ikke bare foreningens. Undertegnede har skrevet ca. 50 %, mens tidligere og nåværende helgedagsbetjening har bidratt med personlige opplevelser fra sin tid som helgedagsreserve og –betjening fra 1960-tallet og frem til i dag.

Helgedagsbetjeningens arkivalia er omfattende fra 1970-tallet og fremover. Men for tiden bakover, ble det straks verre. Sporveien ga for ca. 15 år siden store deler av sitt arkiv til Byarkivet. Det var derfor ikke mye å hente i arkivet på Tøyen. Videre har de gamle betjeningsforeningene i Sporveien, AS Holmenkolbanen og AS Ekebergbanen avgitt sine arkiver til Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek på Youngstorget. Det skulle vise seg nødvendig å foreta flere besøk og dypdykk i disse arkivene i skrivearbeidet.

Det har opp gjennom årene vært stilt flere spørsmål hvor svarene har virket uoppnåelige. Når ble vi født? Når fikk vi vår første tariffavtale? Svaret kom etter dypdykk med ekkolodd og surstofflasker.

I 1942 søkte AS Bærumsbanen etter lørdags- og søndagsreserver. Vi antar at kurset kom i gang ved nyttår, og dermed kan vi rimelig trygt slå fast at helgedagsbetjeningen er 75 år i disse tider. Fra før holdt bane- og sporveisselskapene i Oslo og Aker seg med søndagsreserver. Helgedagsreservene kom som en utvidelse av denne ordningen, og sist ut var søndagsreservene ved AS Holmenkolbanen, som forsvant rundt 1980.

Jeg har hittil skrevet «helgedagsbetjening». Fra den spede starten på Bærumsbanen, og til 1978, ble betegnelsen «helgedagsreserver» benyttet. I dette tidsrommet hadde vi plikt, men ikke rett, til arbeid. Frem til 1970-tallet hadde man fri hver sjette søndag. Fra slutten av samme tiår ble dagens turnus med rett til arbeid to av tre helger innført, og reservestatusen ble forlatt. Vi ble helgedagsbetjening!

Helgedagsreservenes Forening ble stiftet av helgedagsreservene ved AS Bærumsbanen i 1946 – som var eneste selskap og sted med slik betjening. Man følte at fulltidsforeningen i liten grad ivaretok reservenes arbeidsforhold. Men på tross av egen forening, hadde man kun noen få spredte tariffbestemmelser rettet mot helgedagsreservene, i overenskomsten mellom Norsk Kommuneforbund og fulltidsforeningen i Oslo Sporveier/Bærumsbanen. Blant annet ble det kort og konsist slått fast at helgedagsreservene ikke hadde lønn under sykdom eller frikort.

Helgedagsreservenes tillitsvalgte hadde større ambisjoner enn bare å være sporadisk nevnt i andres tariffavtaler. Man ville ha sin egen tariffavtale, og etter fire forhandlingsmøter ble den første avtalen satt i kraft høsten 1949. Under forhandlingene ble man enige om å inkludere søndagsreservene ved Oslo Sporveier, og disse ble dermed konvertert til helgedagsreserver samme år, og dermed en del av foreningen. Ekebergbanens helgedagsreserver oppstod på begynnelsen av 1950-tallet, og kom med i foreningen i 1954.

Foreningen endret navn til Helgedagsbetjeningens Forening i 1978, og fra 1946 til 2000 var den en ren husforening. Altså en fagforening uten tilknytning til et større forbund. Fulltidsforeningene hadde vært tilsluttet Kommuneforbundet og dermed LO. Å stå alene ble etter hvert tyngre, blant annet etter nesten 10 år med strid med AS Oslo Sporveier.

Mot slutten av 1980-tallet startet Sporveien å se på det de karakteriserte som «urimelige arbeidsvilkår». Helgedagsbetjeningen fikk fokuset, og flere bestemmelser om lønn ble satt under press. Foreningen ga ikke etter, og etter flere forhandlingsforsøk, ble saken brakt inn for både byrett og Arbeidsretten. Hver part, bedriften og foreningen, fikk sine halve seire. Sporveien fikk medhold i at lønnssatsene ikke skulle reguleres, men foreningen fikk medhold i at Sporveien ikke kunne anse tariffavtalen som opphørt: Den hadde ettervirkninger.

Sporveien trakk på skuldrene. Da smalt det! 9. mai 1992 gikk all helgedagsbetjening på trikk, buss og bane til streik, og i ca. to sommermåneder var all trafikk innstilt etter klokken 18.00 lørdager og søndager. Striden ble også tatt inn i avisspaltene, og Sporveien kom dårligst ut. Streiken ble avsluttet i juli da partene ble enige om å bringe saken inn for en voldgiftsnemnd. Voldgiftsnemnden støttet Sporveien i all hovedsak, og sentrale rettigheter gikk tapt. I 1996 gled konflikten over, da en ny tariffavtale trådte i verk etter harde forhandlinger. Rettigheter var borte, men nye var kommet til, og tariffavtalen fra 1996 er alt i alt omtrent den samme som helgedagsbetjeningens særbestemmelser i dag.

I 2000 gikk foreningen inn i Norsk Kommuneforbund, som tre år senere endret navn til Fagforbundet. I 10 år fortsatte HBF det gode arbeidet for sine medlemmer. Men andre tider ventet. I 2013 besluttet Fagforbundet i Oslo at antall foreninger skulle ned, og et arbeid for å samle alle fagforbundsforeningene i Sporveien under én paraply startet. 29. januar 2014 ble HBF stedt til hvile, og Helgedagsbetjeningens klubb fortsatte deretter i OSA.

Helgedagsbetjeningen har hatt sine opp- og nedturer gjennom 75 år. Mer enn én gang opplevde man trussel om oppsigelse av hele eller deler av gruppen. I dag er vi nesten 250 helgedagsbetjening på trikk og bane, mens gruppen forsvant hos Sporveisbussene ved årtusenskiftet. Årsaken til det var innføringen av anbud på busslinjer som startet på 1990-tallet. For å møte den nye hverdagen, ble AS Sporveisbussene opprettet. De ansatte måtte betale prisen i form av dårligere lønn og arbeidsbetingelser enn hva sporveistariffen gav. I dette komplekset ble helgedagsbetjeningen skjøvet ut, og i dag benyttes betegnelsen «deltidsansatte 27 %». Men i tjenesteplanene står det fortsatt «H-res»…

I jubileumsboken kan man lese mye mer om dette og annet, for eksempel om da en helgedagsreserve reddet trikken fra nedleggelse på 1970-tallet, om lørdagslivet på Kolsåsbanen på 1960-tallet, om reserver som ikke hadde uniform etter krigen, livet i sperra og konduktørens siste salg. Det foretas også et dykk ned hos de andre reservegruppene som har eksistert i Sporveien. Dermed får vi et innblikk i en del av sporveishistorien som hittil har vært lite utforsket.

Alle OSA-medlemmer får boken gratis ved å hente i 2. etasje på Tøyen eller spørre sin lokale tillitsvalgte.