I løpet av en slik uke blir det mange ord. Mange viktige ord, historier og mennesker. Historier om skjebner som for en offentlig ansatt i Norge, ikke bare er hårreisende, men uforståelige. Skjebner som får den norske kvinne- og arbeiderkampen til å regelrett blekne i sammenligning. Ikke at våre kamerater her i Norge ikke gjør en uvurderlig og fantastisk innsats, som vi ikke kunne vært foruten. Men fordi motsetningene blir så brutale og virkelighetsfjerne for en kvinnelig trikkefører fra et av verdens rikeste land. Selv om jeg ikke vil si at jeg er veldig emosjonell av meg, så må jeg innrømme at det kom både en og to tårer gjennom kongressens dager mens jeg lærte om spesielt kvinners kamp rundt om i verden.


Kongressen hadde 2400 delegater fra hele verden. Alle forbundene som var representert var hovedsaklig fra transport sektor. Fra både veitransport, Jernbanetransport, marintim transport som eksempler. 

Gjennom hele uken kongressen varte, kom det historier fra alle verdens hjørner. Mye de samme kampene og utfordringene som vi her hjemme både frykter og jobber for og imot. Allerede under første samling for «Road transport» komiteen, kunne vi høre om hvordan en selv i de fjerneste verdenshjørner jobbet for å ta tilbake tjenester i offentlig regi. For å da kunne få på plass bedre og rettferdige lønns- og arbeidsvilkår for arbeiderne. Veldig gjenkjennbart spesielt med hvordan Fagforbundet i disse dager fremmer et press om å
re-kommunalisere bussdrift her hjemme. Nettopp for at våre kollegaer på bussen skal få de samme vilkårene som oss som jobber i offentlig eide selskaper.

Arbeiderkampen er universell. Selv om vi i vår lille del av verden har alt og enda litt til i motsetning til hva arbeidere i andre verdensdeler har, og hva de kjemper for. Så handler det overordnet om den evige kampen mot kapitalmakta. Om bedriftseier som utnytter sine arbeidere på det råeste for ene og alene for å tjene mer penger, mer makt og økte markedsandeler. Mens folka på gølvet lever under fattigdomsgrensa med en konstant trussel om vold og tap av livsgrunnlaget om ikke de leverer.

Generalsekretær Sharan Burrow, i International Trade Union Confederation (ITUC), påpekte i sitt innlegg på åpningsdagen at «det i 2018 er over 45 millioner arbeidere verden over, som jobber som slaver». Vi kan kanskje kalle det moderne slaveri, det som skjer rundt om i verden i dag. Der utenlandske arbeidere fratas pass, rettigheter og i mange tilfeller menneskeligheten sin, for å ofte bøte med livet på farlige byggeplasser og lignende. Dette for en lønn som i mange tilfeller kun er symbolsk og om i det hele tatt noen.

I bekjempelsen av moderne slaveri forteller Burrows om hvordan de jobber for å skape en dialog regjeringer og styresmakter i de aktuelle land og stater dette foregår, slik at de kan få på plass et samarbeid i dette arbeidet. Noe de flere steder allerede har fått til. Men det er fremdeles som tidligere nevnt 45 millioner mennesker som i dag jobber som slaver i det moderne samfunnet.

I bunn og grunn handler dette om å temme kooperativ makt og utnyttelse av arbeidstakere verden over. Og gjennom Burrows sitt innlegg, og mange flere i løpet av kongressen, vokser det frem en forståelse over viktigheten av arbeidet ITF og andre verdensomspennende arbeidstakerorganisasjoner jobber for. Og i likhet med det arbeidet som vi i Fagforbundet baserer vårt arbeid og vår ideologi på, handler det alt om solidaritet oss arbeidere mellom.

Digitalisering var også et svært omdiskutert tema gjennom kongressen, uavhengig av transportområd. Ut i fra beretninger fra flere av delegatene på kongressen hørte man hvordan digitaliseringen i mange land har vært med på å bryte ned arbeidslivstilknytningen til arbeidsfolk. Dette har gitt store multinasjonaleselskaper som eksempelvis Amazon og Uber en kjempefordel. På verdensbasis driver de frem en rovdrift på arbeiderne mens de vokser seg større og mektigere, slik at det blir vanskeligere og vanskeligere for arbeidstakerorganisasjoner å kjempe mot dem.



Så det foregår en strategisk kamp mot disse multinasjonale selskapene, og målet er å bryte dem opp. Slik at den globale økonomien blir regulert til det beste for arbeiderne og ikke arbeidsgivere. Det teknologiske racet som foregår i disse dager, må være et ledd i å bistå oss som arbeidstakere for å sikre miljøet og et tryggere og bedre arbeidsliv. For det ble diskutert hvordan vi som arbeidere kan tilpasse oss dette «nye arbeidslivet». Det viktigste vil alltid være at vi har en reell tilknytning til arbeidslivet og motarbeider utviklingen som gjør at millioner av arbeidere verden over ender opp som løsarbeidere uten noen trygghet i hverdagen.

Jeg kunne ha skrevet mist tjue sider til om nettopp disse temaene. Og notatboka fra reisen er full fra perm til perm, med sitater og notater fra taler og innledninger. Men om jeg skal definere det viktigste jeg sitter igjen med, er det de menneskelige historiene og skjebnene man fikk høre og måtte ta stilling til som medmenneske.

Jeg vil dra spesielt opp «Womens transport Comitee» der det var en hel dag for kvinner og kvinners kamp som arbeidstakere verden over. Og det er spesielt når man startet kongress dagen med ett minutts stillhet for tidligere delegater som siden sist kongress har ofret sitt liv for arbeiderkampen. Og det setter virkelig ting i perspektiv når man ser disse ansiktene dukke opp på en skjerm som kanskje er 50 meter bred, som ser akkurat ut som meg. Som kunne vært meg. Forskjellen er bare at jeg er så heldig å få være tillitsvalgt og kvinne i et land der jeg blir respektert og har rom for å ytre meg uansett kjønn og legning.

Selv ennå, mange uker etter presser fremdeles gråten på når man tenker tilbake på historiene. På skjebnene. Og på hvor forbanna urettferdig denne verden egentlig er.

Alt i alt handler dette om menneskeverd. Om et menneskesyn vi i norsk fagbevegelse sjelden må forholde oss til. Dette handler om kvinner som kjemper under parolen: «Stop gender based violence at work» (Stopp kjønnsbasert vold på arbeidsplassen). For kvinner verden over opplever vold. De opplever overgrep og maktmisbruk, hver eneste dag. Ikke minst er kvinner generelt sett mye mer utsatt for de endringene som i dag skjer rundt om i verden. Man kan selv tenke seg å være alenemor i et land som Uganda, og være avhengig av å beholde arbeidet sitt for enhver pris for igjen å kunne skaffe mat og husrom for ungene sine. Disse kvinnene må tåle mye mer enn hva kvinner i min generasjon her i Norge vil kunne forstå. Uten velferdsordninger, og et kollektivt system som ivaretar deg. Ja, da sier det seg selv at de ender opp som den tapende parten i arbeidslivet.

Spesielt en historie har brent seg fast hos meg etter denne reisen. Der en ung afrikansk transportarbeiderkvinne, forteller om sin hverdag med sjikanering, trakassering og vold. I det respektive landet hadde tidligere forsøk på å organisere seg i en arbeidstakerorganisasjon endt med væpnede aksjoner fra politiet. Slik at organisasjonsgraden ikke bare var lav, men de hadde ikke makta eller påvirkningen som var nødvendig for å stå opp mot styresmaktene.

I denne historien spesielt hadde ITF deltatt i skoleringsprosjekter med organisasjonen, og styrket den lille organisasjonen som eksisterte. Et prosjekt som endte med en konfrontasjon mellom de fagorganiserte og det bevæpnede politiet. Ingen liv gikk tapt og det hele endte med at det ble en form for aksept for å være fagorganisert både som arbeider og som kvinne. Kvinnen som innledningsvis fortalte om sin forferdelige arbeidshverdag forteller da videre at etter dette, endret ikke nødvendigvis dette så mye. Men nå brydde hun seg ikke lenger like mye om når hun ble trakassert, utsatt for vold og maktovergrep. «Jeg går nå med rak rygg og vet med meg selv at jeg er fagorganisert, og da tåler jeg mer.»

Derfor er arbeidet som gjøres av ITF viktig. Jobben som gjøres av arbeidstakerorganisasjoner verden over er viktig. For det er en brutal og rå verden der ute som ingen av oss i hverken Sporveien eller kanskje OSA en gang vil forstå før man har hørt disse menneskene fortelle sine historier. Men vi må ta disse historiene med oss. Ja kanskje tenke litt på dem fra tid til annen, og ta innover seg viktigheten av enhver arbeiderkamp.

For selv om jeg som delegat hverken fikk revolusjonert noen ting, eller kanskje påvirket noe i det hele tatt, har jeg tatt med meg en litt annen forståelse av verden tilbake, til mitt lille hjem her på Torshov. Noe jeg tror er vel så viktig.

For selv om jeg nok aldri vil se mange av disse menneskene igjen, er vi allikevel en. Vi er arbeidere. Og kampen fortsetter, dag ut og dag inn. Av ildsjeler som ofrer livet for kampen for et bedre liv for de som kommer etter. Av organisasjoner som verden over som utrettelig jobber og kjemper en nådeløs kamp mot kapitalismen og makta. Av tillitsvalgte som fengsles og trakasseres, men likevel aldri mister trua på kampen og seieren.

«We are not gonna make the difference – we are the difference» - Mary Lieu

_____________________________ INFO _____________________________

ITF verdenskongress 2018

De aller færreste har hverken hørt om eller kjenner til ITF og enda færre kjenner til hva de arbeider med. Men etter å få den store æren å få være med som delegat fra Fagforbundet, har jeg fått et bredere og bedre innblikk i hva denne føderasjonen egentlig utretter på verdens basis. Derfor er det viktig å fortelle litt om ITF og hva slags rolle de spiller for fagforeninger verden over.

ITF står for «International Workers Federation» (Den Internasjonale Transportarbeiderføderasjonen), og er en internasjonal organisasjon som består av over 19 millioner transportarbeidere med representanter fra cirka 670 forskjellige fagforbund fra 147 ulike land. ITF er en av flere globale arbeiderorganisasjoner som jobber for transportarbeideres rettigheter over hele verden. Den Internasjonale transportarbeider føderasjonskongressen som i år ble avviklet i Singapore, hadde så mange som 2400 delegater fra alle verdens hjørner. Hvor Fagforbundet hadde en delegasjon med 5 delegater.

ITFs overordnede mål er å jobbe for en økt respekt for fagbevegelsen og menneskerettigheter over hele verden. En viktig kamp for veldig mange land i verden som er ekstremt mye dårligere stilt enn oss når det kommer til transportarbeideres rettigheter. Derfor er blant annet det fredsskapende arbeidet basert på sosial rettferdighet og økonomisk progresjon viktig. Politisk urolighet i stater og land påvirker i stor grad arbeideres rettigheter og arbeidsforhold. I land der man kanskje ikke får lov å organisere seg, er ofte ITF i dialog med regjeringsmakter og lignende for å forhandle frem avtaler som tilrettelegger for en organisering av arbeidstakerne.

De tilbyr fagorganisasjoner bistand i kampen om å forsvare medlemmer og deres interesser. Man kan kanskje forklare det svært enkelt at det på sett og vis fungerer som en hovedorganisasjon for transportarbeiderforbund verden over. Hvor bidragene varierer fra opplæring og utdanning av organisasjonene, mobilisering til streiker og kamper for å forsvare retten til å være organisert, eller retten til et trygt arbeidsliv.

Kongressen som jeg i høst fikk delta på, kan på mange måter sammenlignes med LO-kongressen hvert 4. år. Selvfølgelig med et mye større perspektiv, og kun innenfor transportsektoren.