The Men Who Killed Me

Publisert av Ola 24.12.2018

Denis Mukwege Nadia Murad 2014 Copyright Etkin Haber FlickrMukwege og Murad (copyright University of Michigan Flickr)
anja-renberg
Av Anja Renberg, Servicepunktmedarbeider og selvutnevt afrikakorrespondent

Nobels fredspris 2018 ble tildelt Nadia Murad og Dr Denis Mukwege for deres kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og konflikter. To mennesker med forskjellig bakgrunn og fra ulike generasjoner. En ung kvinne fra Irak og en eldre lege fra Den demokratiske republikken Kongo.

Ikke vår hverdag
Men hva har det med oss å gjøre tenker dere kanskje, det skjer jo ikke her i Norge. Vi er jo så flinke på menneskerettigheter, eller? I det store og det hele er vi kanskje det enn så lenge, men vi ser jo at det til stadig forsøkes og tas bort rettigheter vi har hatt i mange år, og av en eller annen merkelig grunn er det for det meste rettighetene til kvinner som vi til stadig må slåss for. Det er igjen en diskusjon om abortloven i Norge, og retten kvinner har over sin egen kropp, og ofte er det menn som dominerer disse diskusjonene. Vi har det siste året hatt #metoo-kampanjen som har satt fokus på seksuell trakassering og overgrep i hverdagen generelt. De aller fleste menn og kvinner ønsker at det settes fokus på dette og at det skal bli hardt straffet, og da bør vi kanskje være med å sette fokus på seksualisert vold blir brukt som våpen i krig og konflikter også, selv om det heldigvis ikke er vår hverdag.

Vitnene
Nadia Murad er vitnet som har opplevd, og overlevd seksualisert vold i krig. Da hun i 2014 ble kidnappet og holdt som sexslave av IS i tre måneder. Hun deler sine opplevelser med verden så temaet blir synliggjort og slik at gjerningsmennene kan bli stilt til ansvar. Dr Denis Mukwege er legen som i mange år har hjulpet kvinner som har blitt misbrukt, voldtatt og traumatisert. Han er en av verdens ledende eksperter på å helbrede indre fysisk skade forårsaket av gruppevoldtekt. I 2008 hadde han behandlet omtrent 21 000 kvinner i løpet av den 12 år lange krigen i Kongo, og han kan ha opptil ti operasjoner på en dag. Det hender at pasienter ankommer nakne til sykehuset, blødende og med urin og avføring som lekker fra istykkerrevne vaginaer. Dr Mukwege ble tildelt FNs menneskerettighetspris i 2008 og er blitt nominert til Nobels fredspris flere år. Denne fredsprisen kunne ikke ha kommet en dag for tidlig. Voldtekt er blitt brukt som våpen i kriger fra tidenes begynnelse. Det er dessverre sånn at voldtekt fortsatt er tabu å snakke om i mange land, og en skam for familien. Voldtektsofre blir ofte utstøtt og isolert og sett på som urene, og de må også mest sannsynlig leve med stigmatiseringen av å være HIV-smittet. Heldigvis finnes det mennesker som Dr Mukwege som ikke bare hjelper i hjemlandet, men reiser verden rundt for å sette fokus på seksualisert vold. Dette er viktig kunnskap for de neste generasjonene. Det er viktig at alle forstår at en voldtatt jente eller kvinne ikke er skitten eller ødelagt, men et menneske som trenger støtte, hjelp og empati. Under konflikter blir barnesoldater ofte tvunget til å voldta med trusselen om at de selv vil bli drept om de ikke følger ordre, og ett av de mange problemene knyttet til mangelen på straff for maktmisbruk er hvordan voldtekt har blitt systematisk brukt som våpen for å skremme og kontrollere sivilbefolkningen.

Systematisk bruk av voldtekt som våpen under folkemordet i Rwanda
I begynnelsen av april 1994 startet et av nyere tids verste grusomheter. Folkemordet i Rwanda varte i 100 dager fra 6. april til midten av juli 1994, og i løpet av de fire første dagene regner man med at 32 000 mennesker ble drept; i løpet av de hundre dagene ble nærmere 1 million mennesker - tutsier og moderate hutuer, massakrert. Dette var ingen borgerkrig, men et forsøk på å utrydde et folkeslag, tutsiene. Hatpropaganda ble normen hvor hutumilitsen, Interahamwe, umenneskeliggjorde tutsiene ved å kalle dem kakerlakker; skadedyr som måtte utryddes. Plutselig ble naboer og skolevenner fienden; overgripere og brutale mordere med ett mål, å drepe flest mulig kakerlakker.

Det er antatt at så mange som 500 000 barn og kvinner ble voldtatt i løpet av de 100 dagene folkemordet varte. Omtrent alle kvinnelige overlevende var ofre for seksuelle, voldelige overgrep og ble dypt preget av dette, og så mange som 70 prosent er HIV-smittet. Ingen ble spart, bestemødre ble voldtatt foran barnebarn og unge jenter ble vitner til at familiene deres ble massakrert før de selv ble tatt som sexslaver.

Jeg besøkte Rwanda i 2014, og kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har blitt så overveldet av følelser som på denne turen. Jeg reiste til Rwanda for å hilse på fjellgorillaene og besøke hovedstaden Kigali, men jeg ville ikke kun være turist i dette lille landet midt i Afrika med sin forferdelige historie. Jeg ville bli kjent med menneskene, lære mer og hjelpe hvis jeg kunne.

Jeg tok derfor kontakt med Solace Ministries som eier gjestehuset jeg hadde booket meg inn på. Solace Ministries ble opprettet i 1995, for å gi støtte, trøst og hjelp til de overlevende etter folkemordet. Jeg var så heldig at jeg fikk lov til å være med Solace Ministries til flere landsbyer hvor de har støttegrupper som møtes for å bære vitne og for å hjelpe hverandre. Jeg fikk høre mange historier, og en av de jeg husker best er den voldtatte, HIV-smittede kvinnen som hadde vært gift med en hutu, og som mistet alle fem barna sine under folkemordet. Om mannen som bare hadde sett på henne og sagt 'hva i all verden skal jeg med deg nå, du har ikke en gang noen barn din jævla tutsikjerring'.  Hun lurte på hvorfor Gud hadde latt henne leve når hun hadde mistet alt og var helt alene. Og unge foreldreløse kvinner som da reiste seg og sa at DE ville være barna hennes nå, og hjelpe henne med husarbeid og innkjøp.

Jeg ble kjent med en ung kvinne på 27 år, Maria. Hun var 7 år da hun ble seksuelt, fysisk og mentalt misbrukt over lengre tid. Hun overlevde, men var fortsatt så traumatisert at hun ikke kunne gå på skole eller ha en vanlig jobb på grunn av fysiske og psykiske skader. Det eneste hun kanskje kunne gjøre var å lære å sy så hun kunne jobbe i eget tempo hjemme, men da trengte hun en symaskin. Med donasjoner jeg hadde samlet inn bestemte jeg meg for å hun skulle få en symaskin. Det kostet ca. 1000 kroner. Da vi på neste møte fortalte hva vi hadde bestemt oss for å gjøre, var det ikke bare Maria som ble glad, men alle som var der kom bort og takket meg for at jeg ville hjelpe. Spol framover til 2015 da jeg reiste tilbake til Rwanda. Vi reiste til sammenkomsten igjen, og jeg hadde ikke før fått vist meg før Maria kom løpende mot meg og ga meg en av de beste klemmene jeg noen gang har fått. Jeg fikk også være med på hjemmebesøk til Maria. Vi ble servert kassava og bønner, og Maria viste stolt frem symaskinen sin og alt hun hadde lært. Da vi gikk gjennom landsbyen hennes sa hun at hun var så stolt av å kunne vise naboene, familiene til de som hadde massakrert foreldrene hennes og voldtatt henne, at hun hadde venner på besøk. Ja, hun bodde fortsatt i samme landsby som de som hadde hugget i hjel familien hennes og voldtatt henne. En symaskin, et sykurs og et hjemmebesøk forvandlet en fortapt ung kvinne til en kvinne med håp, mot og bedre framtid.

Mariaogsymaskin
Foto av Anja

Dagen da djevelen kom til Guds hus
En ung mann overlevde fordi han lå under sine døde foreldre i Nyamatakirken, ca. 35 km sør for Kigali. Jeg besøkte denne kirken som nå er Nyamata Genocide Memorial Centre. 10 000 tutsier ble massakrert inne i kirken. De trodde de ville være trygge i Guds hus, men det var de ikke. Kulehullene i taket og veggene er fortsatt synlige. Granater ble kastet gjennom hullene, og de som ikke ble drept av granatene, ble skutt eller slaktet med macheter. Levningene av 50 000 tutsier er begravet i kirken. Klær og identitetskort ligger igjen, og har ligget urørt i over 20 år. I kjelleren møtes vi av flere hyller med hodeskaller og bein etter mennesker som deg og meg, som dager før hadde levd et helt normalt liv, og som plutselig ble sett på som dyr som måtte utryddes. Det som fikk meg til å storgråte var en kiste med en ung jente som, etter å ha blitt voldtatt over 20 ganger, ble spiddet gjennom underlivet og helt opp og ut av hodet. Selv om jeg selvfølgelig har lest, hørt og sett filmer, er det å se ondskapen på nært hold noe helt annet, og alt jeg kunne gjøre var å si unnskyld. Litt ironisk var det at en av dem jeg var der med, Christine, en rwandisk kvinne på 36 år, endte opp med å trøste meg når det måtte være en uendelig lidelse for henne å være der, selv om hun ønsket å være med. Underveis spurte jeg Christine om hvor gamle barna hennes var, og hun svarte at hun hadde en sønn på 19 år og en på 16 år. Det regnestykket klarte selv jeg; hun var en av jentene som var blitt voldtatt under folkemordet og fødte sin første sønn i en alder av 16-17 år, 9 måneder etter voldtekten(e).

Tårene stoppet ikke der. På samme tur besøkte vi også den tidligere katolske kirken i Ntarama, hvor 5000 mennesker ble massakrert 15. april 1994. Her var det også rad på rad med hodeskaller og hauger med blodige klær, men det som gjorde sterkest inntrykk var den brune blodflekken på veggen hvor noen hadde slengt en baby igjen og igjen og igjen og igjen. Alt jeg kunne gjøre var å unnskylde for at vi (Vesten) ikke hadde gjort noe for å stoppe dette. 

Jomfru Maria Nyamata Church copyright TheMenWhoKilledMe
Jomfru Maria Nyamata Church (copyright TheMenWhoKilledMe)​

For det var dessverre ikke mye hjelp utenfra lille Rwanda fikk. Diplomater og europeere som bodde i Rwanda ble raskt evakuert og like etterpå trakk Belgia (den tidligere kolonimakten) styrkene sine ut. Under folkemordet satte Interahamwe opp veisperringer hvor alle måtte vise identitetskort, som ble introdusert i 1935 av de belgiske styresmaktene. Og var du tutsi, eller ikke kunne bevise det motsatte, ble du mest sannsynlig drept på stedet. Helt på slutten av disse 100 marerittdagene satte franskmennene opp såkalte 'trygge soner' og mener selv at det var en vellykket militær intervensjon, men mange mener at Frankrike støttet hutuene ved å hjelpe de med å flykte til DR Kongo (Zaire) da den tutsidominerte militsen Rwandas Patriotiske Front, tok kontroll i Kigali. Overlevende forteller også om hvordan franskmennene førte hutuer til internleirene og slapp de inn for å voldta og drepe et sted hvor tutsiene trodde de endelig var trygge. Over en million hutuer flyktet fra Rwanda til Kongo, og da mange var soldater og militser som hadde deltatt i folkemordet, utløste dette en konflikt i Kongo fordi begge etnisiteter også finnes i Kongo. Nesten alle væpnede styrker i Kongo har begått grove overgrep og krigsforbrytelser. Det finnes ikke nøyaktige tall på slike overgrep, men FN har beregnet at det er over 200 000 kongolesiske kvinner som er ofre for voldtekt. Dessverre har også FN-soldater i Kongo begått seksuelle overgrep mot kongolesiske kvinner og barn.

Aftermath

Never Forget
I Rwanda var marerittet nå over, eller var det egentlig det? Machetene var lagt ned, men hva nå? Hvordan skulle landet bli samlet etter så mye hat og ondskap. Hvordan skulle tutsi og hutu plutselig være naboer igjen?

«Never Forget - Rwanda 1994» står det på et armbånd jeg kjøpte til meg selv og de som hadde bidratt til innsamlingen min. Heldigvis tier ikke rwanderne om det som skjedde og jobber hardt for at det aldri vil skje igjen. I alle fall ikke i Rwanda. For dokumentasjon må de skyldige fortelle hvem de drepte, når de drepte dem og hvor de drepte dem. Dette også for at overlevende skal få vite hva som skjedde og hvor de kanskje kan finne levningene av sine kjære. Ofrene lærer å tilgi og hjelper hverandre gjennom traumene. Jeg er ikke selv religiøs, men blir glad på deres vegne når de etter mange år har funnet troen på en god Gud igjen og en mening med at han lot akkurat dem få leve.

*The Men Who Killed Me, er tittelen på en bok med historier fra 16 kvinner og én mann som ble voldtatt og misbrukt under folkemordet i 1994. Hvis noen er interesserte i å lese disse modige menneskers historie kan boka fås kjøpt på Amazon.

Bok

Tall og fakta, seksuelle overgrep i krig:
Europa: I 1. verdenskrig (1914-1918) ble voldtekt, tvunget prostitusjon og andre former for seksuelle overgrep begått mot kvinner i Belgia og Frankrike, for det meste av det tyske militæret og soldater fra sentralmaktlandene. I 2. verdenskrig (1939-1945) ble voldtekt, tvunget prostitusjon og sterilisering samt andre seksuelle overgrep begått i stor skala. Tyske soldater voldtok russiske kvinner og jenter, inkludert jødiske kvinner, og de russiske soldatene voldtok tyske kvinner og jenter i massiv skala. Det er beregnet at den Røde Armé hadde voldtatt 2 millioner kvinner ved slutten av 2. verdenskrig.
Kina: Mellom 20 000 og 80 000 jenter og kvinner ble voldtatt i byen Nanjing, etter at japanske styrker tok byen i desember 1937. Seksualisert vold etterfulgt av mord var normen, og opptil 200 000 kvinner ble også tvunget inn i prostitusjon.
Bangladesh: Under Pakistans beleiring av Bangladesh i 1971 ble minst 200 000 kvinner voldtatt, tusenvis av de fødte senere barn etter voldtektene.
Kambodsja: Ca. 250 000 kvinner ble tvangsgiftet under Røde Khmer-regimets voldelige regjering. Peru: Under Perus borgerkrig (1980-2000) er det dokumentert over 500 episoder av seksuelle overgrep mot kvinner og jenter. En overveldende majoritet av episoder ble aldri rapport til myndighetene.
Haiti: Mellom 1991 og 1994 ble det dokumentert 140 episoder av ‘politisk voldtekt’, voldtekt begått mot kvinner hvor mennene var mistenkte for politisk tilhørighet til motstanden, men det er beregnet at tallet kan være 12 ganger høyere om man regner med ikke-rapporterte hendelser.
Sierra Leone: Så mange som 64 000 kvinnelige internflyktninger var ofre for krigsrelatert seksualisert vold mellom 1991 og 2001.
Bosnia-Herzegovina: I løpet av krigen i Bosnia (1992-1995) er det beregnet at ca. 20 000 til 50 000 kvinner ble voldtatt, noe som representerer 1-2 prosent av den totale kvinnelige befolkningen før krigens begynnelse.
Kosovo: Under krigen (1998-1999) ble tusenvis av albanske kvinner og jenter ofre for seksuell vold. Den Demokratiske Republikken Kongo: Titusener av kongolesiske kvinner og jenter er blitt ofre for seksualisert vold i DR Kongo under konflikten 1998-2003. Mellom 2005 og 2007 er det blitt dokumentert over 32 000 episoder av seksualisert vold i provinsen Sør-Kivu, øst i landet.
Øst-Timor: Det indonesiske militæret og lokale militser begikk hundrevis av dokumenterte episoder av seksualisert vold mot jenter og kvinner under okkupasjonen i 1999.
Liberia: Mot slutten av borgerkrigen i Liberia (1999-2003), ble det rapportert at 49 prosent av kvinner mellom alderen 15 og 70 år, hadde opplevd én eller flere episoder av fysisk eller seksualisert vold begått av soldater.
Den Sentralafrikanske Republikken: Mellom 2002 og 2003 er det dokumentert over 1000 voldtekter begått av presidentens hær og det nasjonale militæret.
Burundi: Mellom november 2004 og november 2007 registrerte Seruka Senter for Leger Uten Grenser 5466 episoder av seksualisert vold, et gjennomsnitt på 1366 ofre per år og 27 ofre per uke.
Uganda: I hvert fall 60 prosent av kvinner i Pabboleiren, den største leiren for interne flyktninger i det krigsherjede nord-Uganda, har opplevd en eller annen slags form for seksuell vold og annen misbruk.
Darfur: Voldtekt og seksualisert vold har blitt brukt i Darfur av regjeringsmakten og den regjeringsstøttede militsen Janjaweed som en planlagt strategi for å terrorisere befolkningen.
Kenya: Kenya har opplevd en 7500 prosent økning i seksualisert vold mot kvinner etter krisen som kom etter valget i 2007-2008, og helsetilbudet for voldtatte kvinner fikk et katastrofalt sammenbrudd.
Syria: Flere tusen hendelser av seksualisert vold mot kvinner, jenter, menn og gutter for å skremme og ydmyke befolkningen er blitt dokumentert de siste 7 årene (2011-2018).
Burma (Myanmar): Nå i 2018- Folkemord og systematisk bruk av voldtekt, mord og brannstiftelser mot Rohyngiafolket. 700 000 flyktninger i det som nå er verdens største flyktningeleir i nabolandet Bangladesh.

Her kunne vi også lagt til Uganda, Yemen, Sudan, Korea og mange andre land.

Sitat: ‘If you really knew me and you really knew yourself, you would not have killed me…’
(Skrevet på en banner som henger i Ntaramakirken, av en som overlevde folkemordet).