Jo, det har seg slik at på noen steder, gjerne der bremser eller øker farten, så blir det rifler. Riflene er bitte små ujevnheter i stålet, som hver gang det går et hjul over, blir større og større. Til slutt romler og bråker det udavhelvede (som på Sandaker senter), og hastigheten må settes ned for ikke å ta knekken på aksellagerne. Da graver Infra​struktur fram sparegrisen og hammeren og ringer Schweerbau, som da kommer med en kjekk liten maskin som smergler bort riflene (i flere tak) og som også får skinnehodet tilbake i riktig profil. Akkurat son hjulene må dreies fra tid til annen for å få riktig profil, må skinnene slipes (smergles) fra tid til annen for også å få riktig profil. Sammenhengen mellom hjul- og skinneprofil er faktisk ganske kompleks, og kan sette grå hår i hodet på selv de beste og mest tålmodige ingeniører. Poenget er at om denne sammenhengen har mangler, øker slitasjen på både hjul og spor, og vognene går dårligere i sporet. Ofte vil de vingle sideveis, og da rasler det fælt i boggiene. Og det betyr mere støy for omgivelsene og mere slitasje på vogna.

Hva er det bergenserne (og trønderne) gjør som ikke Oslo gjør?
Jo, de sliper sporet sitt jevnlig, med en vogn utstyrt med faste klosser, og vann. Altså slik man våtsliper for eksempel en bilskjerm før lakkering. Nå er det jo en litt annen skala og noe grøvere, men poenget er at ved å daglig eller ukentlig gå over sporet med faste klosser, kveles de små ujevnhetene i fødselen, før de rekker å vokse seg så store at de må smergles vekk. Dermed slipper disse byene å ha babyrumpeglatt spor i noen uker, og mere og mere rufsete og ujamnt og bråkete fram til det blir uutholdelig i løpet av en vinter og en vår til neste sommerhøvling. Litt sånn som å barbere seg på morran, også på eftan begynner det å bli sandpapir, og neste morgen er det pinnsvin.

Bergen hart altså en dedikert, spesialbyd slipevogn. Den har klosser som erstatter skinnebremsene i en eller to boggier (det er en seksakslet leddvogn, akkurat som SL79), og noen solide vanntanker. Så, en gang om dagen eller en gang i uka, kjører den rundt på hele Bybanen og pusser vekk alle tilløpene til rifler. På den måten gjør de det mulig å ha moderne lavgulvsvogner i drift uten at det kjennes ut som å kjøre over et vaskebrett. Selvfølgelig vil de også profilslipe en gang i året eller så, men fordi de ikke har masse rifler, trenger de ikke å kjøre fem–seks (eller flere…) pass over kålåkere som Sandaker senter eller Trondheimsveien fra Sinsenterrassen til Sinsenkrysset. Dermed får de også brukt tiden bedre, sånne slipefirmaer tar betalt for tiden de jobber (akkurat som andre håndverkere), så om de må bruke ti timer på ett sted, er det ti timer mindre å bruke på resten av nettet (om man da ikke skal sprenge budsjettet, og det er ikke populært…).
I Trondheim har de dette forhenværende hestesporveisunderstellet med klosser, som de tauer etter en trikk. De har en til å sitte bak der og skru klossene ned og opp alt ettersom, og den er dertil tynget ned for å få litt vekt på klossene. Veldig enkelt, men det virker faktisk. De har ikke store nettet, og årlig høvling er en luksus de ikke kan ta seg, så de tager hva de haver, med god effekt.
Moderne lavgulvstrikker har det til felles med moderne lavgulvsbusser at de nesten ikke har fjærer. Det er på en måte både en ulempe og en fordel. En ulempe fordi du blir som prinsessen på erten: De minste ujevnheter og humper får det til å kjennes som bussen eller trikken ikke har fjærer. De som jevnlig tar buss i byen, kjenner jo dette på kroppen. Etter en tur sjangler du ut av bussen, fillerista som om du skulle vært gjennom en kokvask med ekstra sentrufigering (av hvilken grunn jeg nå kaller busser for «tarmristere»…). Men reiser du eksakt samme trasé med en veteranbuss (med luftfjæring), som Sporveismuseets Büssing, flyter du avgårde som om bussen var utstyrt med edderdunsputer istedet for fjærer. Hvorfor? Jo, fordi ganle busser hadde høyt gulv og rikelig plass til fjæring. Det samme er det med SL79 og moderne lavgulvsmateriell (og forsåvidt eldre materiell med gammeldags fjæring…): Der en Sl79 duver avgårde på sine omfangsrike luftputer, vil en moderne lavgulsvogn skrangle og riste så du lurer på om du er på sporet eller kjører på brusteinene…
Dermed settes det mye større krav til infrastrukturen. En Sl79 (eller en Büssing) kan, som en 2CV, kjøre i en nypløyd åker uten at man får slått asken av cigaren, en moderne trikk (eller buss…) krever stuegulv.
For trikk innebærer stuegulv nettopp det at sporet er glatt som en barnerompe. Da holder det ikke å høvle én gang i året, som nå. Det halvåret fra det begynner å bli rifler igjen til de kommer og høvler igjen, er ille nå, og det vil bli grusomt med nye trikker. Trikken skal ikke høres, bare sees, og riflete skinnegang gir støy, og støy er dårlig reklame for trikken. Riflete spor er å bære bensin til trikkehaternes bål.
Og det er dette som ikke synker inn i hodene til enkelte i ledelsen. De har et mantra som de gjentar, at årlig høvling er mer enn nok og at sliping er nymotens tøv og at en slipevogn er fryktelig dyrt og penger ut av vinduet og uff og nei.
At dagens arbeidsvogner går på boggier fra 50-tallet, som alt av deler må spesiallages, det er de helt blinde for. Også det faktum at alderen alene burde sendt dem til Sporveismuseet, de er jo bygget i 1987 (året etter at jeg begynte i Sporveien, og det er lenge siden!).

Moderne slipevogner gjør selvsagt mer enn å slipe. De kan inspisere kontaktledningen (de kan ha et lite «tårn» som en kan sitte inni og følge med på graffens dans under tråden), de kan slå gress (med en gressklipper som skyves foran vogna, som i Göteborg), de kan feie løv (med en kost foran vogna…), de kan måke snø (som dagens arbeidsvogner, og som den jo også gjør i Bergen). Og den kan, i likhet med dagens veteraner, ha en ekstra bøyle (graff) til å legge glykol på tråden om det er rimvær. Moderne vogner liker ikke rim på tråden, da krangler de og blir som trøtte smårollinger, «litt» vanskelige å ha med å gjøre. Vi vet jo hvordan det er med SL95 når det rimer som verst på Jar-myra og ut mot Ljabru. Automatene detter og omformerne kutter og det blir masse strul, som en SL79 med roterende omformer ikke bryr seg om men bare skraper seg gjennom og lager masse fyrverkeri (av hvilkjen grunn de har kjørt SL79 ut til Bekkestua og opp til Riksen på natta for å skrape rim av ledningen).
Så for å oppsummere: Skinnene blir høvlet årlig for å ha riktig profil, skinnene slites akkurat som hjulene, og hjulene dreies for å ha riktig profil, ikke bare for å ta vekk hjulslag. Samspillet mellom hjul og skinne er mer innfløkt enn en skulle tro, det er skikkelig ingeniørmat.
Sliping, som man gjør i mere opplyste byer enn Oslo, er for å ta rifler før de utvikler seg til skikkelige rifler. Hver gang en trikk sklir bittelitte grann på samme sted, eller bare ruller over samme sted hver gang og boggien (akslingen) gjør en bittelite bevegelse sideveis, vil neste boggi og neste vogn gjøre det på samme sted. Først synes det som lyse flekker med jevne mellomrom på skinnene, etterhvert blir dette til bølger. Når vi så kjører over disse bølgene, blir det som å kjøre over et vaskebrett, og det blir bare verre og verre (tenk Sandaker senter…). Progressive byer (som Bergen og Trondheim) skurer disse flekkene vekk før de får gjort noe av seg, og sporet holder seg glatt og fint og støyfritt. Så leier de vel inn Schweerbau for å fikse profilen fra tid til annen, men de behøver ikke å bruke masse ekstra tid (og penger!) på å file vekk vaskebrett.
Og de slipper at sporet er fint etter at Schweerbau har reist hjem, så blir det gradvis verre, til jul er det hørbart, til søttende mai drysser fyllingene ut av tenna på oss, og trikkehaterne gnir seg i hendene over den hørbare ammunisjonen mot den fæle, bråkete og skramlende trikken.
At busser eter gate, og at holdeplasser med mye trafikk bør ha betongplate (for der det er asfalt lager de dype hjulspor på bare noen måneder, og Veggvesenet må komme og høvle det ned og legge ny asfalt), det tier de om. Likeledes at en buss tar færre reisende enn en trikk, og at en batteribuss (MDGs nye vin i gamle flasker) tar enda færre folk, på grunn abv de tunge batteriene.
Derfor er det viktig at vi i likhet med progressive trikkebyer (som Bergen og Trondheim) sliper sporet jevnlig, ikke bare høvler en gang i året. Derfor må vi ha en slipevogn, fordi (det kan ikke sies for ofte): Trikken skal synes, ikke høres. En bråkete trikk er dårlig reklame og dårlig naboskap.