Av Anja Renberg
Wangfan liyou Holmenkollen, spør kineserne. Vettu hvilken buss og ta trikk 12 til sentrum. Og gamle fru Hansen trenger flere reisepenger. Det er mye som kan skje på Sporveiens servicepunkt.
Jernbanetorget servicepunkt tidlig en morgen
Billettkontroll. Flere kommer innom for å endre feilkjøpte billetter eller betale bot. Vi klarer fint å endre de feilkjøpte billettene, både på kort og app. Men de tilsiktede og utilsiktede snikerne som ble tatt må til Ruters kundesenter for å fikse det, og «de har nå flyttet inn på Oslo S, så du må gjennom passasjen, forbi Narvesen og opp trappa. Når du er ute i friluft ser du Oslo S til venstre og rett innenfor døra ligger de».
Hin und zurück Holmenkollen
Samtidig på Nationaltheatret servicepunkt har de også allerede hatt flere forklaringsgjengangere, «for å komme til togstasjonen må du ut, til høyre forbi Narvesen og ned neste inngang hvor du følger skiltene til stasjonen» og «hittegods finner du noen meter lenger ned på samme side» er et par av dem, både på engelsk og norsk.
Nå har jo også turistsesongen startet, og de har begynt å våkne og skal utforske vår vakre by, så da blir det en god del «Hin und zurück Holmenkollen» som er en gjenganger hele sommeren. Selv er jeg glad i turistene, de gir litt variasjon i hverdagen og jeg får prøvd meg på språk jeg kan og språk jeg ikke kan, til min store glede og mine kollegers frustrasjon, men de kjenner meg såpass godt nå at de bare rister på hodet.
Siden Holmenkollen er blitt nevnt så hopper vi til Majorstuen servicepunkt. Der har cruiseskipturistene ankommet og de vil også gjerne tur retur Holmenkollen. Hmm, av en eller annen merkelig grunn er det ingen av de som vil hoppe ned til sentrum igjen. Alle i turistgruppa skal selvfølgelig inn i lokalet samtidig, for de skal betale hver for seg. Wangfan liyou Holmenkollen? Si? Oui? C'est bon n'est-ce pas? Und zu weiter. Ja, hoppbakken og skimuseet får besøk av mange nasjonaliteter og de blir fraktet trygt opp og ned på Holmenkollbanen.
Lokalspråk
Ett språk mange av oss har lyst til å lære er tegnspråk. Vi får rett som det er folk innom som ønsker å fylle på reisekortene sine eller kjøpe impulsbilletter. Og heldigvis kjenner de oss og vi kjenner mange av dem nå, så penn og papir kommer frem hvis de ikke kan lese på lepper. «Takk» og «bare hyggelig» er to fraser et par av oss prøver oss på med varierende suksess.
Mange kommer også innom på Majorstuen og spør om hvordan de kommer seg til Vigelandsparken som jo ligger rett rundt hjørnet, så jeg kan vel si at det blir litt tegning og forklaring her også. Og til alle trikkeentusiaster, vi anbefaler de ofte å ta trikk 12 ned til sentrum igjen for å få litt variasjon. Tenk hvor gøy det blir når de nye trikkene blir å se i byen!
Lojale kunder
Midt i turistmølja står gamle fru Hansen som bare kom innom for å fylle på litt mer reisepenger, men måtte vente til de 20 turistene hadde fått det de skulle ha. Hun, som mange andre, fyller på litt hver dag bare for å komme å hilse på oss som sitter der. Endelig ble det hennes tur, og selv om det kanskje står noen yngre og utålmodige i køen gir vi fru Hansen all den tiden hun trenger til å få pakket ned sakene sine. Huff, hun glemte allikevel å ta med seg nettet sitt fra hylla. Vi får håpe at hun kommer tilbake før den blir sendt ned til hittegods.
Jernbanetorget. Noen ser ikke hvor toget til Bergen går. «Har du gyldig T-banebillett?» «Ja, jeg kommer nettopp derfra». «Da kan du gå ned på plattformen igjen, se til venstre, så ser du en rulletrapp. Ta rulletrapp opp og så gå til høyre mot Sentralstasjonen». «Å ja, takk». To sekunder senere er hun tilbake og lurer på hvilken side hun skal ned på...
Jeg skal dit, jeg vettu
«Hei, jeg skal ta den bussen som går til den gata som ligger like ved den veien som kjører der vettu, hvilken buss er det»? Frøken Detektiv må da kalles frem – «Vet du hva den gata heter?» «Nei, jeg husker ikke, men jeg skal møte noen der om 10 minutter. Kan’ke du bare finne ut for meg? Jeg tror det er rett ved en rundkjøring». Hmm «Har du mulighet til å kontakte den du skal møte?» «Ja, jeg kan jo ringe han». «Fint om du kan det for vi trenger enten navnet på holdeplassen eller en adresse for å kunne sjekke hvordan du skal komme dit». «Ok, da kommer jeg tilbake senere, jeg». Denne samtalen har vi hatt, vi på servicepunktene. Det er alltid noen som skal til et eller annet sted, men som ikke helt vet hvor, eller turister som bor på Scandic Hotel. Dere vet, det ene Scandichotellet i byen...
Vi tar en siste sjekk på Majorstuen før vakta er over. Oj, der var det en lang kø nå rett før vaktbytte. «Unnskyld, jeg skal bare...» sier personen bakerst i køen. Til de kundene sier vi i fra på en pen måte at de andre i køen også er der for «bare å skulle...». Det blir ikke så veldig godt mottatt denne gangen for hun skal jo rekke en bane selvfølgelig, men hun må nok stå pent i kø som de andre selv om det huffes en god del. Da det nesten er hennes tur har hun ikke tid til å vente til at kunden før henne får pakket ned sakene sine, men stiller seg rett bak og slenger reisekortet på bordet. «Kan du sjekke hvor mye jeg har igjen på kortet?» «Der har du 265 kroner». «Hvor mange reiser er det?» «Det er 7 hele reiser innen Oslo og Sone 1». «Da ønsker jeg å fylle på 200 kroner til på det kortet, men jeg har et annet kort også, kan du se hvor mye jeg har der?» «Der har du 7 kroner». Ok, da vil jeg fylle på 250 kroner på det også, og så vil jeg fornye månedskortet mitt på dette kortet, sier hun og tar fram et tredje kort. «Narvesen kunne ikke hjelpe meg for systemet var nede». Jaha, er ikke alltid at «skal bare er skal bare, nei» tenker jeg. Inni meg.
Hår på hodet
Og sånn går no dagan. Heldigvis er de aller fleste av våre kunder utrolig søte og hyggelige, og det hjelper oss med å få det lille overskuddet vi kanskje trenger noen dager det plutselig er mange vanskelige kunder innom. De fleste av oss har fortsatt ikke dratt ut alt håret på hodet på grunn av store frustrasjoner heldigvis, men noen har nok flere år på hodet enn hår nå.
Ingen dager er like men like interessante
Alle jobber er vel i bunn og grunn rutinearbeid, men om man jobber med dyr, det være seg pingviner, katter eller mennesker, så blir ingen dag lik. Og det er det som er så gøy med å jobbe i et kundeserviceyrke; vi møter så mange forskjellige mennesker og kommer oppi mange ulike situasjoner. Vi merker også at det er store forskjeller i hva slags folk vi treffer på de forskjellige servicepunktene, noe som gjør hver dag interessant.
En ting er i alle fall sikkert - dagene blir mye bedre med et smil og godt humør!
Ha en riktig god sommer!