Endeholdeplassen for den grønne linja i sør, Brides Glen. Et hull i bakken forklarte Marc, men med en fin bru over. (Foto: Frode Eriksen)

13. september gikk turen til «The Emerald Isle», og Dublin. Første besøk var hos hos SIPTU (Services, Industrial, Professional and Technical Union), Irlands største fagforening med rundt 200.000 medlemmer. Der fikk vi en orientering om irsk arbeiderbevegelse, solidaritet og kampene som er tatt for at arbeiderne skulle få de rettighetene de har i dag. Tony var en flink forteller med en sterk irsk aksent så vi måtte konsentrere oss litt ekstra, men vi fikk nok med oss det viktigste.

Fagorganisering i Irland startet på 1900-tallet, med én sterk agitator (Andrew Larkin) blant havnearbeiderne. Han ble jo nektet adgang til dokkene av arbeidskjøperne, så han rodde ned elva og gjennom dokkene og agiterte rett fra båten. Senere inspirasjon var den russiske revolusjon og kommunismen på 1930-tallet.

Tidlig på 1900-tallet var Irland lut fattig, i Dublin var det også knusende fattigdom i en tett befolket by. Det var lite fast arbeid å få, følgelig var det jo mye løsarbeid og prostitusjon. I 1908 begynte Larkin å arbeide for organisering blant havnearbeidere, som jobbet med lossing og lessing av skip. Han fikk tatt i bruk sympatistreiker og boikott av fagforeningsuvennlige selskaper. I 1925 fikk Larkin et sete i Parlamentet, men tapte det igjen etter få år.

I 1930 var det så en stor lockout. «LO» delte seg i to, med Larkin på «LO»-siden og Murphy på «NHO»-siden.

For å få jobb, måtte folk undertegne på at de ikke var medlem i noen fagforening, og dette ble det opprør mot. Det ble store demonstrasjoner, og politiet rykket inn med langkølle og slo folk ned for fote. Tre stykker ble regelrett slått ihjel av politiet, mens én, ble skutt i ryggen av streikebrytere.

Det ble organisert en folkehær, «The People’s Army», for å stå imot tilbakeslag fra politi, streikebrytere og innleide bøller fra arbeidskjøperne. Hæren var aldri bevæpnet med mer enn «Hurling»-køller (irsk folkesport), men da en Hurling-kølle er en meter lang og av ask, var det solide saker!

I 1907 kom James Connoly til Dublin. Han var selvlært marxist, og gikk i «lære» hos Bill «Big Bill» Heywood i Chicago (USA) på 30-tallet.

Han kom tilbake til Dublin og fikk jobb av Larkin i Irish Transport Workers Union.
Da det gikk mot andre verdenskrig håpet kommunistene i Irland at Storbritannia ville bli for opptatt på andre kanter til at de kunne stå imot et irsk opprør. «Påskeopprøret», en forsøkvis frigjøringskrig, feilet, og flere av lederne ble henrettet av britene, deriblant James Connoly. I 1966 vant så Irland endelig sin selvstendighet.

Irene hadde i mange år vært under britisk styre, og har ført en stolt og blodig kamp for frihet og selvstendighet. Så irene er et stolt folk, med en sterk historie.

SIPTU selv har akkurat nå sterkest medlemsvekst innenfor bygg og anlegg. De holder til i «LO-bygget», Liberty Hall. Det stod ferdig i 1985, og var da det høyeste i hele Irland. Etter få år sprengte Ulster Defence Force en bombe utenfor bygget som ødela fasaden og 1. etasje.

Marc Winters (irsk: Marcas An Gheimhridh) hadde like godt tatt seg tre feriedager for å sørge for sine norske gjester. Fredag hadde han fikset en chartertrikk som han selv kjørte selv gjennom Dublins gater fra endeholdeplassen på den røde linje i øst, The Point, og ut til et av depotene ved holdeplassen Red Cow vest for bysentrum. På depotet fikk vi anledning til å kikke på verkstedet. Oppstilling av vogner foregikk utendørs, og det var bare verkstedfolk som kjørte inn i verksted og vaskebane, førerne ga fra seg vognene i porten (etter et par «kjedelige» episoder)..

Marc Winter eller på gælisk Marcas an Gheimhridh, forklarer sporveisfolk fra Oslo hvordan Dublins trikker fungerer. (Foto: Frode Eriksen)

I et møterom ble vi traktert med smørbrød, drikke og LUAS’ egen fortelling. Der fikk vi også vite litt mer om fagforening og organisering. Det er interessant at de i «Dublin Sporveier» bare har én fagforening for førerne. Mye av æren tilskrives SIPTU, som fikk bedriften med på en avtale «under bordet»; «Vi tilbyr dere seks år med fred, hvis dere lar oss ha alle ansatte, og bare én fagforening. Vår.» Og det funka, det. Men ikke dermed sagt at SIPTU er noen husforening, vi fikk det bestemte inntrykk av at de kunne slå i bordet.

På Red Cow-depotet introduserte Marc oss til svenske Peter, som var den som hadde ansvaret for hele LUAS prosjektet. Peter jobbet for LUAS da de først åpnet i 2004, og etter at det ble et vellykket prosjekt flyttet han til Sør-Korea og jobbet med linje ni på Seoul Metro, før han ble spurt om han ville være med på utvidelsen av LUAS, noe han ville, og flyttet tilbake til Dublin. En meget interessant mann med masse kunnskap.

Vi fikk også høre og se at også her er det nok litt sparring mellom ledelsen og de på gulvet, men de så ut til å ha en god tone seg imellom innimellom alle kampsakene. Trikketjenestene i Dublin er konkurranseutsatt og det er det franske selskapet Transdev som driver Luas på oppdrag fra Transport Infrastructure Ireland (TII).

Transdev er som Bybanen i Bergen, de har ansvar for infrastruktur (spor, strømforsyning m.m.) og vogner, mens LUAS er operatør, som Keolis i Bergen. Alstom er også inne på vognvedlikeholdssiden med de nyeste vognene, de gamle har Transdev overtatt. LUAS/Transdev er den byen som har hatt Alstom Citadis i drift lengst, og som dermed har mest erfaringer med vogntypen. Den fungerer stort sett greit, dog hadde de nyeste og lengste vognene endel barnesykdommer, på tross av at de kom «nøkkelferdige».

Dublin har to trikkelinjer, rød og grønn. Før 2017 var disse to separate linjer og det fantes ingen billetter med overgang fra den ene til den andre linjen. Etter at Green Line ble forlenget til å gå gjennom sentrum i desember i fjor fikk de et system som nå gjør at man velger fra holdeplass til holdeplass og det gjelder for begge linjene. De har også et reisekort som vi har i Oslo, Leap Card, hvor de enten fyller på reisepenger eller periodebillett og leser av før de går på og når de går av. Kortlesere og billettautomater finnes på hvert stoppested, som på t-banen i Oslo.

Der er problemet, forklarer Marc, om årsaken til at vi måtte passere kontrollrommet til Luas denne dagen. (Foto: Frode Eriksen)

82 prosent av trikkeskinnene har ikke annen trafikk, og det er grønn linje som trekker prosenten opp ettersom deler av den er bygd på en gammel jernbanetrasé. LUAS disponerer 66 vogner, 44 små (±40 m) og 22 lange (≈50 m), 7 lange er bestilt. De to linjene har vel 44 millioner reisende og har en frekvens på opptil tre minutter i rushtiden. I rushtiden har de 58 vogner ute i trafikk, 32 på den grønne som har de lange vognene og 26 på den røde. Tilsammen 320 førere samt annet personell sørger for at det hele går rundt.

Førerne hadde maks strekk før pause(r) på 3,5 time. Turnusen ellers var skift ikke ulikt vårt eget system, men det var ingen rene kveldsgrupper, eller for den del, grupper overhodet. Du tilhørte ett depot (fagforeninga fikk gjennomslag for at de som bodde nært et depot skulle settes opp der og ikke på det på den andre siden av byen. Alle uttak og innsett samt alle avløsninger var ved depotene. Lønna var «flat», men relativt bra var inntrykket. Selve nivået er jo relativt, skatt og levekostnader er jo forskjellig fra land til land.

I byen har de egne signaler rund baut, de kjører etter «jernbaneloven». Kjører noen på «Stopp» regnes det som (nettopp) passering av signal «Stopp» (på våre forstadsbaner) og ved slike «SPAD»-episoder (Signal Passed At Danger) tas fører ut av tjeneste og må blåse og avlegge urinprøve. Første gang ser de mildt på det, andre gang (eller mer) på et(t) år er mere alvorlig (da er det full pakke med blåsing og urinprøve).

Dørstyringen på trikkene er mer som på T-banen i Oslo, fører frigjør, passasjerene åpner dørene selv, og fører lukker alle med én knapp. Dørene har ikke fotoceller, men de har følsomme kanter.

Nå er dette Alstom Citadis, og ikke CAF, men så får vi håpe at de som bygger CAF setter av mere plass rundt dørene enn Alstom gjør. Legg merke til en liten detalj neste gang du tar T-banen: På MX er det akkurat så mye mere plass på innsiden av dørene (mot seteryggene) at det kjennes «romslig», og det er fint med plass for en person til å stå på hver side av døren uten å være i veien for av- og påstigende. Vi som husker de røde vognene, husker også at der var det ikke det, så de ble fort trangt i rushen, særlig etter at gjennomkjøringen tok til. Da ble det mye mere passasjerutveksling i sentrum, og rødvognene (som med C-vognene) var egentlig «forstadsvogner»: Less i bushen og loss i byen om morren, less i byen og strø utover bushen på eftan. Da C-vognene begynte å gå til Stortinget, fikk vi dette «sirkulasjonsproblemet» på Nationaltheateret & Majorstuen.

Videre har de eldste vognene den for Alstom så typiske «skyvepotensiometer-kontrolleren», med dødmann i «knotten». De nyeste ble levert med en mer «tradisjonell» T-formet kjørespak, der dødmannen ble kvittert ut rett og slett ved å gni tommelen over enden på spaken. I tillegg har de en dødmannspedal. Vognene har ikke speil, bare kameraer.

Leder i Trikkeklubben i OSA, Tore Elton, drømmer om de nye trikkene i Oslo. Borghild Lyng fra Sporveiens servicepunkt står bak. (Foto: Ciel Waagenes Udbjørg)

Og uansett er LUAS en dundrende suksess med 98 prosent kundetilfredshet og slagordet «You experience the «Craic» on Luas». Selskapet gjør sitt for å bli en del av samfunnet, med «Pride»-deltagelse, rosa vernevester på Brystkreftuka, og «Shoe Box Events», man fyller en trikk (eller fler…) med skoesker med gaver til hjemløse (mat, klær m.m.).

Bare kontrollrommet fikk vi ikke besøke, de hadde litt problemer på Red Line denne dagen, og måtte fokusere på løsningene, men vi fikk en stående invitasjon til å komme tilbake ved en senere anledning, alene eller sammen med andre!

Senere endte vi igjen på en pub, med levende musikk og «pubmat».

Som seg hør og bør i Irland kom det et forferdelig regnvær da vi var ferdige der, og selv om nærmeste trikkeholdeplass kun var en kort tur unna ble vi alle klissvåte. Det er en god grunn til at øya kalles den grønne øya.

Det vi fant ut som besøkende som kjøpte et Visitor Leap Card for tre dager (20 euro), var at om vi husket å lese av hele tiden ble utløpsdatoen utsatt om vi ikke hadde brukt nok penger den ene dagen. Vi fikk også vite av en passasjer at ja, de leser av hver gang og hvis de kun hadde reist en kort strekning fikk de litt penger tilbake på kortet. Billettsystemet, automatene og kortleserne virket veldig bra. Det var bare mulig å få kjøpt Visitor Leap Card på flyplassen eller hovedbusstasjonen for Dublin Bus i sentrum. Alt annet av billetter kunne kjøpes i Sparbutikker.

Luas linjenett i Dublin. Flere utvidelser er planlagt. (Foto: Frode Eriksen)

Det ble et par lange dager med mye interessant informasjon og mange hyggelige møter. Lørdagen tok de mest entusiastiske en tur med Green Line, som Marc hadde forhåndsvarslet skulle ende i et høl, og den gjorde det, et høl i bakken med en bru over, det der trikken hadde sitt endestopp.

Vi kom igjen over Marc mens vi inntok en bedre lunsj på «The Tram Café», og noen av oss endte igjen på pub med ham…

Andre benyttet lørdagen med Hop on/Hop off-billetter fagforeninga SIPTU hadde fikset. Det ble vel også litt shopping innimellom øktene på noen og enhver, og et par av oss fikk også besøkt Dublin Zoo og sett mating av pingviner og andre dyr. Dublin Zoo ligger i Phoenix Park som er en at de største parkene i Europa. Den irske staten prøver nå å få parken på UNESCOs verdensarvliste. I Phoenix Park finner du også Áras an Uachtaráin, som er den irske presidentens residens.

Go dté tú slán!

Fakta
Studieutvalget ved OSA Trikken arrangerer en årlig studietur til en trikkerelatert destinasjon.
Turene er åpne for alle ansatte i Sporveien (inkludert Unibuss).
De siste årene har studieturene gått til Budapest og Dublin.
Ansatte i Sporveien (minus Unibuss) mottar støtte fra Sporveiens OU-fond, mens OSA sponser en felles middag.
Turene arrangeres i september og varer vanligvis fra torsdag til søndag.
Omtrentlig kostnad før støtte ligger på 5-6000 kroner.
Følg med på oppslag for 2019-turen. Kanskje den går til Bergen?