Ja, dette har vi sagt i 30 år, men hvilke andre grep må til for at vi om 30 år ikke står i samme situasjon overfor robotisering og automatisering av arbeidsplasser? Arbeidsgiversiden har for lengst regnet ut fordelene og kostnadsbesparelsene vi kan gjøre ved å effektivisere store deler av arbeidstokken og automatisere mange av de tjenestene vi vanlige lønnsmottakere i dag utfører. Det som konsekvent mangler i alle disse estimatene og beregningene, er hva de samfunnsmessige konsekvensene blir i form av arbeidsledighet og kostnader ved omskolering og kompetanseheving.

For dersom man ikke skal ende opp med et samfunn med kun mekaniske innretninger som skal yte service og ”omsorg” for oss, er det viktig at det på ett eller annet tidspunkt blir belyst hva slags samfunn vi ønsker og verdien av de mellommenneskelige treffpunktene vi i dag kjemper for å beholde. Dette er selvfølgelig ikke kun opp til fagbevegelsen å sette en standard for, men også politikere og den vanlige mann i gata. Men for å gjøre det, må man også vite hva den kommende teknologiske utviklingen innen arbeidslivet vil ha for betydning innenfor de ulike yrkesgruppene.

Innenfor vår yrkesgruppe, samferdsel, er #Ruter definitivt den største hodepinen. Der påstår de hardnakket at fremtidens Oslo er basert på førerløse kjøretøyer og en app-dreven hverdag. Tusenvis av førere sitter nå og er usikre på om de på sikt i det hele tatt vil ha en jobb å gå til de neste 5 årene. Allikevel ser vi at teknologien #Ruter ønsker å integrere i Oslo bildet, er både uutprøvd og kun basert på skrivebordsprosjekter fra andre land. I likhet med mange andre prosjekter og teknologier innen andre yrkesgrupper.

Uansett handler dette igjen om hva slags samfunn vi ønsker å skape for oss selv og de kommende generasjoner. Vi, som fagbevegelse, burde ikke kjempe mot den teknologiske utviklingen, men heller kjempe for våre faglige og sosiale rettigheter. Dersom utviklingen fortsetter i det tempoet man i dag ser for seg, er det viktig at vi som individer og ikke minst fagbevegelsen makter å sette krav til hvilke rettigheter vi skal ha, dersom våre arbeidsplasser og yrkesgrupper blir overflødige!

I en tenkt fremtid er bussførere overflødige og må fungere mer som en operatør av tekniske innretning på et lite kontor. Ja, hva så? Det er ikke gitt at Marit Bussjåfør har en IT-utdannelse i bunnen, og kanskje ikke innehar de nødvendige kvalifikasjonene for å tre inn i en slik rolle. Er det da Per selv som skal koste denne utdannelsen? Er det busselskapet Per jobber i? Eller er vi tilbake igjen på et politisk nivå der vi må styrke velferdsstatens alle funksjoner slik at Marit Bussjåfør, Eva Hjelpepleier og Ove Bilmekaniker har ordninger som for eksempel, gir dem gratis omskolering når deres yrkesgrupper vil byttet ut med mekanikk. Det må finansielle løsninger til som ivaretar de som har problemer med omskolering eller av andre grunner faller på utsiden av det ”nye arbeidslivet”.

Uten gode velferdstjenester er det virkelig grunn til å se ”fanden på flatmark” i den kommende automatiseringen og robotiseringen av arbeidslivet. Man trenger verken å være LO-topp eller finansanalytiker for å forstå at en robotisert arbeidsstokk ikke genererer verdier tilbake igjen til samfunnsøkonomien eller fellesskapet. Og vi mennesker vil ikke ha noen mindre behov for pensjoner, sykelønn eller andre velferdstjenester selv om FTRX354 har tatt over arbeidsoppgavene våre.

I tiden fremover det utrolig viktig at vi tenker klart på hva det norske samfunnet skal være, og hvordan det skal bidra til alle dens innbyggere. Vi må få en politisk endring i Norge som sammen med fagbevegelsen, legger til rette for et rustet norsk samfunn som klarer å imøtekomme alle de utfordringene vi i fremtiden vil stå ovenfor. Nye, grønne arbeidsplasser må prioriteres i årene som kommer. Arbeidsplasser som kanskje i større grad organiseres og drives av det offentlige slik at verdiskapningen føres tilbake igjen til samfunnet og dens innbyggere.

Derfor er det grunn til å se ”fanden på flatmark” ennå en stund til. For konklusjonen må være at det er ikke den teknologiske utviklingen som er vår største fiende i årene som kommer. Men de blå politiske linjene som landet i dag styres etter. Så kanskje lederen av Fagbevegelsen om 30 år heller kan stå rakrygget foran sine medlemmer og fortelle om ”kampen vi vant” og ikke nok en gang stå med lua i hånda å si ”hva var det vi sa”.