Hvorvidt det er slik eller ikke, skal jeg ikke si noe bestemt om, men oppfatningen blant mange av oss er at så ikke er tilfelle, og denne oppfatningen har styrket seg vesentlig gjennom sommeren og høsten. 

Hvis noen tror at denne artikkelen er skrevet i frustrasjon over en enkelt sak, så er det altså ikke tilfelle. Det er faktisk nå så mange saker hvor beslutnings- og kommandolinjene i Sporveien er så utvisket og maltraktert at det snart er nok stoff til en trilogi, for eksempel under tittelen «Beslutninger, hva er det? Bind 1, 2 og 3». 

Jeg må være litt forsiktig med å fremme enkeltsaker som gjerne er av personlig karakter, men vi ser på den ene siden at i saker hvor "alle" er enige om at her må det gjøres en endring i avlønning til enkeltpersoner, så er det likevel ikke mulig å få til, selv om opptil flere direktører er involvert og har gitt sin tilslutning. Hvordan i all verden skal vi forvente å få til noe som helst når vi ikke en gang klarer å effektuere det vi er enige om? Hva da med de sakene hvor vi ikke er enige? 

På den andre siden ser vi tilfeller hvor arbeidsgiver ønsker å tildele en eller annen form for sanksjoner, blant annet oppsigelser, hvor dokumentasjonen fremstår som så dårlig at arbeidsgiver tilsynelatende ikke har godt nok grunnlag for å kunne forsvare AML sine krav til "saklig grunn" til oppsigelse. Måten å løse dette på er i stedet å la ansatte gå uten jobb, men med full lønn i opptil, i hvert fall så langt, nesten ett og et halvt år. Fordi ingen vet hvem som kan bestemme hva, ikke en gang selveste direktøren. Og det virker ikke som om det er mulig å finne ut av det heller, muligens fordi ingen vet hvem som bestemmer og hvem som ikke bestemmer, og da er det vel heller ikke så lett å bestemme hvem som skal kalle inn til møte eller hvem som kan beslutte hva i et eventuelt møte! 

Dette kan fremstå som enkelttilfeller, men ser man på det i et litt større bilde, så fremtrer det i hvert fall for meg som et litt trist og dystert bilde. Nemlig at det ikke er sjefene som bestemmer, men at det internt i Sporveien kan virke som om det eksisterer det som en gang ble kalt for "Stay behind"-grupper, mørke skygger som ingen vet hvem er, men som åpenbart har en makt og påvirkningskraft på beslutninger som absolutt ikke bør tas i ulike hemmelige fora. 

Spesielt ikke i en bedrift som liker å markedsføre seg som en bedrift med en transparent åpenhetskultur og et godt utviklet trepartssamarbeid. 

Det kan være at det er noe fremgang i enkeltsaker, men dette er ikke bra nok. 

Til slutt vil jeg ønske alle medlemmer og andre lesere en riktig god jul og et riktig godt nytt år.