I dag – 14. februar – fyller Fagforbundet 100 år. Stiftelsen av Norsk Kommunearbeiderforbundet i 1920 hadde ikke bare vært en dans på roser.
Boka «Norsk Kommuneforbund 75 år» (Inger Bjørnhaug) inneholder beretninger fra åra før stiftelsen. Arbeidsmandsforbundet var allerede etablert, med mange ansatte i kommunene som medlemmer. Vi deler noen avsnitt fra boka.
Under konstiturende landsmøte i 1920 viste påtroppende forbundsleder, Gunnar Sethil nøkternhet og tvil i åpningstalen:
«Det kan vel være delte meninger om nytten og nødvendigheten av at danne eget forbund for kommunearbeiderne og om betimeligheten av at danne det netop nu, men det store flertal av kommunearbeiderne har sagt, at de vil ha eget forbund, og N.A.F. har hertil beredvillig sagt vel! Naar I vil ha eget forbund, saa skal ikke vi lægge unødige hindringer i veien for det...
Jeg haaber da at kommunearbeiderne viser at de vet hvad de vil og at de kan hvad de vil. Loddet er kastet. Utskillelsen er iverksat og det gjælder om at gaa til arbeidet uten slingring - faste og bestemte og med ubøielig energi.»
Norsk Kommunearbeiderforbunds konstituerende landsmøte ble åpnet om formiddagen den 14. februar 1920. Foruten representantene fra fagforeningene møtte medlemmene av industrikomiteen og en rekke norske og utenlandske gjester. På talerstolen står industrikomiteens formann, Gunnar Sethil, som også ble valgt til förbundets første fomann.
«De startet ikke i noen lykkerus. Det skyldtes ikke bare at tiden ikke innbød til det. Heller ikke skyldtes det at det nye forbundet hadde måttet starte gjennom en opprivende kamp mot Norsk Arbeidsmandsforbund og Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL) sentralt, slik Norsk Papirindustriarbeiderforbund hadde måttet gjøre det i 1913. Norsk Arbeidsmandsforbund hadde nok ønsket å beholde kommunearbeiderne. Men da de gjennom avstemning helt entydig hadde vist at de ønsket sitt eget forbund, hadde forbundet gitt etter uten kamp. Det innså nå at kommunearbeiderne uansett var på vei ut, og ønsket å gi det nye forbundet en god start. Forretningsutvalget vedtok derfor å la Norsk Kommunearbeiderforbund slippe den foreskrevne oppsigelsesfristen på 6 måneder. Det ga det nye forbundet tid til å forberede tariffoppgjørene til sommeren.
Men kanskje gjorde også mangelen på motstand det lettere å reflektere over hva den nye organisasjonen hadde kostet. Viktige arbejdergrupper hadde foreløpig valgt å bli stående i Norsk Arbeidsmandsforbund. Det gjaldt de to viktige fagforeningene i Oslo, gassverkarbeidernes og renovasjonsarbeidernes foreninger. Men det gjaldt også de fleste kommunearbeiderne i Stavanger, mange med anleggsarbeiderbakgrunn i Bergen og flere andre arbejdergrupper. På den andre siden hadde andre grupper banket på døra uten å få komme inn. Det gjaldt foreløpig sporveisfunksjonærene, uten at det var helt klart hvorfor. Og det gjaldt ikke minst de kommunale tjenestemennene som sto i fagorganisasjonen, og som kommunearbeiderne klart hadde vendt tommelen ned for.»
Viktigheten av politisk jobbing var like bevisst på den tida som nå, og tenke strategisk for å oppnå resultater i den fagligpolitiske linja.
«…erfaringene (bidro) i årene fram mot 1920 til å understreke betydningen av den faglige kampen både for arbeidere og funksjonærer. De visste nå at de ikke uten videre kunne stole på noen politikere, heller ikke sine egne. Men de visste også at de lot seg presse som andre. Foran stiftelsen av Norsk Kommuneforbund sto derfor kommuneansatte mer enn noen gang på linje med andre arbeidere og funksjonærer når det gjaldt faglig kamp.»
Fagforbundet har nå 370.000 medlemmer i nesten alle yrkesgrupper over hele landet (nær 400.000 med Postkom).
Vi i OSA er stolte av å tilhøre et forbund av Fagforbundets kaliber. Et forbund som setter solidaritet og vern om kollektivet høyest.
Boka kan leses elektronisk på Nasjonalbiblioteket > https://www.nb.no/nbsok/nb/e32b05eb72eb4aeb55babb05adddcc63?index=3#0
Vi er noen eksemplarer i 2. etg på Tøyen. Kom og lån!