Vi forbinder ofte retten til å ytre oss med diskusjoner rundt religioner og personlige oppfatninger og meninger. Vi som individer, skal alle få ytre oss, men hver for oss ut ifra vårt eget forståelsesunivers og gjerne uten at vi skal ansvarlig gjøres for det som sies.  

Fagbevegelsen på sin side har gjennom alle år, ytret seg om urett eller uverdige forhold for arbeidstakere. Og det er store krefter som gjerne gjør sitt for å både kneble og knuse fagbevegelsens evne og rom til å ytre seg.  Graverende eksempler finnes det mange av, der tillitsvalgte blir oppsagt av arbeidsgiver eller hvordan arbeidsgivere med vett og vilje gjør grep for å undergrave og knuse fagbevegelsens rolle i arbeidslivet. Elektronikk-kjedene Power og Elkjøp har det siste året vært gode eksempler på hvordan dette gjøres.  

Fagbevegelsens kamp i offentlig sektor handler i stor grad om kampen mot anbud og privatisering av arbeidsplasser. Og på sett og vis kan man kanskje si at kampen mot anbud er også kampen for ytringsfriheten til den vanlige arbeider og til fagbevegelsen.  

Grusomme eksempler finner vi dessverre så altfor mange steder. Og dyktige tillitsvalgte fra våre egen forening, var i november ute i Fagbladet og snakket om hvordan sanksjoner og bøter fra ruter, Oslos administrative selskap i kollektivtrafikken, er med på å forringe den bransjen de selv mener å representere. Og for å få det på det rette, #ruter som administrasjonsselskap har kun en rolle, å representere seg selv og sitt omdømme.  

Sanksjonslista er lang, og tar for seg alt fra for sene avganger fra holdeplass til innstilte avganger og ytringer i media som ikke er forhåndsgodkjent. Bare i Oslo sender ruter ut bøter for rundt 43 millioner kroner i året for overtredelser av busselskapene eller førerne i trafikk. Ikke fordi hverken busselskapene eller de ansatte er inkompetente i arbeidet de gjør. Men fordi kontraktene som er inngått er så detaljert at hver minste del av bussdrifta reguleres ut ifra dette. Og ja, også sanksjoner og bøter.  

Da det i media ble kjent at det ble lagt frem forslag i utarbeidelsen av en anbudskontrakt med 500 000 kroner i bot dersom «operatørene» hadde en negativ uttalelse i media som ikke bygget opp under omdømmearbeidet til «Administrasjonsselskapet». Det ble sterke reaksjoner fra begge politiske fløyer i bystyret, og den negative omtalen medførte raskt at bøtenivået sank tilbake til 50 000 kroner som var utgangspunktet. 

Så lurer man kanskje, hvorfor er dette et poeng? Hva har dette med ytring for ansatte å gjøre?  

Dersom selskapet du jobber i til stadighet opplever mindre autonomi i utførelsen av oppgavene sine, samtidig som sanksjonene blir tøffere, vil dette bli en ond spiral som også vil ramme de ansatte. Hardere personalpolitikk vil bli bedriftens reaksjon ovenfor de ansatte, slik at selskapet skal sikre seg mot bøter og andre sanksjoner. Samtidig som administrasjonsselskaper som #ruter håve inn millioner i bøter, uten det minste ansvar for arbeidsforholdene denne praksisen fører til.  

Det skapes en fryktkultur i alle nivåer, som undergraver enhver form for ytring fra de ansatte eller fra ledelsen i operatørselskapene. Terskelen for oppsigelser eller harde sanksjoner ovenfor ansatte blir mye lavere. Som ansatt blir redselen for å si noe galt, eller redselen for reaksjoner fra arbeidsgiver så graverende at man heller ikke tør å varsle om uverdige arbeidsforhold eller arbeidsforhold som kan ha konsekvenser for sikkerheten til både ansatte og passasjerer.  

Og det finnes et paradoks i dette. Siden #ruter er et offentlig eid selskap (60% av Oslo kommune og 40% av Viken fylke), er intensjonen at de skal være underlagt politisk styring fra byrådet i Oslo. I byrådsplattformen fra 2019 vedtok Oslos byrådspartier følgende:  
«Tillitsbasert styring og ledelse handler om færre og tydeligere mål, med klare forventninger til resultat og effekt. Målet er at ledere og medarbeidere kan løse opp- gavene bedre og mer effektivt, frigjøre tid og sikre bedre styring. Byrådet vil gjennomgå̊ krav til dokumentasjon, rapportering, kontroll og tilsyn, i samarbeid med ansatte, tillitsvalgte og staten.» 

Derfor er det bekymringsverdig at vi ser at det stikk motsatte skjer innenfor buss og kollektivtrafikk i Oslo. Anbudene som regulerer tilbudet, har fler og fler mål og reguleringer og større krav til resultater og effekt. Som gjør det umulig at ledere og ansatte i operatørselskapene kan bruke egen fagkunnskap til å utvikle og styrke tilbudet inn mot byens innbyggere. Rommene for autonome avgjørelser er redusert til nesten ikke-eksisterende og premissene legges av administrativt ansatte som hverken har noen kobling eller reell fagkunnskap til driftshverdagen. Spørsmålet blir hva skal man gjøre fremover for å snu denne trenden? Hvordan kan man organisere kollektivtrafikken på en måte som gjør at man kan utvikle kollektivtrafikken samtidig som man skaper et arbeidsliv for ansatte innen bussbransjen som ikke er preget av fryktkultur eller overstyring?  

Og uavhengig hvilken vinkling man har når man stiller seg dette spørsmålet blir den politiske styringen et svar som ikke kan oversees. Våre politikere må ta grep om denne bransjen på samme måte de har gjort innenfor barnehagesektoren. Politikerne må ta innover seg hva anbud gjør med arbeidsforholdene til de ansatte innen bussbransjen og se på alternative organiseringsmåter av kollektivtrafikken som helhet. Det er for meg, og mange andre en merkelig konklusjon at anbud er destruktivt innen barnehage- og helsesektoren, samtidig som man mener det er helt uproblematisk i bussbransjen.  

Argumentasjonen fra bystyrepolitikerne er ofte vikarierende. Og denne handlingslammelsen ovenfor bransjen gir også utslag i at bystyrepolitikerne våre spiller fagforbundene mot hverandre, slik at de fritas ansvaret og legger det over på dem. Og dette er feigt og uverdig fra våre folkevalgte. Vår rolle som representanter fra fagbevegelsen er å kjempe for at våre medlemmer og det yrket vi representeres skal styrkes og være verdige. At andre forbund heller velger å prioritere egeninteresser i form av maktposisjoner til tillitsvalgte eller organisasjonsretten fremfor vilkårene til sine medlemmer får være deres ansvar. Men våre folkevalgte politikere har et særdeles ansvar for å ta modige politiske grep slik at vi ikke ødelegger et viktig yrke og tjeneste som bussbransjen faktisk er.


Tekst: Linda Amundsen