Av Frode Eriksen, Unibuss
Dystopi, fritt etter H. C. Andersens «Piken med svovelstikkene»
Det var så fryktelig kaldt. Det snødde og det begynte å bli mørkt. Det var årets siste dag. Nyttårskvelden.
I denne kulden og i dette mørket gikk en liten gruppe mennesker, som hadde det til felles at de tidligere samme år sammen hadde arbeidet med å trygt føre fram byens busser, trikker og t-baner hit og dit. Det gjorde de ikke lenger. Nå var de fattigslige, barhodete og uten skotøy vandrende gjennom gatene. Joda, de hadde nok hatt skotøy på da de dro hjemmefra, men hva hjalp det? En av førerne hadde mistet skoene idet de måtte kaste seg ut av gaten idet to selvkjørende elektriske biler fra bestillerselskapet Uter raste forbi. Uter var selskapet som hadde gått i bresjen for å fjerne alle førerne fra kollektivtrafikken ved å erstatte busser, trikker og t-banevogner med små elektriske og selvkjørende biler. Uter-direktør Ernst Eitan Hanssen hadde kalt det for en miljøreform.
Og der gikk den lille gruppen med tidligere sporveisansatte på sine bare bein, røde og blå av kulden. I de gamle fillete uniformene slet de sultne og forfrosne seg framover langs fortauet, de så ulykkelige ut alle sammen. Snøfnugg la seg på blanke isser og gammel permanent. Men ingen av dem tenkte på dette nå. Ut fra byens mange vinduer skinte det lys, det duftet fersk nyttårsmiddag, ribbe, pinnekjøtt, kalkun og lutefisk. Det var jo nyttårskvelden. Ja, det tenkte de alle på.
I en krok mellom to hus, det ene stakk litt mer fram i gaten enn det andre, satte den lille gruppen med byens forhenværende kollektivtrafikkansatte seg ned og krøket seg godt sammen. De trakk de nakne beina oppunder seg, men de frøs bare mer og mer og hjem torde de ikke gå, for de hadde ikke klart å selge noen av de forhåndskjøpte enkeltbillettene uten ombordtillegg som de hadde med seg denne dagen. Folk flest betalte med apper og moderne mobile småapparater i dag. Ikke hadde de fått en eneste skilling slengende til seg heller. Hjemme kom de bare til å bli slått og hundset av misfornøyde kjærester og kravstore barn, alle bortskjemt fra en tid med sikre jobber og stabil inntekt. Kaldt var det hjemme også, for de hadde ikke lenger råd til boliger for folk flest, nå måtte de leie de billigste leilighetene oppunder taket, der vinden pep inn selv om en dyttet mose, strå og gamle fillete uniformsskjorteflak i de største sprekkene.
De tidligere sporveisansattes kalde hender føltes numne og de drømte om førerplassens varmeapparat som de kunne skru på for fullt på kalde vinterdager. Den tiden da de alle hadde jobb i hele faste stillinger og gjorde sitt beste for å få busser, trikker og t-baner rundt i en stadig mer befolknings- og trafikktett by. Nå tok kjøretøyene seg fram gjennom byens vinterkalde gater ved hjelp av algoritmer og programvare, basert på bestillinger gjort gjennom apper. Uter trengte ikke lenger underleverandører med ansatte til å gjøre manuelt arbeid. Selvkjørende elektriske kjøretøy fylte nå byens gater og streder, og de fantes i alle mulige størrelser. En sjelden gang måtte reisegarantifolderne i papir legges i kjøretøyene, sammen med en et lite ark med reiseinformasjon. Dette var en jobb førerne fremdeles fikk gjøre, men bare på timebasis. De stilte seg i kø utenfor Uter sitt hovedkontor i Doningens gate om morgenen og de heldige fikk et par timers jobb. Men det var ikke nok til å holde sulten unna, og de fleste forsøkte å spe på timegasjen med salg av forhåndskjøpte enkeltbilletter uten ombordtillegg, men uten særlig hell. Noen var heldige og hadde partnere med arbeid i sivil sektor. Nå var det nesten umulig å leve med bare en lønnsinntekt, så de aleneboende slet fryktelig.
Noen av de sporveisansatte stakk hendene i armhulene. Det varmet litt. En fører hadde en eske fyrstikker på seg og tente på en av de forhåndskjøpte enkeltbillettene uten ombordtillegg. Flammen var varm og som et klart lite lys som den lille gruppen mennesker beskyttet med sine nakne kalde krokete fingre. Det var et underlig lys. De voksne syntes plutselig de satt foran en stor jernovn med blanke messingkuler og messingrør på. Ilden brant så vidunderlig og varmet så godt. Å, så deilig det var! Noen strakte allerede føttene for å varme de også, men så gikk flammen ut og billetten ble til aske. Ovn og varme forsvant like plutselig som de kom.
Føreren med fyrstikkene fant fram en til, og tente på en ny forhåndskjøpt billett uten ombordtillegg. Billetten brant og skinte, og de voksnes skygger danset opp etter husveggene. Nå så de alle plutselig forbi kjøkkenet og helt inn i stua. Der stod bordet dekket med skinnende hvit duk og fint importert porselen, og en fersk kalkun stod og dampet, fylt med deilig stuffing og epler. Det herligste av alt var at kalkunen hoppet ned fra fatet og vraltet bortover gulvet med gaffel og kniv i ryggen, helt bort til der de hutrende sporveisansatte satt. Men da sloknet flammen og det var bare kalde, tykke og grå murvegger tilbake.
Føreren fyrte opp en ny forhåndskjøpt enkeltbillett uten ombordtillegg og nå satt de alle under det vidunderligste juletre. Enda større og enda finere pyntet enn hva de hadde sett gjennom glassdøren hos den rike sporveisdirektøren i fjor. Tusen lys brant på de grønne grenene, og fargeglade bilder, slike som en pynter butikkvinduer med, så ned på førerne.
Og under treet satt Uter-sjef Hanssen. Det var som tatt ut av hans eget barndoms minne. Han lekte med sine nye selvkjørende lekebiler han hadde fått i julegave av byens skattebetalere. Han hadde ikke bare en. Han hadde ønsket seg en hel armada av bitte små selvkjørende lekebiler, og på stuegolvet gikk de alle sammen, ikke en flekk var bar, over alt kjørte det småbiler som alle tilsynelatende hadde både mål og mening. Gulvet rundt han bølget og summet og så nesten levende ut.
De forpinte førerne strakk sine kalde armer i været. Så soknet den forhåndskjøpte enkeltbilletten uten ombordtillegg. Julelysene steg høyere og høyere, og nå så den lille gruppen forfrosne førere at julelysene var himmelens stjerner, og en av dem laget en lang stripe på himmelen.
På bedriftens interne kurs som skulle forberede de sporveisansatte på den nye hverdagen uten faste stillinger og sikker lønn hadde de for spøk sagt at når en stjerne faller, så falt den ned som en ny million ned i kontantkassen til Uter, som nå hadde mange, mange millioner til overs nå som kollektivtrafikken var blitt førerløs. Sporveisfolkene mintes kursdagene, for da hadde de fått et varmt måltid og ny kompetanse i det å klare seg som sin egen lykkes smed.
Og nå tok hver og en av de voksne fram en forhåndskjøpt enkeltbillett uten ombordtillegg og brant de av samtidig. Det lyste opp rundt dem og det var som om de var på det varme kurshotellet igjen. Og midt i skinnet stod den gamle og erfarne kursholderen fra NAV, han som hadde vært så klar, strålende, mild og god. Det virket så enkelt. Sin egen herre, sin egen sjef!
— La oss få være med deg, ropte de til kursholderen. — Vi vet du forsvinner når billettene slukner.
Men akkurat som med den varme ovnen, den deilige maten og det store vakre juletreet og de mange selvkjørende lekebilene, så tente de desperate, fortvilte, sultne og kalde alle de gjenværende forhåndsbetalte enkeltbillettene uten ombordtillegg de kunne finne. For de ville holde så lenge som mulig på tanken om de gode gamle dagene da jobben var sikker, varmeapparatet reparert, utfordringene i trafikken håpløse men likevel håndterbare, de snille gamle damene som sa hei og lønningsdagen, den gode gamle lønningsdagen som på en måte gav mening til det hele. Kursholderen hadde aldri vært så vakker før, og han holdt rundt de fortvilte førerne og de fløy rundt i kurslokalets varme lys fulle av glede, så høyt, så høyt. Det fantes ingen kulde mer, ingen sult og ingen angst og ingen usikkerhet for om lønna stod på kontoen til avtalt tid. De var kommet hjem.
I kroken ved huset satt en liten gruppe tidligere sporveisansatte. De var døde da den kalde januardagen kom. De hadde frosset ihjel den siste kvelden i det gamle året. Nå satt de alle der med sine røde kinn og med brede smil om munnen.
Nyttårsmorgenen gikk opp over de alle, som satt der med minnene sine. De som gikk forbi kunne se en bunt halvsvidde forhåndskjøpte enkeltbilletter uten ombordtillegg midt blant sporveiens gamle tjenere. — De ville varme seg, sa folk. Men ingen visste noe om alt det vakre de hadde sett i billettenes lyse ildskjær. Og om hvordan de fant sammen til nyttårs glede i stråleglans.