Årsmøtetid. Alle valgkomiteers mareritt. Eller ikke? Typisk høytid for å tillegge ektefeller og samboere alle mulige argumenter for at de nekter fellen et møte eller to på si. — Jeg kunne kanskje, men han der hjemme sier nei. Hun der hjemme sier også nei. Alle sier nei, du kan ei.

Eller så er det kjæresten som muligens snart stiger opp fra Tinders dyp eller happns vidder, og som nettopp derfor kanskje kommer til å ta all mulig fremtidig fritid. Eller en påtenkt eller en planlagt samboer. Eller barna. Alle barna. De søte små som fylte par og tjue i fjor. Eller hunden. Eller katta. Eller gullfisken Doffen som lever i beste velgående. I motsetning til ambisjonene. Eller ikke?

Alt for mange velger å sette seg i en krok, trekke ned rullegardina og slukke lyset i håp om å ikke bli sett eller hørt. Sånn bør det ikke være. Sånn kan det ikke være. Sånn skal det ikke være!

En skal jo heller ikke tvinge folk til å stille opp for fagforeninga de er medlem av. Og mange har gode forklaringer på hvorfor de ikke stiller til de enkleste tillitsverv. Mange forklaringer er virkelig gode. For noen kan virkelig ikke. Men alt for mange er alt for beskjedne. Alt for usynlige. Og alt for bortgjemte.

Parolen blir derfor; røyk dem ut! De beskjedne og usynlige. Spark dem bak. Jag de ut av busk og kratt der de finner sitt anonyme og ansiktsløse tilhold. Hal de brennende sjeler ut i lyset. Og la de få tillit, muligheter og oppgaver!

La det ikke finnes en tillitsvalgt som ikke føler pusten i nakken fra alle de navnløse utfordrerne. Alle kan bli bedre, både de vi har og de vi ikke ser. La de tusen blomster blomstre!

Dersom utfordrerne visner og engasjementet svinner dør vi alle. Litt etter litt. La de etablerte utfordres av de modige, de kreative, de modne og de villige!

De sitter midt i blant oss. Her og nå. Bak deg eller kanskje foran. Finn de navnløse og spark dem bak. Hjelp de opp og fram!

Fakta
Oslo Sporveiers Arbeiderforening har vel 1600 yrkesaktive medlemmer som arbeider i Oslo Sporveier.
Mellom 150 og 200 har til en hver tid en eller annen form for tillitsverv.


Revolusjonens røst

Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn,
de som har tålmod og vilje og aldri i livet går hen
og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Gi meg de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet.
Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg noen som vet.
Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

Gi meg de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk.
Gi meg de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk,
men dristig vil skape en himmel efter sin egen skikk.

Gi meg de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil,
som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil,
men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.

Ja gi meg de beste blant dere, og jeg skal gi dere alt.
Ingen kan vite før seieren er min hvor meget det virkelig gjaldt.
Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant dere er kalt.

Rudolf Nilsen (På stengrunn, 1925)