Fra fellesskap til marked – med politisk hjelp
Boligmarkedet ble ikke uregulert av seg selv. Det var politiske valg som tok oss hit. På 1980-tallet begynte nedbyggingen av den sosiale boligpolitikken, og fra 1990-tallet har både borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer bidratt til avregulering, privatisering og kutt i Husbankens virkemidler.

Både Høyre og Arbeiderpartiet – til ulike tider – har frontet en politikk der markedet skulle "ordne opp". Resultatet er det vi ser i dag: spekulasjon, boligbobler, og et Oslo der vanlige folk ikke lenger har råd til å bo.

Politisk ansvarsfraskrivelse – eller ideologisk seiersgang?
Høyresiden ser liberaliseringen som en suksess: Markedet gir valgfrihet, og boligeierskap er fortsatt høyt i Norge. Bolig er investering og privat ansvar.
Venstresiden peker på det motsatte: At markedet har gjort bolig til et klassespørsmål igjen. Arbeiderpartiet har riktignok fortsatt Willochs deregulering gjennom 1980- og 90-tallet, men mange i fagbevegelsen mener partiet har sviktet sin boligpolitiske arv.
I dag:
Det finnes ingen makspris
Det finnes knapt offentlige boliger
Det finnes få alternativer for dem som faller utenfor eierlinja
Etterkrigstiden: Bolig for alle – ikke for den som bød mest
Etter andre verdenskrig var boligkrisen akutt. Mangel på byggematerialer, ødelagt infrastruktur og befolkningsvekst tvang fram et boligpolitisk skifte. Myndighetene svarte med massiv regulering.
Makspris på salg og utleie
Offentlig tildeling av boliger basert på behov, ikke betalingsevne
Vanskelige vilkår for utkastelse
Stram lånekontroll

Målet var klart: å sikre alle et sted å bo, uavhengig av inntekt. Både stat, kommune og kooperative aktører som OBOS spilte en avgjørende rolle i boligforsyningen. Det var et fellesskapsprosjekt – og det virket. I tiår etter krigen fikk titusenvis av norske familier råd til å eie sin egen bolig.
1980-tallet: Markedskreftene overtar
I 1981 tok Kåre Willoch og Høyre makten, og det markerte starten på en boligpolitisk revolusjon. Sammen med KrF og Senterpartiet – og med støtte fra FrP – gikk den borgerlige regjeringen inn for en liberalisering av boligmarkedet.
Blant tiltakene:
Opphevelse av prisregulering på selveierboliger (1982)
Avregulering av borettslagsboliger (fra 1983)
Leiereguleringen ble faset ut, sist i Oslo i 2010

Dette var et bevisst ideologisk valg. Markedet skulle bestemme verdien på bolig – ikke politiske prioriteringer. Staten trakk seg tilbake til en rolle som tilrettelegger, ikke aktør.


Resultat: Fra boliger til spekulasjonsobjekter
Siden 1980-tallet har boligprisene i Oslo steget kraftig. Mens en bolig i 1980 kostet rundt 3.000 kroner per kvadratmeter, kan du i dag betale 100.000–150.000 kroner per kvadratmeter i populære områder. Samtidig er det blitt vanlig å betale over 6 ganger årsinntekten for en bolig – mot 3–4 ganger tidligere.
Kombinert med lav boligbygging, investor-kjøp og pressede leiemarkeder, har konsekvensene blitt tydelige:
Økende klasseskille mellom eiere og leietakere
Unge, lavtlønte og førstegangskjøpere stenges ute
Arbeidstakere i vanlige yrker må pendle timevis – eller flytte


Når førere må pendle flere timer – og likevel faller utenfor
Ta oss som kjører trikk og T-bane i Oslo. Vi er samfunnskritisk arbeidskraft. Vi frakter tusenvis av mennesker trygt gjennom byen hver dag. Likevel er det mange av oss som ikke har råd til å bo i Oslo lenger. Vi presses ut til nabokommuner – til Drammen, Lillestrøm, Jessheim, Ski eller lenger.

Dette gjør ikke bare hverdagen dyrere og mer stressende, men får også praktiske konsekvenser: Vi faller utenfor drosjeordningen som gjelder når vi ikke kan ta kollektivtransport til jobben i kollektivtrafikken. Det er laget et system som forutsetter at du bor i Oslo, selv om du ikke lenger har råd til det. Før hadde vi en rettferdig ordning som sa at du fikk transport til bygrensa .

Hva slags politikk er det – når de som får byen til å gå rundt, ikke selv får bo i den?

Det handler ikke om penger – men vilje
Vi får stadig høre at det "ikke er økonomisk rom" for flere kommunale boliger. At det ikke går å gi unge eller lavtlønte et løft inn på boligmarkedet. Samtidig forvalter staten et oljefond med verdier tilsvarende nesten fire millioner kroner per innbygger.

Det er ikke pengene det står på. Det er viljen. Politisk vilje.

For vi kunne valgt noe annet. Vi kunne brukt deler av avkastningen fra fondet til å:

Opprette et nasjonalt boligfond – som investerer i sosiale og rimelige boliger

Gjenreise en sterk og sosial boligpolitikk i kommunene

Stimulere til etablering av ikke-kommersielle boligkooperativer

Gjeninnføre ordninger der Husbanken gir støtte, ikke bare lån

Hva slags samfunn vil vi ha?
Bolig er mer enn kvadratmeter og markedspris. Det handler om trygghet, helse, tilhørighet og muligheten til å delta i samfunnet. Når vanlige mennesker ikke lenger har råd til å bo i byene, brytes det sosiale limet i samfunnet.

Hvorfor skal det være greit at eiendomsspekulanter får leie ut leiligheter til 18 000 kroner måneden, mens en enslig mor med to jobber må kjempe i kø for en sliten kommunal bolig – eller bli stående uten tilbud?

Vi må tørre å stille det grunnleggende spørsmålet: Hvem bygger vi boligpolitikken for? For mennesker – eller for markedet?

Tid for å snu
Norge er et av verdens rikeste land. Vi har råd til å sikre at alle har et sted å bo – verdig, trygt og rimelig. Vi har gjort det før. Vi kan gjøre det igjen.

Kanskje er det på tide å hente frem igjen tanken om fellesskapets ansvar – og bruke noen av de 20 000 milliardene til å investere i noe så grunnleggende som folks hjem.