En felles fagbevegelse har kraft til å endre samfunnet gjennom å bruke streikeretten. Sammen med aksjonisme og solidaritet med hverandre, skal vi bruke denne retten for å oppnå forandring til det beste for fellesskapet. Vi skal skape debatt og drive skolering for å øke fagbevegelsens bevissthet om egen kampkraft. Vi bygger organisasjon gjennom åpne og demokratiske prosesser utviklet i et kollektiv med mangfold og likestilling. Trondheimskonferansen 2024 oppfordrer fagbevegelsen til å alliere seg på tvers av fagforeninger og forbund for å utfordre fredsplikten og bruken av tvungen lønnsnemnd.
I et samfunn med små klasseforskjeller er det stor tillit mellom folk. Tillit er helt grunnleggende for at demokratiet skal fungere. Land med store og økende klasseforskjeller har kortere forventet levealder, mer kriminalitet, mer psykisk uhelse og større sosiale problemer. Den nyliberale kapitalismens offensive og aggressive framferd raserer livsgrunnlaget vårt og sender mange mennesker ut i arbeidsløshet, usikkerhet og fattigdom der klasseforskjellene øker. Dette betyr at de demokratiske spillereglene endres og demokratiet forvitrer. Myndighetene må vurdere konsekvensen nyliberalismen har for barn og unges liv og rettigheter.
I Norge håver bankene inn ekstra profitt på høyere rentemarginer, matvarekjedene og grossister driver prisene opp og markedspris på strøm nedlegger industriarbeidsplasser. Fagbevegelsen må påta seg oppgaven å i større grad kjempe for en jevnere fordeling av kapitalinntekter i Norge. I et samfunn med et inflasjonsmål som er lavt og lav vekst vil nedarvet kapital spille en stadig større rolle i inntektsfordelingen i landet. Disse må vi påse blir omfordelt gjennom tiltak via staten.
Fagbevegelsen må bruke hele sin kraft til å bekjempe fattigdom og de økende forskjellene. Det gjør vi ved å sørge for hele faste stillinger, heve lave lønninger, sikre bedre trygdeytelser og høyere sosialhjelpssatser, samt fortsette kampen for rettferdig pensjon. Videre må vi jobbe for å utvide demokratiet, styrke folkestyret og velferdsstaten framfor markedstvang og velferdsprofitører. Målet er rettferdig fordeling av godene og sterke inkluderende fellesskap, samt rettferdig fordeling og bekjempe klima- og miljøødeleggelsene. Vi vil ha en demokratisk sosialisme der arbeiderklassen har kontroll over produksjon og verdiskaping. Vi kjemper for et samfunn bygget på sosialistiske og feministiske prinsipper.

Likelønn
Kampen for likelønn, eller kvinnelønna, er en kamp som må kjempes på flere fronter samtidig. Historisk sett har kampen for likelønn handlet om å verdsette og kompensere kvinners arbeid på lik linje med menns arbeid.
En felles fagbevegelse må kreve en likelønnspott fra staten som bidrar til å utjevne forskjellene mellom kjønn i tariffoppgjørene. Vi har varige endringer som mål, og derfor må vi også ta tak i de strukturelle årsakene til at kvinner tjener mindre enn menn. Her må vi sammen ta kampen for hele faste stillinger og likestilling av skift og turnus. Vi må kjempe mot verdsettingsdiskriminering og for arbeidstidsreduksjon med full lønnskompensasjon. Patriarkalske strukturer som bidrar til et kjønnsdelt arbeidsmarked, må synliggjøres og debatteres. Vi må sammen jobbe for sentral lønnsdannelse og oppgjør med kronetillegg framfor prosent. Alle disse tiltakene kan til sammen sikre reell likelønn uavhengig av kjønn.

Trygt arbeidsmiljø
Arbeidsmiljøet skal være tilrettelagt slik at det forebygger stress tidspress, mobbing, konflikter og fysiske- og emosjonelle belastningsskader. Arbeidstakere skal ha et sterkt vern mot arbeidsmiljøbelastninger som vold, trusler, trakassering og netthets.
Yrkesskaderettighetene skal forbedres, og arbeidstakere sikres et hurtig og forsvarlig oppgjør. Det er behov for mer kunnskap om yrkesskader og yrkessykdom i kvinne- og livsløpsperspektiv. Belastningslidelser, både fysisk og psykisk, må godkjennes som yrkesskade/yrkessykdom.
Arbeidstakernes stemme i den offentlige debatten må løftes fram. Arbeidstakere har viktig kompetanse og perspektiver, som de i større grad bør bidra med i den offentlige samtalen. Det er viktig at arbeidstakeres ytringsrom ivaretas, både internt og eksternt. Arbeidstakere som varsler om kritikkverdige forhold, skal vernes mot sanksjoner. Yrkesskadeerstatning må også gjelde for skade som oppstår under øvelse og trening i regi av arbeidskjøper.

Lønnsoppgjøret 2024
De siste tariffoppgjørene har Teknisk Beregningsutvalg (TBU) bommet på inflasjon som har bidratt til tap i reallønna. Fagbevegelsens hovedoppgave er å sikre medlemmenes lønn. Den økonomiske utviklingen er ingen naturlov. Vi må ikke la oss lure av de som forteller oss at vi ikke kan gjøre noe. Men for å bryte rekken av år uten reallønnsvekst må vi gjøre endringer i måten vi forhandler på. Dette kan være krav om å hente inn igjen tapt reallønn fra året før, reforhandlingsklausuler eller automatiske lønnsøkninger dersom prisstigningen viser seg å være høyere enn forutsatt.
Vi må ha et lønnsoppgjør som sørger for omfordeling fra kapital til arbeid. Det har knapt vært reallønnsvekst siden 2015, mens formuen til de 400 rikeste i Norge har økt 300%. Et viktig krav til årets lønnsoppgjør er at vi får reallønnsvekst som minsker klasseskillene. Dette krever mobilisering av hele fagbevegelsen.
For å oppnå resultater må vi ha reell streikerett ved lønnsoppgjørene. Skulle lønnsforhandlingene bli utsatt for tvungen lønnsnemnd oppfordres forbundene til å organisere fanemarkeringer og politiske streiker frem til loven er vedtatt i Stortinget.
Ved å bruke streikekraften vår er vi i full stand til å endre samfunnsutviklingen, og vi er ikke redd for å bruke den hvis vi må. De med sterkest streikekraft må fungere som en brøytebil for dem som risikerer langvarig konflikt eller tvungen lønnsnemnd når de står aleine.
For å få ned forskjellene er det avgjørende at vi krever kronetillegg framfor prosenttillegg i lønnsoppgjørene. Samtidig er det viktig å løfte alle lavlønte med en mer treffsikker lavlønnsmodell enn den som er brukt i alle oppgjør siden 2005. Trondheimskonferansen krever at det blir gitt individuelt lavlønnstillegg til alle som har en lønn under 90 % av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.
Gjennom kollektive nasjonale tariffavtaler der vi primært bruker sentrale forhandlinger som strategi skal vi få ned lønnsforskjellene. Samtidig vil vi bruke lokale forhandlinger som en metode for å omfordele bedriftenes overskudd til de som har skapt verdiene.
Det finnes også andre måter å ta ut overskuddet fra produksjonen, f.eks. i form av arbeidstidsreduksjoner. Kortere arbeidstid vil føre til bedre helse og livskvalitet for arbeidsfolk og sikre at flere kan jobbe heltid. Det vil også bidra til utjevning av arbeidsvilkår mellom de som kan ha hjemmekontor og de som må ut på et arbeidssted hver dag, samt dempe en forbruksbasert livsstil. Trondheimskonferansen oppfordrer til å prioritere krav i kommende tariffoppgjør om gradvis innføring av 6-timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon ved å kreve en halv time kortere normalarbeidsdag i hvert av tariffoppgjørene framover. For at avstanden mellom lovbestemt og tariffbestemt arbeidstid ikke skal bli for stor, må Arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser endres tilbake til loven fra 2015. Adgangen til å avtale gjennomsnittsberegning av arbeidstid må forbeholdes tillitsvalgte med landsomfattende tariffavtaler.
Tariffsituasjonen i staten med to konkurrerende tariffsystemer kan ikke fortsette. Fagforeningene i staten står i dag i en kamp om hvordan lønna skal fastsettes, og for å beholde streikeretten i tariffoppgjørene. Tariffpolitikken utfordres av fagforbund som vil ha lokale lønnsforhandlinger uten streikerett, noe som fører til ei individuell avlønning basert på den enkelte ansattes såkalte markedsposisjon. Ansatte i staten må sikres like lønns– og arbeidsvilkår gjennom likelydende tariffavtaler som har et lønnssystem med kollektive elementer, herunder lønnstrinn og sentrale tillegg som sikrer alle, i stedet for økt konkurranse og individualisering.

Pensjonsreformen
Etter at pensjonsreformen ble innført fra 2011 har pensjonssystemet fått en radikal omlegging fra å være en kollektiv og solidarisk ordning til å bli mer individualisert. Omleggingen går hardest utover de som starter tidlig i arbeidslivet, har fysisk og psykisk belastende jobber eller har lav lønn. Nå foreslår regjeringen å nekte folk tidlig avgang og tvinger mange til å avslutte yrkeskarrieren som ufør.
Trondheimskonferansen krever at hele pensjonsreformen reforhandles og at de gamle solidariske og omfordelende prinsippene gjeninnføres. Økningen i pensjonsalder må avvises, spesielt må 62 årsgrense bestå. Garantipensjon må minst opp på samme nivå som minstepensjon, uten at det går på bekostning av når folk har mulighet til å gå av med pensjon. Uføre må skjermes fram til normert pensjonsalder.
I det samordnede oppgjøret i privat sektor i 2018 ble partene enige om at dagens AFP-ordning skulle forbedres. LO og NHO legger opp til at flere skal få et lavere nivå med AFP, fordi færre vil klare å opparbeide seg rett på full AFP. I forslaget til reformert AFP vil uføre fortsatt stå på utsiden og ikke være en del i ordningen. Reformert AFP må stoppes og hullene i dagens AFP-ordning tettes.
Levealdersjusteringa, både i Folketrygden og pensjonene, medfører at kommende generasjoner vil måtte stå lenger i jobb. Dette er usolidarisk. Det er mange som har arbeidskrevende, fysisk og psykisk belastende jobber, og flere av disse vil måtte avslutte arbeidslivet som uføre. Dagens offentlige pensjonsordninger må sikres ved samordning av privat og offentlig pensjon. Når det gjelder AFP, må den beste ordninga videreføres. Aldersgrensa for tidligpensjon på 62 år videreføres.
Likelønn handler ikke bare om lønn, men også om pensjon. Vi må fjerne arbeidskjøpers rett til å diktere hvilke tillegg som tas med i beregningen av OTP innskuddet. Bruttolønnen skal legges til grunn for beregningen av OTP, for å sikre at pensjon ikke blir et verktøy for diskriminering og ulik lønn.

En styrket velferdsstat
Velferdsstaten vår skal være universell og under demokratisk og folkevalgt kontroll. Vi skal bekjempe privatisering og velferdsprofitører, først og fremst fordi det tar tilbudet og tjenestene våre bort fra demokratisk styring. Velferdsstaten må styrkes og bygges, gjennom økt finansiering av kommune/fylkeskommune, NAV og sykehusene. Sykehusenes foretaksmodell må skrotes, og politisk kontroll over helsevesenet må gjenopprettes.
Med stor sosial usikkerhet og dyrtid er velferdsstaten viktigere enn noensinne som et sikkerhetsnett for innbyggerne. En universell velferdsstat er med på å utjevne forskjeller og er avgjørende for at folk kan stå i arbeid. «Arbeidslinja» må erstattes med retten til arbeid, en verdig avslutning av arbeidslivet, gode nok ytelser og gjeninnføre offentlig arbeidsformidling. Fattigdommen i Norge kan utryddes, ifølge Arbeids- og inkluderingsdepartementet ville det i 2023 ha kostet 13,3 milliarder. Ytelser skal dekke behov og ikke straffe folk som ikke kan jobbe.
Nyliberalismen må bekjempes hvis velferdsstaten skal bestå. Vi jobber for høy tillit til både ansatte og tjenestemottakere. Ansatte svarer på medbestemmelsesbarometeret at de har stadig mindre innflytelse. Brukere av tjenestene føler seg maktesløse i et fragmentert, byråkratisk og rigid system som baserer seg på markedstenkning. Grunnleggende infrastruktur er ikke lenger under demokratisk kontroll, fordi den kan være delvis konkurranseutsatt, delvis privatisert, delvis skilt ut og solgt. Jernbanen og elektrisitetssektoren er ikke lenger felles infrastruktur, men har blitt omgjort til kommersielle aktører der noen kan tjene seg rike. Jernbanen må igjen bli et helhetlig, offentlig eid og drifta selskap.
LO kongressen 2022 vedtok at LO vil arbeide for at unntaksbestemmelsen i kollektivtransportforordningen benyttes. Anbudsregimet må avvikles for å sikre folkestyre og arbeider-demokrati. Trondheimskonferansen 2024 krever at egenregi innføres.
Våre skattepenger skal å gå til å bygge opp gode tjenester til folk, ikke til velferdsprofitører. Konkurranseutsetting og privatisering gir store lønns- og pensjonstap for de ansatte, og dårlige tilbud til brukerne. Mange får også tøffere arbeidsforhold. Private aktører maksimerer sin profitt ved å kutte i ansattes lønns- og pensjonsrettigheter. Velferdsstaten skal derfor basere seg på offentlige og ideelle aktører.
Kampen om velferdsstaten handler også om å ha hele faste stillinger, med gode arbeidsvilkår. Brutalisering av arbeidssituasjonen, der ansatte må løpe stadig fortere og betale med egen helse, kan ikke fortsette. For å forbedre dette må man ha økt grunnbemanning, økt partssamarbeid og forståelse for at å jobbe med mennesker tar tid. Relasjoner kan ikke effektiviseres.
Det foregår en kamp for de kollektive tariffavtalene også i offentlig sektor. Fagbevegelsen må igjen ta den ideologiske kampen for sentrale forhandlinger fremfor lokale forhandlinger uten streikerett. Trondheimskonferansen oppfordrer fagforeningene i offentlig sektor til å stå sammen om kollektive nasjonale tariffavtaler, der sentrale forhandlinger utgjør hovedstrategien i lønnsoppgjøret, og der vi løfter lønnsstrukturene nedenfra slik at hele laget får være med på lønnsveksten ikke bare de med høy lønn. På denne måten sikrer vi et samfunn med små forskjeller og likelønn i lønnsoppgjørene i offentlig sektor.
Forsvar av en universell velferdsstat handler også om tillit. Trondheimskonferansen krever en fornyet tillitsreform med økt medbestemmelsesrett for de ansatte uten at dette hindres av HR-systemet.

Dyrtidsaksjon
Vi skal utfordre arbeidslinja! Verdiskapningen kan deles på andre måter enn det vi gjør i dag. Vi går derfor til kamp mot uakseptable kostnader og krever økte inntekter. Istedenfor arbeidslinja vil vi ha rett til arbeid, økte ytelser og god helse - og sosialfaglig oppfølging til de som ikke kan jobbe. Frontfaget må brukes i kampen mot økende forskjeller i lønnsoppgjør, og det må kompenseres for reallønnsnedgangen i en dyrtid med uakseptable priser. Det må sikres en bedre omfordeling fra kapital til arbeid. De som av ulike årsaker ikke klarer å stå i arbeid skal ha en tilstrekkelig inntekt med Forbruksforskningsinstituttet SIFO sine satser som et laveste utgangspunkt. Å skyve folk ut i stadig større sosial nød og fattigdom gjør dem ikke friskere.
Sentralbanken kan ikke bare fortsette å skru opp renta, dette kan på sikt føre til flere permitteringer og økt arbeidsledighet. I lovverket som ligger til grunn for rentepolitikken står det at Norges Bank også skal ta hensyn til sysselsettingen, ikke bare inflasjonen. Dagens inflasjon er delvis importert fra utlandet og delvis en del av en «griskflasjonen», der man setter opp prisene mer enn kostnadsøkningen man har hatt. Denne type prisstigning må reguleres. Bankene setter utlånsrenta høyere enn det som er nødvendig med de rentehevingene som har vært. På denne måten sikrer kapitalen seg enorme overskudd i en dyrtid. Trondheimskonferansen krever dirkete politisk kontroll over renta.

Kamp mot strømpriskrisa og EØS-avtalen
Kraft er infrastruktur, Trondheimskonferansen mener derfor at vi må etablere et eget prisregime for strøm som produseres og forbrukes i Norge. Overskuddskraft kan eksporteres, men vannmagasinene må forvaltes på en måte som sikrer forsyningssikkerhet og gunstige priser for både folk flest og industrien, med mulighet for fastprisavtaler i et statlig strømselskap. Selskaper som bare selger og ikke produserer strøm må legges ned. De er bare et fordyrende mellomledd. Som et strakstiltak mot strømpriskrisa bør prisen fastsettes til mellom 30 og 50 øre per kilowattime. Det settes inn tiltak og økonomiske insentiver i kommunale bygg, borettslag, bedrifter og privatboliger til energisparing og energieffektivisering. For husholdningene innebærer dette et topris-system med høyere kostnad for unødig overforbruk. Sammen med satsing på solenergi, varmepumper, biogass og geotermisk energi vil dette gi både strømsparing og kortreist energi.
Ny energiproduksjon må ikke gå på bekostning av naturmangfold og samiske reinbeiteområder. Trondheimskonferansen mener det verken er nødvendig eller ønskelig med mer utbygging av arealkrevende og naturødeleggende vindkraft. På mer varig basis innebærer dette å etablere et regulert og stabilt prisregime for norskprodusert strøm til bruk i Norge og kvitte oss med kraftbørsen. Våre strømpriser må frikobles fra det europeiske strømprissystemet, og vi må legge ned veto mot energipakke 4 og arbeide mot ACER- tilslutningen.
Trondheimskonferansen 2024 støtter oppom initiativer til allianser, konferanser og aksjoner som krever politisk kontroll over og store kutt i strømprisene. Strøm skal være en strategisk samfunnsressurs under demokratisk, politisk kontroll.
Til våren skal EU-parlamentet etter planen vedta et nytt avløpsdirektiv, dette kan få store konsekvenser for folk i Norge. Trondheimskonferanse mener at regelendringer ikke er tilpasset norske forhold og at kommunale avgifter kan gå i været, da norske kommuner vil måtte investere store summer i mer avanserte renseanlegg. Vi mener at regjeringen bør bruke vetoretten mot EUs nye avløpsdirektiv!
Det indre markedet i EØS er en pådriver for en nyliberalistisk kapitalisme, via traktater, direktiver, forordninger og pålegg, og ofte i strid vår opparbeidede rettigheter. EØS er udemokratisk. Folkestyret undergraves når EØS-avtalen brukes til å undergrave politiske avgjørelser tatt i norske kommuner, på fylkestinget eller stortinget. Den er usolidarisk fordi fagbevegelsen svekkes. EØS bidrar til å styrke høyresida og arbeidskjøpernes makt. Erstattes EØS-avtalen med en likeverdig handelsavtale, kan vi kvitte oss med EU-direktiver om utstasjonering, tjenester og vikarbyråer. Vi kan kreve at virksomheter med tariffavtaler skal prioriteres ved offentlig oppdrag, samt holde Norge utenfor Acer og reversere EUs jernbanepakke fire og kvitter oss med bemanningsbransjen. Trondheimskonferansen 2024 krever at regjeringa ikke må fire på regulering av og forbudet mot innleie. Stortinget må avvise en EFTA-dom som endrer lovregulering av innleie. Trondheimskonferansen 2024 oppfordrer til fortsatt kamp mot EØS.

Fagbevegelsen som fredsbevegelse
Fra Fagopposisjonen av 1911 har antimilitarismen stått sterkt i vår bevegelse. Det er på tide å ta den frem igjen. Verden står overfor store utfordringer: Kriger, flyktningkrise, sult og økende fattigdom. Vi fordømmer Russlands og Israels folkerettsstridige angrep på Ukraina og Gaza og krever at alle brudd på folkeretten straffeforfølges. Vi tar avstand fra, og vil motarbeide, antisemittisme og muslimhets. Vi krever våpenhvile og forhandlinger. Russland må ut av Ukraina. Palestina må anerkjennes som egen stat. Ingen land har egentlig råd til å bruke tusenvis av milliarder til nye våpen. Veien fram er nedrustning ut fra prinsippet om felles sikkerhet, internasjonale menneskerettigheter og folks rett til å velge sin egen utviklingsvei. Nasjonalt forsvar er nødvendig, men norsk politikk i alle fora må være å si nei til, og ikke delta i, en ny opprustning. Atomvåpenarsenalet bygges ut selv om vi har nok til å utrydde hverandre flere ganger. Vi krever at Norge undertegner forbudet mot atomvåpen.

Samle venstresiden i nordisk fagbevegelse
Den nordiske modellen er under angrep fra flere kanter, det siste forsøket ser vi fra Tesla. Store multinasjonale selskaper utfordrer våre tariffavtaler, de nordiske velferdsordningene og våre demokratier. Globaliseringen har ført til økt mobilitet av kapital og arbeidskraft. Bare en styrket fagbevegelse internasjonalt kan hjelpe til med å motvirke ujevn maktfordeling og sikre at arbeidstakere ikke utnyttes. En styrket internasjonal fagbevegelse med en felles front vil være med på å bygge solidaritet og samarbeid på tvers av landegrensene. Trondheimskonferansen vil styrke samarbeidet med fagbevegelsen i Skandinavia for å kunne møte kapitalkreftene mer effektivt.