Tydelig
Selv om Raymond Johansen utvilsomt har blitt en populær byråd, har han også blitt en frisk og tydelig karakter inn i Arbeiderpartiet som mange kanskje har savnet de siste årene. I motsetning til mye av kompromisspolitikken som har blitt ført av Arbeiderpartiet på nasjonalt nivå, har Raymond Johansen og Arbeiderpartiet i byråd i Oslo vist at det er fullt mulig å frigjøre seg fra høyretenkinga og markedsliberalismen som har spredd seg i landet forøvrig på grunn av Høyre og FrP i regjering. Man kan kanskje si at det hjelper å ha politikere i toppen som har utført lønna arbeid og vet hvordan vi på gølvet har det.

De fleste i Oslo har et forhold til det rødgrønne bystyret og Raymond Johansen. Uavhengig om man elsker eller hater dem. Så må det sies at de har klart å få på plass en politikk som genererer reelle endringer for vanlige folk. De borgerlige med Høyre i spissen tradisjonelt har hatt et klamt grep om politikken i Oslo. Ingen tvil om at de økende forskjellene i Oslo kommer av en langsiktig og villet politikk som 18 år med borgerlig styre har lagt til rette for. Arbeidslivet i Oslo under de borgerlige fikk et totalt frislipp, slik at innenfor en del yrker var midlertidighet mer regel enn unntaket.

Velferd på anbud
Nullkontrakter genererte fattige arbeidende samtidig som velferdstjenestene i byen ble satt ut på auksjon til den som var villig til å kreve minst mulig penger for jobben som skulle utføres. Dette kompenserte de ved å tjene det inn på sine ansattes lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår. Tiden som skulle brukes til barn, unge og de eldre strakk regelrett ikke til, mens eiere hadde all verdens anledning og motivasjon til å ta ut utbytte mens arbeidsfolk i større og større fikk forringa arbeidsvilkår. Det kollektive arbeidslivet tok ikke lenger vare på disse folka og de var overlatt til seg selv.

Det er nettopp på bakgrunn av det grønne skiftet og på grunn av den snuoperasjonen som har blitt igangsatt her i Oslo at OSA-Sporet ønsket å få en prat med selveste byrådslederen nå før valget. Slik at vi kan få satt litt i perspektiv hva som er blitt gjort og ikke minst veien videre. Men selv om vi skal snakke om den overordna politikken byrådet driver med er det jo ikke fritt for at vi har en liten baktanke om å få presset inn ei linje eller to om kollektivtrafikkens fremtid i Oslo også. Når vi omsider får satt oss ned, er det en jovial og utadvendt Raymond Johansen som møter oss.

Fotball og politikk
Johansen har i alle år hatt et over middels engasjement i både fotball og politikk. Og for de som har god kjennskap til den slags aktiviteter, vet også godt at han i flere år også har sittet som styreleder i Vålerenga Idrettsforening (VIF). Etter å ha gjort litt bakgrunnsundersøkelser kan det også se ut til at det heller ikke har vært en tid hvor ikke Johansen har vært engasjert eller involvert i enten sport eller politikk. Men hvor kommer alt dette engasjementet fra og hvorfor ble politikk et naturlig valg for byrådslederen?

Byrådslederen forteller etter å ha tenkt seg om, at påvirkningen ganske sikkert kom hjemmefra. Med en mor som var aktiv i lokalpolitikken på Tveita lå jo tross alt ting til rette for at den unge Johansen hadde alle forutsetninger for å på ett eller annet tidspunkt ramle inn i politikken. Det hører også med til historien, at Johansens onkel er ingen ringere enn Torbjørn Berntsen. «Men det begynte egentlig med en globus jeg hadde, som jeg brukte som leselys. Etterhvert begynte jeg å lære meg navnene på alle landene, og etterhvert også hovedstedene. Etterhvert ble jeg jo også veldig nysgjerrig på alle disse landene jeg hadde lært meg navnene på, og begynte å bruke tid på å lese meg opp på hvordan det var i alle de ulike landene. Deretter ble det å lese i bøker og aviser om aktuelle saker.»

Første møte med AUF
Videre forteller Johansen om hvordan han spurte og gravde hos moren sin om hvordan verden fungerte. Han drar frem hvordan EF-striden i 1972 gjorde inntrykk på ham. «Det var jo en sånn tid vet du», sier han og fortsetter å forklare om hvordan hans mor på ett eller annet tidspunkt antageligvis ble litt lei alle spørsmål og funderinger og oppfordret den unge Johansen i en alder av 14 år å melde seg inn i AUF. Han forteller om hvordan hans første møte med AUF var i 14. etasje i ei blokk på Trosterud, med et rom full av andre politisk engasjerte AUFére, som alle var minst 10 år eldre enn ham. «At jeg ikke snudde i døra og dro tilbake ned til gutta for å dunke ball, viser vel at man er litt rar i tillegg», sier han med et lurt smil om munnen.

Byrådsleder
Men Johansen holdt ved politikken. Og selv om han har vært engasjert i SV i mange år, har han nå siden 2015 sittet som byrådsleder fra Oslo Arbeiderparti i det rødgrønne bystyret. I den store politiske sammenhengen er 4 år ikke spesielt lang tid, når man tenker på hvor lang tid det tar å omsette politiske prosesser og vedtak til handling. Allikevel har Johansen som byrådsleder og bystyret vært pådriver for et grønt skifte og en takt endring i Oslo, som vi i fagbevegelsen ser på som sårt etterlengtet. Derfor spør vi Johansen hva han mener er viktig å løfte frem etter nå snart 4 år i Oslo byråd.

En annen retning
«At vi har tatt Oslo i en annen retning. Under borgerlig styring var Oslo ekstremt markedsstyrt, og alt som kunne privatiseres skulle privatiseres og det billigste anbudet skulle vinne». Johansen snakker som en foss og forteller på inn- og utpust om hvordan den Høyreleda politikken førte til at man måtte selge kommunale eiendommer for å slippe å innføre eiendomsskatt, de innførte et forbud i Oslo mot å bygge kommunale barnehager, nettopp for å gi enda større rom til private aktører og få mest mulig ut på anbud. «Jeg tror faktisk også de hadde en klar plan for å privatisere Sporveien» fortsetter Johansen. «Opprettelsen av Oslo Vognselskap er helt klart en forløper til anbud».

Johansen forklarer sindig at en del av det grønne skiftet i Oslo handler om en balanse mellom gulrot og pisk. Der begrensning av antall parkeringsplasser, i likhet med innføring av rushtidsavgifter og miljødifferensierte satser i bomringen fungerer som pisk. Gulrota er blant annet resultatet av samarbeidet med Sporveien og andre. Der byens befolkning har sørget for 4000 flere avganger i uka. Konsekvensen av denne gulrota er at luftkvaliteten er bedre enn på mange tiår. Han forteller tydelig at Oslo sammen med Sporveien setter nye rekorder i kollektivtrafikken og Oslo eier nå et av Europas mest veldrevne kollektivselskaper som igjen kommer innbyggerne til gode.

Som representanter fra den største fagforeningen i Oslo innen kollektivtrafikk, er det naturlig at Johansen fokuserer på den satsingen det rødgrønne bystyret har gjort innenfor vårt felt. Johansen presiserer veldig tydelig hvor viktig bystyret og byråden mener det er å ha kontroll på egen kollektivtrafikk, i egen by.

Men selv om kollektivsatsingen i Oslo i disse dager er intet mindre enn historisk, er det allikevel mange andre saker og satsinger som er minst like viktig som vi i disse dager opplever. Mye av denne satsingen handler i stor grad om økonomisk styring og sikring av trygge og forutsigbare inntekter til kommunekassa. At Oslo kommune nå igjen sitter som eier av kraftselskapet Hafslund, er nettopp et slikt grep.

Kjøpte strømmen
Alvorlig forklarer byrådslederen hvordan det forrige borgerlige byrådet solgte Hafslund, for å få et engangs beløp inn i kommunekassa som et kortsiktig grep. Men da spør vi hva Oslos innbyggere og næringsliv har av fordeler av at Oslo kommune nå sitter som eier i Hafslund. «Det at vi eier krafta vår og energien, vil fortsatt inn i fremtiden være viktig. Ved å eie Hafslund kan vi som kommune ta ut over en milliard kroner i utbytte årlig. Et utbytte som vi kan bruke på styrking av barnehager, skoler og våre andre tradisjonelle velferdstjenester for våre innbyggere. For det er en grunn til at utenlandske aktører står i kø for å komme seg inn i det norske kraftmarkedet. Kraftbransjen i Norge er en industri som gir en sikker avkastning for den som sitter med eierandelen».

Johansen fortsetter ved å dra likhetstrekk fra aktører som vil inn i kraftbransjen med de private eierne som under det borgerlige styret fikk fritt pass inn i velferdstjenestene våre. «Vi har velferdsselskaper som tar ut enorme summer fra velferden vår. Dette vil vi endre på. Vi vil at disse pengene skal tilbake igjen til eldre på sjukehjem eller til barn i barnehage.»

— Ved å eie Hafslund kan vi som kommune ta ut over en milliard kroner i utbytte årlig. Et utbytte som vi kan bruke på styrking av barnehager, skoler og våre andre tradisjonelle velferdstjenester for våre innbyggere, ifølge byrådslederen.

Oslomodellen
Helse- og sosialsektoren i Oslo har fått seg en skikkelig trøkk etter 18 år med borgerlig styre. Frislipp av private og bemannings- og vikarbyråer i denne sektoren har skapt et arbeidsliv som er preget av mye midlertidighet og små prosentstillinger. Med generelt lavere lønns- og arbeidsvilkår enn ansatte offentlige bedrifter i samme sektor. På bakgrunn av nettopp dette ønsker byrådet Johansen å innføre «Oslomodellen» i helse- og sosialsektoren. Nettopp for å skape et tryggere og bedre arbeidsliv og motarbeide sosial dumping av ansatte. «Det er en del tvilsomme kontrakter i denne sektoren.» sier Johansen mens han forklarer om hvorfor der er viktig å innføre Oslomodellen inn også her. «Jeg tror dette er et viktig bidrag videre for å gjøre arbeidslivet mer forutsigbart og renslig», supplerer han.

Som det ble nevnt innledningsvis er denne byrådslederen i Oslo både populær og progressiv. Han og Arbeiderpartiet i Oslo har sammen med SV og MDG gjort gode grep for byens befolkning. Allikevel er bompenger det som heves opp i mediene den siste tiden. Selv om vi som er Sporveiens folk, har god forståelse av at våre prosjekter og arbeidsplasser er avhengige av de økonomiske tilskuddene gjennom denne finansieringsformen, er det allikevel på plass og faktisk høre med byrådslederen hva hans tanker og argumenter rundt bompengefinansieringen i Oslo er.

Omstilling
Johansen påpeker at vi har hatt bompenger i Oslo i 30 år. Videre drar han frem de viktige prosjektene som bompengene de siste 30 årene har finansiert. «Oslo ville aldri blitt som den i dag har», sier Johansen og drar frem viktige prosjekter som Operatunellen og Festningstunellen. «Vi har fått fjerna trafikken foran Rådhusplassen og åpna opp for byen. Vi har bygd ny opera, noe vi aldri hadde klart om vi hadde kjørt trafikken gjennom Oslo gatene». Men det er en prosess å få alle til å tilpasse seg dette nye skiftet, hvor bilen får mindre plass i byen og sykkel, gående og byens klima blir prioritert. Og byråden er inneforstått med det. «Men igjen, vi har født flere biler her til lands enn vi har klart å føde unger». Og derfor er det forståelig at noen syntes det er vanskelig med omstillingen. «Men på ett eller annet tidspunkt handler også dette om bruk av de begrensede arealene vi har».

Trafikkbegrensning
Men spørsmålet handler kanskje også om det er mulig å gjennomføre alle planlagte prosjekter og samtidig fjerne bompengefinansieringen i Oslo? Johansen setter seg godt til rette og svarer kontant. «Altså, bompengene i Oslo har to formål. Der det ene er å finansiere kollektivtrafikken, infrastruktur og driften. Det andre er at det skal være trafikkregulerende. Og tar du bort det, må du huske at det kjører 160 000 mennesker inn til Oslo hver eneste dag fra omkringliggende kommuner og fylker», sier han mens han dunker en bestemt pekefingeren i bordet i takt med ordene. Har man ingen trafikkbegrensede tiltak vil du jo kunne gjette deg til hva slags konsekvenser dette vil ha for miljøet og for byen. Men uten bompengefinansiering vil det bli vanskelig å realisere de store tunge kollektivprosjektene og de positive veiprosjektene».

Det er tydelig at Johansen har satt seg veldig godt inn i alle aspektene bompengediskusjonene berører. «At man skal ta bompengefinansieringen gjennom statsbudsjettet eller gjennom oljefondet står for meg som lite realistisk, ettersom regjeringa har brukt alt for mye penger allerede».

Nye trikker
Gjennom Oslopakke 3, som er en viktig del av finansieringen av nye trikker blant annet, blir det en naturlig overgang å avslutte med byrådets tanker rundt de nye trikkene som snart ruller ut i byens gater. Det er tydelig at byråden har et genuint engasjement rundt dette, der han lener seg fremover i stolen.

«De nye CAF-trikkene gleder jeg meg veldig til. At vi nå skal få trikker som bygges i Baskerland i Spania. Ja, det gleder jeg meg veldig til. Selvfølgelig er det store forventninger til hva disse nye trikkene vil bety for byen. Lavgulvstrikken vil gjøre at den kan ta enda flere passasjerer, og da er det opp til oss å få til at trikken også kommer enda raskere frem. Trikken er faktisk en naturlig del av bybildet og en del av kulturbildet i Oslo» Selv om Johansen har satt seg imponerende godt inn i betydningen av de nye trikkene, har han allikevel ikke glemt de andre store kollektivprosjektene i Oslo som ny t-banetunell, nytt signalanlegg for t-banen og ikke minst Fornebubanen for å nevne noen. For med den befolkningsveksten vi har i Oslo er det viktig at denne veksten håndteres på et vis. «Veksten må tas, uavhengig om folk skal reise med kollektivt, sykle eller gå. Så det er mye på spill for å få til dette nå. Og jeg tror faktisk folk ser at utviklinga har vært positivt frem til nå».

— De nye CAF-trikkene gleder jeg meg veldig til, sier Raymond Johansen.

Etter en knapp halvtime sammen med byråden, skulle jeg ønske at hver og en av våre 1600 medlemmer hadde hatt anledning til å ha samme prat med ham som vi fikk denne dagen. For det er en engasjert byråd som sitter i Oslo Rådhus og er med på å styre MS Oslo inn en tryggere og mer klimavennlig fremtid.

Til alle dere som er forbanna på bomringer, eller syntes sykkelveier er teit, så må dere huske at, for at vi skal ha det bra i fremtiden så trenger vi en politikk som kjemper for at hverdagen skal bli bra. Og den politiske linja dette byrådet fører handler nettopp om dette. Å ta langsiktige grep som legger til rette for et tryggere arbeidsliv og en kommuneøkonomi som kan gi innbyggerne tryggheten av at velferdstjenestene, både myke og harde, vil ha de kvalitetsmessige standarder som er viktig for både liv og helse for oss alle.

Spesielt vi som ansatte i Sporveien, er høstens kommunevalg skjebne svangert. Fremtiden til Sporveien har aldri vært blå, den er og vil alltid være rødgrønn. Det eneste blå i Oslo bør være trikken!

En engasjert byråd Raymond Johansen, møtte OSA-Sporet i Oslo Rådhus en dag i mai.