Det er ikke mange som har jobbet her like lenge som meg, nå, selv om mange har jobba mer, jeg begynte som nitten, og ikke mange som har levd så lenge i Sporveiens verden, faderen jobba her i hele min barndom. Det var aldri pappa som var julenissen da jeg var liten, han kom bare innom i den utvida pausen på Ensjø stasjon på julaften. I uniform.

Jeg jobba også på Ensjø stasjon, og på alle de andre langs de østlige baner, men først og fremst jobba jeg som konduktør på trikken. Der kunne jeg sitte med mynter og sedler flaksende i rushtida, med passasjerer stappa som en julepølse, og i stille høytider i fred og ro og se på julegatene om kveldene, den gang stengte butikkene veldig tidlig, den gang stengte de i julestria! Jeg kunne også se våren komme, og folkelivet langs Carl Johan en sommerdag. Det var den første jobben jeg mista.

Det var ikke rasjonelt å ha en egen stilling som kunne selge billetter og kort og gi spesifikk informasjon, vi hadde egne oppslagsverk om alt relevant, og etter hvert en viss kompetanse, eller å løfte barnevogner eller hjelpe de gamle opp og ned, og ellers holde helgefred.

Men vi mista jo ikke jobben, vi havna i sperra. Der kunne vi sitte i kaoset på Jernbanetorget, helt alene med alle som kom hjem med togene hjemmefra, når hverdagen truet, der kunne vi sitte ute i drabantbyene, når ungdommene hadde langfri og veldig lite å gjøre, annet enn å drikke øl og skyte nyttårsraketter på alle som kom ut av heisen. Der kunne vi sitte helt alene på en stille stasjon, kanskje på Vollebekk, der musa kunne synge sin egen lille vise, noen hadde satt opp stearinlys og lagt ut noen pepperkaker, som musa kunne få.

Da måtte vi åpne og stenge de stasjonene, med hele veskebeholdningen i hendene, i sentrum og langt ute i provinsen, en jobb vekterne nå gjør, riktig nok aldri alene.

Til slutt måtte vi stenge alle de stasjonene. Det var ikke rasjonelt å ha folk der ute, som kunne ha en slags orden på kaoset, og varsle om noe gikk helt galt, som kunne passe på at ikke små barn og forvirra gamle forvillet seg inn på området og ut i skinnegangen. Som kunne snakke med de ensomme sjelene i vinternettene, i en stadig mer rasjonell tid , der alle andre også rasjonaliserte, og intet menneske hadde tid og julefred i sinnet.

Selv ble jeg fører på banen, det var jo hyggelig. Man satt jo helt alene og så snøen falle, men kunne dele det i litt lange pauser, og på juleaften i en lang felles pause. En gang hadde jeg jobb med å forberede sånt på Bjølsen, kona likte ikke tanken på at det liksom var noe hun skulle gjøre fordi hun var jente, så vi bytta, helt uten egen vaktbyttelapp.

En gang var Sporveien en stor familie, vi hilste på kolleger på tvers, og kjente dem.

De første som ble støtt ut av familien var bussen, de skulle konkurranseutsettes, de fikk en helt elendig bransjetariff, noe annet var ikke rasjonelt, i en moderne verden. Bussførerne begynte å kjøre trikk og bane, eller slutta, i hopetall. Siden har bransjen hatt store rekrutteringsproblemer.

Alle vi andre fikk så et massivt press for å bli billigere, siden vi var de neste. Vi fikk kortere pauser og lengre arbeidsdager, vi vi fikk færre og færre anledninger til å møtes, og ble mer og mer ensomme og effektive: Vi var for dyre, dessuten hadde de fleste en slags helt umoderne pensjonsavtale, ikke at det gjaldt meg som helgedagsbetjening.

Heldigvis klarer vi å stå sammen, som et lite lys i rasjonalismens store vintermørke, vi har så langt redda det meste.

Selv tenker jeg at slankekur, det glemmer vi. God jul!