At Tranmæl tok imot Colbjørnsen var ikke selvsagt. De hadde møtt hverandre før. Colbjørnsen sto på Kominterns side da Tranmæl og Arbeiderpartiet brøt med Komintern i 1923. Colbjørnsen hadde bak seg ti år i Sovjetunionens tjeneste, først som sjef for det sovjetiske pressebyrået Rosta i Norge, deretter ved handelsavdelingen i ambassaden ledet av revolusjonshelten Aleksandra Kollontaj. Colbjørnsen ble derfra kallet til Moskva der han arbeidet med å utvikle den første femårsplanen, og London der han ledet det sovjetiske statsrederiets kontor.

Kanskje nettopp derfor. Colbjørnsen erfarte i London hvordan Arbeiderpartiets mindretallsregjeringer ikke lykkes, han ble kjent med John Maynard Keynes tanker om økonomisk politikk, og dro videre til Frankrike der han så hvordan regjeringens aktive økonomiske engasjement kunne bedre arbeidsfolks kår, og under et opphold i Tyskland så han hvordan nazismen spredte seg og fikk økt tilslutning og hvordan den splittede venstresiden ikke representerte noe klart politisk alternativ.

Ole Colbjørnsen (1897-1973) kom fra trange kår i Vegårshei og planla en karriere innenfor realfagene, men veien skulle ta en helt annen retning. Han hadde ikke penger til å fortsette studiene og var en periode så syk at han var nær ved å gå til grunne. Han ble fanget av sosialismen og i ly av den russiske oktoberrevolusjonen var han ikke alene om det. Han lærte seg russisk som arbeidsspråk på bare ett år for å kunne lese Lenin på originalspråket. Normalt tar det minst ett år som fulltidsstudent, Colbjørnsen hadde dårlig tid og tok det ved siden av alle andre arbeidsoppgaver han hadde, mens han levde på eksistensminimum. Arbeidskapasiteten skulle han få bruk for.

Helge Røed har ikke valgt en enkel person å skrive biografi om, for Ole Colbjørnsen verken skrev eller fortalte særlig om seg selv. Kildesøket har derfor vært både vidt og bredt for å sette sammen puslespillet om hans liv. Han er en av arbeiderbevegelsens sentrale skikkelser som først fikk sin første biografi i svært moden alder. I fjor kom Nils Henning Horntvedt med «Landshøvding og samlingsmann» om LOs mangeårige leder Ole O. Lian. På hver sin måte satte de to sitt sterke preg på arbeiderbevegelsen, men er forblitt nær ukjent skikkelser i etterkrigstidens Norge.

Martin Tranmæl var en glimrende agitator og ansett som Arbeiderpartiets uformelle leder fra sin posisjon som Arbeiderbladets redaktør, men noen teoretiker var han ikke. Men Tranmæl var en god menneskekjenner og hadde den egenskapen at han samlet folk rundt seg som kunne dekke opp for hans egne mangler. Slik gikk det muligens til, for Colbjørnsen ble i løpet av det timelange møtet ansatt i Arbeiderbladet som økonomisk medarbeider allerede fra 1. september 1932.

Fra da av gikk alt i rasende fart, Colbjørnsen fikk Tranmæls tillit og fritt spillerom i Arbeiderbladets spalter. Hans viktigste bidrag var nok likevel arbeidet med Arbeiderpartiets nye økonomiske politikk. Fra bruddet med Komintern fram til landsmøtet i 1933 var Arbeiderpartiet et parti uten troverdig økonomisk politikk, annet enn revolusjonen som skulle løse alt. Colbjørnsen utarbeidet på egen hånd en omfattende brosjyre med en forside og et slagord som trolig er Norges best kjente i sitt slag; «Hele folket i arbeid». Formelt var det Colbjørnsens eget verk, men det ble oppfattet som et valgmanifest fra Arbeiderpartiet som fikk det trykket opp i store opplag. Slagordet kommer fra en av partiets lokalpolitikere i Flekkefjord, Zakarias Thorkildsen, og ambisiøst som det var vakte det enkelte bekymringer. Men Tranmæl satte en stopper for ytterligere debatt ved å stille spørsmålet; Mener dere slagordet bør være «Halve folket i arbeid»?

Det økonomiske programmet slo an. Colbjørnsen foreslo underskuddsbudsjettering i tråd med Keynes ideer for å øke sysselsettingen, og partiet økte oppslutningen til 41 prosent ved valget høsten 1933. Det økonomiske programmet la grunnlaget for kriseforliket med Bondepartiet i 1935, idet det ikke bare handlet om utvikling av industrien, men også for primærnæringene der Colbjørnsen hadde fått hjelp fra sin gode venn, Axel Sømme. Men viktigst var kanskje at det var et realistisk politisk alternativ overfor de framvoksende høyrekreftene i samfunnet. Han fikk tilnavnet «Ola Tiltak» fordi han stadig kom opp med nye og originale planer og tiltak på en tid da det var et sug i partiet og samfunnet etter nye ideer. Oppgangstider mot slutten på 30-tallet gjorde at regjeringen slapp å drive med underskudd, og det meste av Colbjørnens politikk ble først satt ut i livet etter krigen. Da hadde dessuten Arbeiderpartiet rent flertall slapp å styre med vekslende støtte fra borgerlige partier.

9. april 1940 fulgte han med konge og regjering nordover og fikk jobben med å frakte deler av Norges Banks gullbeholdning til England og senere til USA der han arbeidet for den norske regjeringen fram til 1949, blant annet i forhandlingene i Bretton Woods. Da ble han på ny kallet, denne gangen tilbake til Norge og sjefsjobben i Direktoratet for økonomisk beredskap. Einar Gerhardsen hadde skissert de nye skillelinjene i norsk politikk på et partimøte i Kråkerøy ved Fredrikstad året før, og i Norge planla regjeringen en kommende storkonflikt.

Bilde: Forsiden på Ole Colbjørnsens brosjyre laget før stortingsvalget i 1933. (Foto:
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

Colbjørnsen ble værende i direktoratet fram til pensjonsalder i 1967. Noen politisk rolle fikk han ikke etter krigen, selv om han faglig sett var rikt kvalifisert. Han var ikke en sosialt omgjengelig person som bygde nettverk over kaffekopper. Han tok ikke hensyn til egne karrieremuligheter, og kan slett ikke beskyldes for å snakke mektige og populære etter munnen. Han hadde ingen skare av entusiastiske tilhengere rundt seg. Han tok sine beslutninger og konsekvensen av disse gjennom hele livet.

Colbjørnsen var 39 år da han ble introdusert for den 33 år gamle Julie Maria «Veslemøy» Ihlen Sopp, de giftet seg i 1936 og utviklet raskt et dypt og livsvarig kjærlighetsforhold. Hun var det han ikke var; en festlig og utadvendt skuespiller fra Toten.

På sine eldre dager ble han mer opptatt av religiøse spørsmål. Han var døpt i Guds Menighet Vegårshei, og hadde før sin død avtalt med forstanderen der, Nottolv Vangstad, at han skulle forrette i begravelsen. Forstanderen kjente ikke Colbjørnsen og skal ha blitt noe overrasket over frammøtet ved begravelsen i Oslo, noen vanlig mann var det åpenbart ikke han skulle stede til hvile. I begravelsesfølget fantes flere tidligere statsministre og statsråder, sentralbanksjefer, ambassadører og annet fint folk. Alle ville vise Ole Colbjørnsen sin siste ære.


Lenke til brosjyren til nettpublisering.