Det handler ikke alltid om seksuelle krenkelser. Like mye dreier det seg om overkjøring av faglige dyktige medarbeidere som er blitt underlagt en leder forført av New Public Management og måltyranniet. Dette tyranniet kommer forkledd i flere former og under flere navn, og ofte gjennom hard HR og et mer autoritært arbeidsliv. Og da med et Intenst fokus på resultatjag, rapportering og tallknusing.

Det handler om å bygge opp et ledelsesapparat som trenes i å parere motstand. På den måten vil man tape kritiske innspill som kan være nyttige. Vi ser utviklingen av å kneble ansatte, og målet med å stille strenge uetiske lojalitetskrav. Man legger opp til skjulte agendaer, som gir fryktkultur og et usunt arbeidsmiljø. Splitt og hersk kultur, kalles det. De dyktige medarbeider man ikke liker blir tatt, og det blir konstruert påstander om fiktive manglende leveringer i stillingene.
I pamfletten «Splitt og hersk» - «Hvordan HR truer den norske arbeidslivsmodellen» av Stein Stugu og Ida Søraunet Wangberg (2018 fra Manifest forlag), vises det til avgåtte SSB-direktør Christine Meyer. Meyer skrev en forskningsartikkel om hvordan man skal få presset reformer i en organisasjon gjennom å inkludere noen parter og ekskludere andre.

Vi må reagere og stå imot dette menneskesynet, og mot fryktkulturen som sprer seg rundt i arbeidslivet i Norge. Eksemplene er mange. For eksempel Oslo-skolen og Universitetssykehuset i Tromsø. Mange er presset mellom etikk og lojalitet til arbeidsgiver, og det er viktig at vi ikke lar oss bruke i det kyniske spillet og agendaen til ledelsen. Vi skal heller ikke være nyttige idioter for en ledelse som ikke er interessert i medbestemmelse.
I pamfletten til Stugu står det at HR betyr Human Resources. Et system og en ideologi for styring av menneskelige ressurser, og som erstatter det vi før kalte personalledelse. I HR-filosofien ses de ansatte som en ressurs som skal brukes, disponeres og videreutvikles med samme mål andre ressurser – å maksimere bedriftens resultat.
HR-begrepet kommer fra den amerikanske arbeidslivsmodellen. Der har man også utviklet HR-miljøer som spesialiserer seg på fagforeningsknusing. Den amerikanske arbeidslivsmodellen tar utgangspunkt i at mennesket kun er opptatt av egeninteresse. Sagt på en enklere måte – vi er alle egoister, og det er kun egoismen som motiverer oss. De sier at det er konkurranse, og ikke samarbeid, som får ut det beste i oss og fører verden framover. Og det brukes lønn og bonus som belønning og arbeidsmotivasjon. Tror man at alle er egoister, er det rasjonelt å bekjempe fagbevegelsen, som jo er et redskap de ansatte bruker for å karre til seg mer.

Hvorfor er det ingen som har gjort en evaluering av HR-avdelingen i Sporveien? Man må tørre å stille spørsmålet om innføring av HR i Sporveien har vært en suksess. Det kan nemlig virke som vi har en HR-avdeling som ikke fungerer så godt som vi skulle ønske.

Det såkalte ledelsesløftet har gitt få gode resultater, og talentprogrammene er sikkert morsomme for de individene som deltar. På en annen side er disse løftene og programmene en del av filosofien om å satse tungt på de «beste» for å innføre prestasjonslønn.

Mye av dette står i strid med hva fagbevegelsen i Norge står for. Helt grunnleggende er det i strid med den norske arbeidslivsmodellen som tar utgangspunkt i at mennesket er et sosialt vesen, og at vi både ønsker og er best tjent med å samarbeide. I det lange løp gagner det oss selv å leve i samfunn der menneskene rundt oss har det bra, og derfor er det rasjonelt å handle utfra medmenneskelighet, rettferdighet og solidaritet, og ikke bare ren egeninteresse.

Er dette utgangspunktet for hvordan vi ser på mennesker, er det naturlig med tillit, medbestemmelse og rettferdig lønn på alle nivå i virksomheten. Helt enkelt fordi det fører til at vi får det beste ut av folk, og dermed høyere produktivitet og kvalitet i arbeidet.