Kjells første Sporveisår
Kjell var kanskje en ungfole i fra Heidal i Gudbrandsdalen da han begynte å jobbe fast i Sporveien i 1980, selv om han hadde vært i arbeid fra han var 15 år, og til og med hadde en kort visitt som konduktør på Holmenkollbanen i 1978/79. Han startet igjen som konduktør på Holmenkollbanen, men tok seg etterhvert en tur innom baneavdelingen før han fikk noen års verksted- og lagererfaring på Ryen. Han flyttet etter hvert tilbake til Holmenkollbanen og ble fører på vestlige baner, men etter at øst- og vestlige baner ble samkjørte i 1993 har han kjørt T-banepassasjerer trygt gjennom tunneler og opp bakken til Holmenkollen.

Jeg spurte han om han noen gang hadde truffet på T-banetrollet som bor i tunnelen mellom Tøyen og Grønland. Med en liten latter kom svaret ganske så raskt «Trolla møter ikke jeg på i tunnel, trolla møter jeg når jeg har org.tjeneste».

Fagforeningsmannen Kjell
Kjell meldte seg raskt inn i OSA etter han ble Sporveisansatt. Han hadde god erfaring da han har hatt tillitsverv omtrent hele arbeidslivet, og ble også mer og mer aktiv i foreningen her. Kjell kan kanskje virke brysk på noen, men som han selv sier «Når du har vokst opp i en familie med 8 unger får du god stemme».
Han har alltid jobbet hardt for de på «gølvet» så ingen skal føle at de blir urettferdig behandlet og han har stått på i saker som kan virke uviktige for noen, men som for samholdet i foreningen og på arbeidsplassen faktisk er veldig viktige. «Fagforeninga har betydd mye for meg og jeg var leder av Hkb gruppe av OSBF da betjeningsforeningen og gamle arbeiderforeningen slo seg sammen og dannet OSA.

 

Siden 2013 har Kjell vært leder i T-baneklubben, og jeg (Anja) har sammen med mine kolleger i Sporveiens Servicepunkt sett med egne øyne hva samhold i foreningen har å si. Hadde det ikke vært for stå-på-innstillingen til Kjell og de andre i OSA hadde 19 av oss mistet jobben i Sporveien i fjor høst. Vi følte at vi fikk massiv støtte fra alle, men det var handlingens menn som denne gangen sto på for å redde arbeidsplassene våre. «Servicepunktene er nok en av de sakene jeg er mest stolt over å ha vunnet i årene som styremedlem og tillitsvalg» sier Kjell. «ruter har forsøkt å ta over Servicepunktene før, men der hvor den nye ledelsen bukker og skraper for ruter, tok den tidligere ledelsen fighten og vi fikk høre om det i etterkant. Nå er det vi som selv må ta fighten fra starten av».

Andre saker som han er stolt av å ha vært med på skjedde på 90-tallet da det var voldsomme fighter mot privatisering og konkurranseutsetting. «Jeg er veldig stolt av at vi klarte å vinne, og uten fagforeninga så hadde dette vært ute på anbud og vi hadde ikke hett Sporveien». Også da det ble snakk om å endre navnet på T-banen til Metro var heldigvis OSA på ballen da også og fikk stoppet det. «I Oslo har vi T-bane og det skal vi fortsette å ha».

 Er det noen forskjell på OSA nå og tidligere?
«Tidligere var vi fordelt på mindre grupper som tidligere nevnt; vi hadde HKB, Tøyen, Bærumsbanen, osv. Det ble et mindre miljø og dermed et bedre samhold. Nå når vi er én stor gruppe samlet på Tøyen blir det jo automatisk et mer spredt miljø. Det danner seg mindre grupper som fokuserer på egne problemer, men de forskjellige gruppene ser dessverre ikke helt tydelig at om vi holder sammen så er det til det beste for alle til slutt.»
Kjell den litt eldre

 31.10.2018 har Kjell sin siste arbeidsdag i Sporveien før han trer inn i de godt voksnes rekker, selv om han kun er en ung mann på ikke fylte 64 år ennå. Hvorfor føler du at tiden er inne for å gå av med pensjon nå? Du har jo fortsatt noen år igjen til du fyller 67?
«Vi har hatt en ganske lang periode med opptur i organisasjonsutviklinga vår, og jeg likte utviklinga; dette ville jeg være med på. Så endra de ledergruppa i T-banen. Det var starten på nedtur i mitt syn. Jeg ser en utvikling i T-banen jeg ikke liker i det hele tatt. Administrasjonen vokser og presset mot de som jobber ute er enormt. Det trykkes og trykkes på, de leter etter smertegrenser hele tida og jeg liker det ikke, så hvorfor skal jeg være med på dette? Hvorfor skal jeg avslutte arbeidskarrieren min med å se på elendigheten når jeg faktisk kan velge det bort? Da jeg valgte å fortsette i fjor, selv om jeg kunne gått av allerede da, var det fordi det var gøy. Det er det ikke lenger, nå er det pyton».

 Føler du at den yngre generasjonen er klar til å ta over?
«Definitivt ikke. Problemet med den generasjonen som kommer etter oss er at de ikke har opplevd de tøffe vilkåra. Jeg vokste opp på en tid da det var mye fattigdom og der samholdet var viktig. Vi fikk se i praksis hva det betydde å stå sammen. Det er noe de nye som skal ta over ikke har med seg og det svekker. De har ikke det samme utgangspunktet som oss.

Jeg frykter for at når den erfaringa forsvinner vil det svekke fagforeninga. Historien vil gjenta seg og selv om vi økonomisk har vært inne i en gullperiode nå, vil ikke det vare. Vi ser jo hvordan de rundt i Europa nå knekker fagforeninger, og jeg er ikke helt overbevist på at vi klarer å holde unna presset. Det virker som om egne ting er det viktigste nå, og ikke fellesskapet. Nei, jeg er ikke veldig optimistisk, og vi må huske at vi kun er en del i lenka.»

Er du sikker på at du ikke kommer til å savne det å være i arbeid? Hva i alle dager skal du bruke all den fritiden på, som du nå får fra 1. november?
«Jeg kommer ikke til å savne jobben, nei, men jeg kommer selvfølgelig til å savne kolleger og miljøet, men nå skal det reises. Første reise går til Spania allerede i ​høst så det blir så bra så.»
Kolleger i Sporveien og OSA vil nok også savne Kjell, og kolleger Iftikhar og Rolf Vidar er enige: «Kjell er jo alltid blid og grei og han er flink til fagforening. Han er engasjert og tenner på alle pluggene når det er noe å tenne for, og en sjelden gang ellers også, men det er Kjell det»

Takk for samtalen Kjell og et stort LYKKE TIL som pensjonist ønskes deg fra alle i OSA-Sporet! Vi ser fram til mange artige pensjonistkjellfier fra reisene dine!