For etter å ha saumfart nettet fra ende til annen hva definisjonen på kronisk norsk faktisk er, så er det med tungt hjerte at jeg må innrømme at jeg nok dessverre går under den nevnte kategori. Du lurer kanskje på hvorfor jeg sier dessverre? Holder det ikke at jeg kan sitte i Oslos 17. mai-komité eller bli leder for noe FrP relatert etter eller annet sted?

Det å være kronisk norsk er på mange måter likestilt med et handikap, eller en manglende kroppslig funksjon eller evne. Som for eksempel å ha et psykisk hinder som vanskeliggjør en del daglige gjøremål. De fleste vet jo at jeg er trikkefører. Noe jeg har vært et par år nå. Men selv om Facebookbildene taler en historie, har livet som kronisk norsk trikkefører en mørk og dyster bakside. En bakside som jeg i dag skal dele med dere, til tross for skammen, problemene og vanskelighetene det gir meg i hverdagen.

Skal man koke definisjonen av en kronisk norsk ned til det helt grunnleggende, så kan man enkelt forklare at en person med denne lidelsen er skikkelig, skikkelig norsk. Ja, faktisk så norsk at det er genetikken som tar overhånd og miljøfaktorer som man i tidligere år har trodd har ikke hatt noen som helt virkning. Ref. integrering, norsk kurs, strikkekurs, skikurs m.m.

For jeg, som kronisk nordmann, ble født med ski på beina. Heldiggris tenker du kanskje? Men i mitt tilfelle så ble jeg født med et par ski fastmontert på hver fot. Heldigvis var det miniski og ikke hopprennski som kusina mi ble født med. Men skiene var allikevel såpass store at det medførte at jeg ble bragt inn til verden med keisersnitt en gang tidlig sommeren -79. Fullt utstyrt med Marius genser, rød topplue og selvfølgelig knallrøde miniski godt festet på hver lille fot. Og til dere som ikke er kronisk norske, eller kun er midlertidig norske eller i verste tilfeller «late-som norske», vil aldri forstå det helvete det er å lære seg å krabbe for eksempel når man har et par ski festet til beina til enhver tid. For ikke å snakke om den første vinteren, når man oppdager at verden ikke bare er flat men at vårherre har installert store deler av verden i typ oppover eller nedover utførelse. Noen ytterligere beskrivelser av dette møtet med kupert norsk landskap, er fremdeles den dag i dag for traumatisk å dele med andre.

Det var en kamp å være et kronisk norsk barn. Spesielt når man kom i skolealder og man skulle lære seg og omgås disse temporære nordmennene som min mor kalte dem. Min far derimot som kom fra 19 dokumenterte slektledd av ren kronisk norsk rase, kalte dem bare kødder.

Men igjen, skoletiden var hard for en kronisk norsk liten jente. Gymtimen var alltid et mareritt, spesielt når vi skulle løpe 60 meter eller hoppe høyde. Hvorfor kan dere jo selv tenke dere til. Så det ble mange begrensninger i oppveksten på grunn av min situasjon. For det å være kronisk norsk medfører et helt lastebillass med tilleggslidelser og problemer. For mennesker som meg, som til enhver til er utstyrt med Mariusgenser og topplue, så er strandturer med venninner på sommeren ofte mer bry enn hygge. Som regel hadde jeg svette utslett på overkroppen og i panna fra medio april frem til slutten av september. For ikke å snakke om hvordan det er å gå rundt med en klissvåt ullgenser midt i juli. Dette som var starten på mang en sommer som singel, svett og flammete. Ja for ikke å nevne konstant solbredt siden vi kronisk norske hverken er utstyrt med hudpigmenter eller et spesielt stort ordforråd.

Og verre skulle det bli ettersom årene gikk og puberteten for alvor gjorde sitt inntog. I motsetninger til de fleste andre ikke-kronisk norske, eller køddene som de også kan kalles, så er genetikken til oss kronisk norske sydd sammen slik at det er begrenset i hvor stor utstrekning både ordforråd og interessefelt kan utvikles. Og mens mine klassevenninner utviklet interesse for det motsatte kjønn, rockeband og all slagens politiske engasjement. Stod jeg fremdeles på stedet hvil, og var mest opptatt av hva slags vær det var, og om det verket i liktåa, for da brygget det til uvær. Ja, jeg er jo strengt tatt opptatt av dette den dag i dag også. For det er jo ikke å legge skjul på at været for oss kronisk norske er særdeles viktig. Det samme er skismøring, makrell i tomat og kaviar. Og ikke for å snakke om hytta. Vi elsker hytta.

Men som nå voksen kroniker, er livet en smule bedre. Spesielt nå som vår lidelse har blitt problematisert og anerkjent på samfunnsnivå. Jeg har ikke lenger sinte passasjerer fra vestkanten som kjefter og smeller fordi jeg ikke får bremset eller ikke kommer meg ut av trikken for å hjelpe dem med barnevogner av og på trikken. De sender et kjapt blikk på skiene mine, og nikker anerkjennende over at jeg er en kronisk norsk kvinne i min beste alder som aller helst burde ha sittet i en eller annen 17. mai-komité i vårt langstrakte land.