Ja, da har vi fått boka. Hvordan føles det?
Idar: Veldig bra!
Vi fikk den levert i går, og fikk bladd og lukta litt på boka. Vi er veldig fornøyd!
Hvor lenge har vi holdt på nå?
Idar: Vi har holdt på mer enn to år. Vi starta med kontrakten i januar 2017 og vi har jobba litt periodevis. Først dokumentinnsamling og så intervjufasen som blei ganske konsentrert høsten 2017. Og det var jo veldig viktig i forhold til arbeidet, fordi det skapte en plattform, ved at vi fikk mange innfallsvinkler til boka. Og noen av de gamle i foreninga er jo storytellere – de kan fortelle. De uttrykker seg på en måte som er lett å bruke og de har gode analyser. Det først intervjuet som du og jeg gjorde med Sveinar Bones er jo fantastisk, men også det med Per Arne Nicolaysen, som jeg ikke har fått bruke så mye som jeg ville.
Dere intervjua jo både Ola Elvestuen og tidligere personalsjef Odd Sverre Norrøne, så det var ett spekter i dette, og ikke bare fagforeningsfolk.
Idar: Helt riktig, og det tror jeg har vært en styrke at vi hadde med folk som har vært i berøring med fagforeninga og ser det litt på en annen måte.
Så la vi jo mye vekt på bilder – det gjorde vi fra børjan av ved blant anna å hyre inn fotograf. Det har jo vært en helt sinnsyk jobb å pelle bilder. Det blei vel ett par tusen? Sporveien stilte opp med bilder. OSAs folk og selvsagt Linda Bourname Engelberth som vi leide inn.
Idar: Ja, det har vært gjort en kjempeinnsats fra mange. Jeg tror rett og slett at vi som forfattere og OSA har vært ganske heldige som har fått med Linda på prosjektet.
Ja. Så har dere lest og googla ganske mye da. Hvordan har det vært å jobbe med dette?
Paul: Dette er en lang periode. Og det har vært ekstremt mye materiale. Det er så mye at det har vært vanskelig å holde fra hverandre. Det har skjedd veldig mye i disse femogtjue åra.
Men vi var vel enige om hovedlinjene i boka.
Ja, det var en klar fordel at dere hadde en idé om hva som skulle være de bærende elementene i framstillinga. Det som var mer problemet var at det har vært en hel serie med konflikter. Konflikter som har vært ganske like og som har vært vanskelig å holde fra hverandre. Men hovedsaken er at det gir endel, kanskje litt overaskende hovedresultater. Det ene er hvordan kollektivtrafikken har gått fra å være noe som Stein Guldbrandsen sa at «det var noe som fattige og barn drev med, så det bryr vi oss ikke med» og på nitti-tallet- som hele denne beretninga starta var jo hele infrastrukturen i ferd med å ramle sammen. Man holdt på med å legge ned en tredjedel av trikkelinjene – det var helt på hekta at det ikke skjedde. Til en situasjon i dag - det er kanskje litt mer fartsdump nå med disse bomringepartiene – hvor det har blitt ett breit politisk flertall for en enighet om at du må har ett godt kollektivtilbudsystem i en storby som Oslo, og det må finansieres med betydelige statlige penger og bompengeinntekter.
Sånn at, situasjonen er dramatisk forandra og i det så har OSA spilt en nøkkelrolle, også i allianse med frivillige organisasjoner/bevegelser og politiske partier av ymse slag. Den utviklinga trer tydelig fram når man ser på dette med historisk tilbakeblikk.
Dette har det vært kamp om hele tida! Men nå vil jo alle ta æren.
Det andre hovedpunktet som kom fram når vi jobba med dette her var kampen mot oppsplitting, privatisering og selskapifisering har OSA stått nesten helt aleine, men vunnet! Det kan jo Idar si noe om. Hvordan det var mulig. For det er ganske unikt. Her har man hatt en situasjon hvor det har vært politisk flertall i Oslo i alle disse åra nesten, som har vært for privatisering, for anbud, for konkurranseutsetting. Det har vært en opposisjon som delvis ikke har ment at dette ikke var viktig i det hele tatt. Der har OSA stått nesten helt aleine i perioder, i å forsvare Sporveien som ett offentlig eid helhetlig selskap – og vunnet fram!
Det er de to punktene jeg mener denne historieboka viser ganske tydelig.
Og da blir jo spørsmålet, hvordan det er mulig å få til?
Idar: Ja. Paul har jo skreve om hvordan disse kampene spilte seg ut og skjedde. Jeg har skreve i ett par av kapitlene om hva som skjedde i det indre livet og organisasjonen OSA. Prøvd å gå litt inn på grunnlaget og premisset for det.. Jeg trur det handler om den generelle situasjonen for arbeidsfolk – både i Norge og internasjonalt – er jo at de blir kjørt ganske hardt og at de er pressa av arbeidsgiver. Det er stort sett arbeidsgiver som vinner de store slaga, både på lengre sikt og i hverdagen. Så har fagbevegelsen vært ett motstøt mot dette. Allikevel er det bare en liten del av fagforeningene, og ganske få fagforeninger som klarer å bli en kollektiv aktør, som klarer å bli til én enhet som er i stand til å virkelig gjøre noe med dette grunnleggende maktforholdet knytta til arbeidsgiversiden. Og her i Oslo med den politiske makta i byen. Og for fagforeningene som ble til OSA, så trur jeg at vi må gå tilbake å se på det skiftet som skjedde rundt streiken i 1970 og det tiåret som fulgte. Det var ett veldig viktig tiår for fagbevegelsen og arbeidsfolk både i Norge og heile Europa. Men det man klarte i norsk sammenheng, og i det som ble til OSA spesielt, var at man klarte å bruke de erfaringene og den endringen av maktforholdene til å bygge opp det en kan kalle en permanent kamporganisasjon. Det er ett blikk og perspektiv på hvordan en driver fagforeningsarbeid i OSA som en har holdt fast på. Der går det en linje fra de fagforeningslederne man hadde da – med Stokmo og de andre som dreiv streiken fram, til den forrige fagforeningslederen man hadde i OSA – Stein Guldbrandsen, og med Rune nå og det jeg noen ganger kaller for ledelsestroikaen i OSA i dag, står for den linja. Det er et nøkkelpunkt til å forstå dette.
Det andre er at man har utvikla personlige egenskaper, men også jobba med tett personlig lobbying på bestemte politikere og hatt mye kontakt med de. Her er det enormt mye erfaringer som er viktig å ha med seg, både internt i OSA og i fagbevegelsen generelt.
Gjennom denne boka har OSA skaffa seg – ikke fordi Paul og jeg har skreve den – ett grunnlag for skoleringsarbeid, det å lære opp og diskutere hva en fagforening skal gjøre. Det jeg kaller i siste kapittelet fagforeningsstrategier.
Dette er noe Paul kan si mer om, om hvordan man hele veien har brukt potensialet og noen ganger den reelle mobiliseringen av grunnplanet for å få sjefene, for å få arbeidsgiverne og den politiske ledelsen til å skjønne at nå er det alvor.
Da mener du at så lenge vi ikke er splitta opp, så lenge vi er en samla fagforening med 1600 medlemmer har vi klart det. Også utafor vårt forhandlingsområde. Vårt tariffområde. Er det det som mangler ellers tenker du?
Idar: Noen steder får en jo dette til og er sterke. I industrien og noen andre steder også, men her har en både en vilje til å ta kampene med ledelsen, noen ganger i konfrontasjon, men i mange tilfeller med samarbeid. Det har jo over tid blitt et sterkere samarbeid med konsernledelsen og styret i Sporveien. Det som er mer spesielt er den ultrapolitiserte rollen OSA spiller overfor partiene og makthaverne politisk i Oslo. Det er ganske vanskelig å finne fagforeninger som jobber så systematisk og tett på partiene. Det kan jo være både fordeler og ulemper med det, men for OSA har dette vært helt nødvendig når det gjelder å bryte opp flertallskonstellasjonen i det forrige byrådet og med den alliansen dere etterhvert fikk til med Venstre og enkeltpersoner i Venstre er ett mesterstykke. Det er en sånn «se og lær» for hvordan folk som befinner seg ganske langt unna, og som mange på venstresida ikke vil ha noe med å gjøre, så sier man at «ok, skal vi oppnå noe her, så er vi nødt til å gå til det skrittet». Jeg mener det er gullstandard på strategi.
Vi er jo der vi er i dag. Helt i motsatsen til hva jernbanen er blitt.
Paul: Samtidig er det ikke mulig å oppnå den typen gjennomslag uten at man har medlemmer som stiller opp for å, ikke nødvendigvis å aksjonere, men på ulike nivåer sette makt bak kravene. Det kommer helt klart fram av intervjuene med politikerne, også i andre sammenhenger, at en viktig grunn til at det ikke ble konkurranseutsetting og anbud – som Venstre er prinsipielt for – var at det ble så mye spetakkel med de ansatte at det vil de ikke gjøre. Det er ikke fornuftig! Men det går ikke uten medlemmene i ryggen. Som du sier i intervjuet: Da er du sjanseløs!
Det er helt avgjørende at man har medlemmene med seg og at medlemmene skjønner at fagforeninga ikke er mer enn de sjøl er villig til å bidra med. På noen tidspunkter har viljen til å gå i nesten ulovlige aksjoner vært helt avgjørende for å vinne fram. Det gjelder spesielt saken om konkurranseutsetting av vedlikeholdet på T-banen.
Når jeg tenker på OSA og kollektivtrafikk, så er jo en del av vårt tenkesett at vi også tenker på byens ve og vel. Reinere luft og bedre plass i byen. Ikke bare vårt tariffområde. Er ikke det viktig?
Paul: Der kan jo ofte fagforeninger bli møtt med at dere egentlig bare dytter disse sakene foran dere. At dere egentlig bare er opptatt av deres egne arbeids- og lønnsforhold. Men det kan man nesten ikke unngå. Det er helt avgjørende at man har noen overordnede, politiske mål som man deler med flere. Men da må man stå for at det er viktig.
Det er en diskusjon vi også har med noen medlemmer også: Hvorfor skal vi blande vårs borti politikk uti Oslo.
Idar: Jeg tenker at det antagelig har vært viktig å gjøre fordi – hvis man ser på Oslo som by så er den relativt delt i høyre og venstre, men det er ett ganske stort sjikt som har et ganske liberalt, borgerlig høyreorientert ståsted, men som ser på dette med kollektivtrafikk, nærmiljø og klima som viktig. Det er nettopp å bygge alliansene inn mot de som kommer til uttrykk i byrådet med Venstre på den borgerlige fløyen og litt som MDG har blitt på sentrum/venstre. Det er ganske avgjørende for å det tilstrekkelige nedfallsfeltet. Det norske fagforeninger ofte gjør er de utelukkende satser på en hest, og i norsk sammenheng har jo det ofte vært Arbeiderpartiet og det ville jo ikke vært tilstrekkelig. Så her er det en kobling mellom interessene, mellom de som faktisk mener det – mellom hipsterne, mellom de globale klima- og miljøfolka og arbeidsfolk som mener noe av det samme, og også de strategiske overveiningene som fagforeningsledere står for. Dette er viktig for at dere har fått de resultatene dere har fått.
Idar Helle, DeFacto, og fotograf Linda Engelbert ute med gule maskiner på natta.
Så er jo Sporveien en viktig del av byen. At vi frakter folk rundt gjør jo at folk mener mye om oss. Da kan vi bruke opinionen...
Idar: Da vil jeg si, til forsvar for andre tillitsvalgte og folk som forsvarer jernbanen, at å løfte det samme maktforholdet og trøkket opp på nasjonalt nivå, med de motpartene en da står overfor... Du kan se hva slags rolle Venstre nå har i regjering. Der de blir tyna og skvist på de samme tingene som de gikk i spiss og faktisk klarte å gjøre noe med i Oslo. Det blir helt andre dimensjoner!
Paul: Det er forskjell på statsmakta og Oslo kommune, tross alt!
Men det er ett moment i halen av det Idar sier som gjelder å se framover. De sjiktene som dere har alliert dere med for å få til en god kollektivtrafikk, de er jo ikke nødvendigvis så opptatt av arbeidsfolks levekår. Så en fare på sikt med de grønnes framvekst – det skjer jo over hele Europa – er at de har et relativt tvilsomt forhold til arbeiderklassens og fagbevegelsens interesser. Der kan OSAs rolle være viktig, for å holde disse folka i øra! Skal vi få til en god kollektivtrafikk og en by som er god å leve i for alle, så må de som driver disse tjenesten ha skikkelige forhold. Faren med å få de grønne på 15% er at dét perspektivet blir borte.
De er jo blokkuavhengige de.
Paul: Ja, de sier jo det. Og de er ikke spesielt tydelige på arbeidslivspolitikk.
Men, åssen har det vært å jobbe med OSA da? Dere har jobba mye aleine.
Paul: Det har vært veldig moro. Må jo si at det har vært litt kaotisk innimellom. Viljen og evnen til digresjoner er ganske høy. Og det er jo ganske morsomt, for det kommer masse morsomme historier. Men det har vært morsomt og det er bra at dere ser ut å være fornøyd med resultatet.
Idar: Jeg syns det har vært jævli gøy og trivelig, rett og slett. Vi har hatt en god tone og det er jo mye som skjer, så vi har fått innblikk i det som er viktig den dagen, så måten dere jobber på kommer jo til uttrykk når vi treffes. Og når vi har lurt på noe har dere jo tatt det opp, og vi har diskutert igjennom det. Vi har egentlig ikke hatt noen større uenigheter.
Det har jo med at Paul og jeg har gjort dette før og systematiseringa, og vi har hatt dere med og dere har lest og gått igjennom ting etterhvert, men etterhvert har vi gjort utvalget og innfallsvinkler og tar da også støyten for det innholdsmessige. Sånn må det nesten være.
Sett fra utsida, hva tenker dere om framtida til Sporveien og OSA? Kampene kommer jo, det veit vi.
Paul: Kortversjonen av det er jo at en sånn type fagforening må holdes ved like hele tida. Det er ingen laurbær å sove på! De siste målingene fra Oslo tyder jo på at det kan skje at Høyre kommer tilbake til makta og da kan jo hva som helst skje. Så det er en historie som er vært å ta vare på, men du lever ikke av den altså.
Idar: Jeg trur det store bilde Paul trakk opp stemmer, men OSA må jo jobbe med å utvikle seg sjøl og se seg sjøl i forhold til hvordan utviklingen er. Det er mye som er på plass, men jeg legger ikke skjul på at det har vært litt mer uro og litt mer folk som ønsker litt andre linjer eller andre spørsmål opp – kanskje særlig på klubbnivå, ref årsmøtet som var i fjor vinter. Der mener jeg ledelsen og fagforeningsstyret bør diskutere disse tingene og hvordan en møter det. Det har jeg jo gått litt inn på i boka uten at jeg har gjort noen klare analyser eller slutninger på det. Men det er viktig hvordan ledelsen møter de som har andre erfaringer eller ikke har så mye erfaringer hvor du noen ganger kan få de med og noen ganger står man så langt fra hverandre at det ikke er mulig.
Uansett: boka er trykt og leveres til medlemmer og andre interesserte etter lanseringa på Kjeholmen 24. August. Boka gir god dokumentasjon på den linja OSA har holdt i disse 25 åra. Vi kan jo håpe at noen av temaene kan bli debatt i valgkampen.
Vi takker Idar og Paul for godt utført forfatterarbeid og satser på at boka blir godt mottatt av medlemmene.