Vi liker vi å tro Norge er et rettferdig land og at alle følger arbeidsmiljøloven. Sannheten er at det kan virke som det er mer vanlig å bryte denne arbeidsmiljøloven enn å følge den og det er sikkert mange som ikke en gang har hørt om den. Det er store kjente selskaper som systematisk bryter arbeidsmiljøloven ovenfor sine ansatte. Når de blir konfrontert med bruddene er de uvitende om dette og kan være villige til å endre på dette i etterpå klokskapens navn. Det er litt merkelig når dette er store selskaper som vanligvis har juridisk avdeling eller uansett har muligheten til å kjøpe juridiske råd. 

LO avdekker at 4 av 10 bedrifter bryter arbeidsmiljøloven, om det er av uvitenhet eller uvilje skal jeg ikke mene så mye om. Det jeg kan mene noe om er at det trengs mer tilsyn og strengere straffer for brudd på arbeidsmiljøloven. I den senere tid har flere av de grove sakene havnet i domstolen takket være fagforeningene. Når 4 at 10 bedrifter bryter arbeidsmiljøloven og svært få munner ut i straffe-reaksjoner kan det oppfattes som fritt frem, spesielt bygge og anleggsbransjen er det vanskelig å få kontroll og oversikt over. Nå er det dagligdag i media at historier som viser at det er urettferdighet og det er forskjellsbehandling mellom norske og utenlandske arbeidere. Dette er mennesker som er i en sårbar og maktesløs situasjon og de er prisgitt andre mennesker. De er også redde for å organisere seg i frykt for å miste arbeidet.



Det er to sider av loven. Den ene siden er den lovlige og lyse for norske arbeidere som har de rettighetene etter arbeidsmiljøloven slik vi kjenner. Den andre er den mørke baksiden hvor mennesker blir utnyttet under forhold som vi norske vil finne helt uakseptabelt, samtidig som de får de tyngste jobbene og blir behandlet uten respekt. Det finnes mange eksempler på utnyttelsen. Et eksempel er polske arbeidere som måtte jobbe dugnad på sjefens hytte hvor de fikk betalt i pølser og en tusenlapp for to helgers arbeid. Dette var slik man gjorde i Norge og ingen turte å si fra i frykt for å miste jobben.

I Sporveien i dag har vi et godt og regulert arbeidsliv som følger lov og avtaleverk. Vi har oppegående ansatte som sier ifra om noe er urett, vi har vernetjeneste som fungerer og vi har fagforeninger som ivaretar og forhandler lønn, arbeidstid og forvalter tarifforhandlinger. Det er flere forskningsprosjekter som viser at organisasjonsgrad også er viktig for hvor mye man får i lønn. Norges forskningsråd viser til om halvparten av de ansatte på en arbeidsplass er organiserte, så øker lønnen med ca 15 %. Et annet eksempel er: På arbeidsplasser der mellom en firedel og halvparten var organiserte i 2004, var effekten på lønn da begrenset til ni prosent for kvinner og åtte prosent for menn. Mens effekten altså var økt til henholdsvis 14 prosent og 15 prosent syv år senere. Dette er i tråd med flere rapporter som viser at lønna øker suksessivt med antall organiserte på arbeidsplassen. Når man ser at bare lønna øker ved at flere er organisert på en arbeidsplass så tenker jeg at dette drar med seg flere aspekter, HMS, trivsel, anerkjennelse, trygghet, likhet kan nevnes.

Hva kan Sporveien bidra med? Sporveien er en stor aktør med ca 3500 ansatte i mange forskjellige yrker, Sporveien er også en stor kunde i bygg og anlegg, Sporveien bygger om verksteder til trikk og bane samtidig som byen blir klar til å ta i mot SL18. Sporveien har ansvaret for ombygginger på basene og dermed ansvar for at entreprenør følger lover og avtaler, i bygge bransjen er det offentlig gjort tariff som skal sikre sosial dumping. Offentlig gjort tariff er ikke tilstrekkelig for at ansatte for lønna de har krav på eller blir behandlet etter lov og avtaler slik de fleste av oss ønsker arbeidslivet skal være, Oslo kommune har laget Oslo modellen som skal ivareta ansatte i bygg og anleggsbransjen. Oslo modellen er bl.a. standard kontrakt med krav som entreprenører må følge for å kunne vinne jobber i Oslo kommune, kravene er:
«Oslo kommunes nye standardkontrakter skal bidra til å hindre skatteunndragelser, utnytting av arbeidskraft og sikre bruk av lærlinger. Modellen er utviklet sammen med partene i arbeidslivet, og skal blant annet sikre et seriøst arbeidsliv ved:
- Krav til bruk av lærlinger (minimum 10 %)
- Krav om å bruke faste ansatte (i hovedsak)
- Krav til lønn mellom oppdrag (garantert tarifflønn mellom oppdrag i kontraktsperioden)
- Krav om faglærte håndverkere (minst 50 %)
- Krav til antall ledd underleverandører (maksett ledd under)
- Krav til lønn og arbeidsforhold (allmenngjorte satser der dette finnes eller landsomfattende tariffavtale for den aktuelle bransjen)
- Krav til språk
- Krav om elektronisk betaling
- Krav om HMS-kort fra første dag på oppdraget
- Krav om ulykkesforsikring»

Sporveien er heleid selskap under Oslo kommune og jobber med å implementere Oslo modellen på nye kontrakter. Sporveien har i etisk regelverk krav om arbeidsmiljø og lønn som er en del av kontrakter med leverandører. Sporveien også tidligere vært flinke til å ivareta arbeidsmiljø og lønn før Oslo modellen med stikkprøver og kontroll av entreprenører, like vel dukker det opp at ansatte ikke får den lønna de har krav på og arbeidstid er innenfor arbeidsmiljøloven.

Det er lov å være våken og melde fra om man hører eller ser noe som gir en dårlig følelse på ting som gir en dårlig følelse, det man ikke ville akseptere selv er som regel ikke greit selv. Men det er også å være bevist på hvilke valg man selv gjør privat, vi har en evigvarende søken på å betale mist mulig for varer og tjenester som maling av hus, rep av bil, reiser osv. Er det riktig å selv kreve gode arbeidsforhold og lønn om man selv undergraver andres rett til sikkerhet om man ansetter arbeidskraft svart.
Minstelønn i 2018 i Polen var ca.4 762kr- ifølge GUS 2018 (valutakurs 26.06.2019), men med økningen av minstelønn, økte også sosialforsikringsbidrag, priser for drivstoff (dieselpris ca.12nok per liter, 20.06.2019), boutgifter, dagligsvarerspris, osv.
Når man da kommer til Norge for å jobbe og man blir tilbudt 10000-15000 kr pr måned er det lett å si ja, men man skulle hatt 25000-30000kr pr måned. En del av arbeidsgivere krever bra norskspråk kunnskap til å betale en riktig lønn, ofte uten behov å utnytte språk under utfylling av oppgaver.
Ikke så sjelden høres at det er mer enn polsk lønn og de polske arbeidstakerne burde bli fornøyde av den lønnen men det er nesten ingen av de norske potensielle arbeidsgivere som sier høyt at polske ansatte må betale de norske boutgiftene, drivstoff, handle i norske butikker, delta i norsk økonomi. Hva det betyr? «Polsk» lønn i Norge til å dekke norske utgifter? Polsk lønn er relevant til et liv i Polen, ikke i Norge. Bor de i Norge, må de også få norsk lønn.
Er det rett å utnytte mennesker som er i en vanskelig situasjon?
Kilder; Norges forskningsråd

HVO Geirr D. Cranner
med Monika Monsen