Hadde hun ordlagt seg på denne måten ville debatten nok dreid seg mer om «arbeidskraft» og ikke det at kvinner, spesielt de yngste under 26 år, bør føde mer enn 1.6 barn. Men, for debatten skyld la oss si dette handler om de allerede «norske» borgerne, kvinnene, de yngre, i dette landet.

Det er ikke til å unngå å snakke om økonomi når vi snakker om det sosiale i dagen norske kontekst. Norge er et flott land med mange muligheter, men de må også prioriteres nøye, hvis man både skal gjøre seg selv lykkelig og våre kjære politikere.

Fattige barn

SSB, i en statistikk fra 2016, skriver at over 100 000 barn under 18 bor i en husholdning med vedvarende lavinntekt, eller det som noen kaller fattige levekår for norsk kontekst å være. De sier deretter at «Disse barna tilhørte en husholdning der gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet i årene 2014–2016 var lavere enn 60 prosent av gjennomsnittlig medianinntekt i befolkningen i samme treårsperiode.» De skriver også at «andelen husholdninger med barn i alderen 0–17 år synker sakte, men sikkert. Per 1. januar 2016 var det barn i 27 prosent av de i alt 2 348 800 privathusholdningene i Norge.»

At et samboerpar eller en familie allerede sliter økonomisk før det i det hele tatt er barn med i bildet styrker ikke akkurat sjansene for å flere barn, i hvert fall ikke hvis man begynner å ta frem kalkulatoren.
Fast stilling, fulltidsstilling, bør være normen og bør være linja vi fører frem. Den sittende regjeringen har absolutt ikke bidratt til å styrke dette. Å ha en fast jobb er ekstremt viktig for enhver som stifter familie, det å ha en følelse av trygghet for seg selv og sine fremtidige barn er en absolutt i dette samfunnet som vi lever i. I 2016 var andelen midlertidige ansatte hele 214 000, å åpne for en slik ordning holder ikke takt med statsministerens resonnement.
Jobb eller studier?

Men ikke alle er ute etter faststilling med det første, noen er i et utdanningsløp, et løp med noen kilometer som bokstavelig talt tærer på eggene. For kvinner må nemlig ha dette i bakhodet også, de fleste vet det er en tidsbegrensing på hele den prosessen i det å bli gravid. Rent fysiologisk er man best rustet til å få barn når man er 15-16 år. «Når du er 25 år, har du 25 prosents risiko for kromosomfeil. For 42-åringer er risikoen på hele 95 prosent» sier overlege Jon Hausken. I følge SSB var gjennomsnittsalderen til mor ved førstegangsfødsel 30, og far 33,4 år. Men hvorfor er det sånn at vi yngre, spesielt studenter venter såpass lenge med å få barn? For det er nettopp her løsningene ligger. Vi må kunne se på årsakene, regjeringen må kunne tilrettelegge bedre slik at flere ser på det som noe utfyllende å stifte familie, selv i ung alder, og ikke at det skal bli en økonomisk byrde og et krevende regnestykke, slik som mange ser det i dag.
Hva med innvandrere?

Når vi først er på saken kan vi også vippe bort til de nyankomne. Regjeringen har nemlig svekket mulighetene for mange innvandrere, spesielt de som kommer gjennom familiegjenforening. Det kan være slik at han er norsk, mens hun f.eks. kommer fra Angola. Hun for innvilget sin søknad og får oppholdstillatelse for 3 år. Før utgangen av det siste året kan hun søke permanent opphold, men her kommer også problemene som kan/vil oppstå. Det er flere krav som skal innfris før dette finner sted. Hun skal nemlig ha fullført obligatorisk norsk opplæring og bestått avsluttende prøver, hun skal kunne forsørge seg selv, som vil si en fast stilling eller over 242 966 kr i året. For det første så får de det til å høres ut som om det å lære seg norsk og komme seg ut i fast stilling på under 2 år er en lett sak. Men hva hvis de fikk barn i løpet av denne 3 års perioden? Hvor lett kan det være å fullføre norskopplæring, finne seg fast jobb, tjene over 242 966 året før det tredje året er inne? Ikke for å snakke om hva far går glipp av, han får nemlig ikke foreldrepenger da mor ikke har opparbeidet seg retten til det, de får heller ingen kontantstøtte da mor ikke har vært medlem av folketrygden i mer enn 5 år. Og hva hvis mor aldri får tid nok til å oppfylle kravene … sendt tilbake til Angola? En splittet familie? For å gjøre dette kort, her er det rom for forbedring, bedre tilrettelegging. Det skal ikke være en byrde å stifte en familie, et valg med fatale konsekvenser fra ingensteds. Det bør være valg man kan ta uten å bekymre seg for mye om det økonomiske.
Hva kan gjøres?

Det er flere faktorer som spiller inn her. Bedre ordninger for studenter bør absolutt gjøres noe med. Disse studentene gjør en kjempe innsatts for fremtiden av dette landet gjennom deres studier og fremtidige kompetanse. Støtten gjennom økt forsørgerstipend bør være en sak. Bostøtte, engangsstønad, for å nevne noen, bør økes. Barnehage bør være gratis, ikke bare for studenter men for de lavlønnede også. Det å ha barna våre i barnehage bør være et løft hele samfunnet er med på uten at det skal svi på økonomien til de som har minst å rutte med. Kravene for permanent opphold, spesielt de som allerede har født barn her i landet, eller har annen tilknytning, bør kunne tøyes og brukes skjønn i flere av disse sakene.

Men for all del, kjør på, få flere barn!