Intervju med Henriette Tørrestad av Linda Amundsen
Det har lenge vært et uttalt mål i Sporveien og andre mannsdominerte yrker og arbeidsplasser at en økning i kvinneandelen er viktig. Uavhengig av hvor man er i bedriften, er det en gjengs forståelse at en større kjønnsbalanse på arbeidsplassene også har stor innvirkning på arbeidsmiljøene.
I anledning 8. mars markeringa til OSA på Grefsen verksted, fikk jeg tatt en god prat med Henriette Tørrestad om kvinneandelen på verksted siden og hvordan man kan skape gode arbeidsmiljøer som gjør at folk har det godt på jobb. Henriette er 1 av 4 kvinner som jobber fast på Grefsen verksted.
Henriette søkte i sin tid jobb både hos Mantena på Nyland verksted og på Grefsen verksted. Da hun fikk jobbtilbud fra begge steder måtte hun ta en vurdering hva hun ønsket i arbeidslivet og hva som var viktig for henne. Hun ler på sjarmerende bergensdialekt mens hun forklarer: «Jeg bor jo i byen, ikke sant? Og da tenkte jeg at det er jo ganske kult når du møter folk og kunne fortelle dem at det er jeg som fikser trikken i byen. For det er jo ganske kult å være trikkemekaniker.».
Hun forteller videre at hun selv aldri har vært lærling i Sporveien. Men hun har en tydelig oppfatning at de kvinnelige lærlingene trives på Grefsen. De som er lærlinger har tydelg uttalt at de ønsker å fortsette i Sporveien. «Så noe riktig må vi jo gjøre siden de ønsker å bli», smiler Henriette lurt.
De fleste av oss har lest grufulle historier om kvinner i mannsdominerte arbeidsmiljøer og hvordan de har blitt trakassert og diskriminert på det groveste. Derfor er det litt viktig å høre med Henriette hvordan hun som kvinne opplever arbeidshverdagene på verkstedet. Er det som fordommene tilsier, eller har hun en litt annen historie å fortelle oss?
Henriette smiler bredt og lener seg subtilt fremover mens hun forklarer: «jeg har det jo som plommen i egget her på verkstedet. Det er ingen her som har stilt spørsmålstegn rundt mitt kjønn eller sett ned på meg av den grunn».
Hun forteller om sine gode mannlige kollegaer på verkstedet på Grefsen. «Vi skal ikke nedvurdere gutta på verkstedet» sier hun med en bestemt mine. «Fra mitt perspektiv er dette en haug med gode folk. Vi kommer jo alle fra ulike kulturer, er av ulike kjønn eller har hatt ulik oppvekst. Men når alt kommer til alt er vi alle bare folk. Vi er kollegaer.»
Henriette forteller om møter og spørsmål hun har fått av folk «på utsida». De lurer ofte hvorfor hun har valgt å jobbe på verkstedet. Men aldri fra folk i Sporveien forteller hun. «Du vet Linda, vi har jo tross alt kommet ganske lang i dagens samfunn. Selv om vi skal utrette mye mer. Men for meg er verkstedet en god og trygg arbeidsplass.»
Det finnes ingen tvil at Henriette trives på Grefsen verksted og i Sporveien. Hun nevner ofte det gode arbeidsmiljøet mellom kollegaene som både meningsfylt og godt. Så da lurer jeg selvfølgelig på «Hva er det dere gjør riktig her på Grefsen verksted?»
En trillende latter sprer seg i rommet. «Det hjelper jo å være bergenser vet du», sier hun med et lurt smil. Neida, men jeg tror det handler om at vi har mange unge her på verkstedet. Det gjør jo noe med holdningene og med miljøet.» Hun forklarer at hun har en teori at de yngre generasjonene har en god innvirkning på de litt eldre som har jobbet i Sporveien i et helt arbeidsliv. «Du vet, det er jo kjipt å være den sure fordomsfulle grinebiteren på jobb sammen med andre. Også tror jeg ærlig talt at Sporveien også er flinke til å ansette gode folk som passer inn på arbeidsplassene.»
Selv om de har et veldig godt arbeidsmiljø her på Grefsen verksted, så er Henriette enig i at det er viktig med flere damer inn på arbeidsplassene. «Jeg tror ikke vi skal ansette damer bare fordi de er damer» sier Henriette og forklarer: «Vi ser jo det i andre yrker. De ansetter kvinner bare fordi de er kvinner. Rett og slett fordi bedriften syntes det ser bra ut på statistikkene.
«Jeg syntes det er så viktig at vi får gode kollegaer, uavhengig av kjønn som bidrar til å opprettholde det gode arbeidsmiljøet og tar stolthet i den jobben vi skal gjøre. Skal vi bare kaste inn en haug med damer for at ledelsen vil at det skal se bra ut, så undergraver jo det hele formålet med å få inn fler damer.»
Så jeg spør Henriette om det egentlig er viktig med fler kvinner på arbeidsplassene våre.
«Ja, absolutt! Men vi skal ha kvinner som blir invitert inn fordi de ønsker å bidra og fordi de er faglige dyktige. Så skal vi heller ikke glemme at det er viktig med en bedre kvinneandel på arbeidsplassene, gir en trygghet til andre kvinner. Slik at kvinner skal kunne ha et fellesskap med andre kvinner.»
Vi snakker løst og fast om 8. mars og hva vi kanskje ønsker av bedriften i tiden og årene fremover. Henriette er tydelig på at hun kanskje ikke er helt politisk korrekt i denne diskusjonen. Hun bøyer seg frem og forklarer rolig: «At noen sitter en gang i året og heier på fler kvinner i Sporveien, hjelper jo lite. For det er jo ikke mer enn en gang i skuddåret at det dukker opp folk som meg og deg» sier hun til meg og nikker anerkjennende. «Du vet folk som oss som er glødende opptatt og stolte av det vi driver med. Og det er viktig!»
Hun forklarer videre. «I det store bildet handler det jo om interesser, ikke sant?» Henriette har et fascinerende engasjement når hun snakker og det er ikke vanskelig å la seg rive med i samtalen. «Noen klarer ikke skru en skrue i et IKEA skap en gang, mens jeg mekker trikk.» jeg tenker i mitt stille sinn at selv klarer jeg ikke kjøre moped en gang, men elsker trikk over alt i verden. Det er noe i det hun sier.
«Det vi må ha; er en arbeidsplass som er til for alle! Alle kjønn. Alle kulturer og alle folk. Du skjønner. For meg handler det mer om folka. Å se folka.».
Hun forteller at Sporveien er hennes 3. arbeidssted til nå, og uten tvil den beste arbeidsplassen hun har hatt til nå. Og jeg lurer på hva det er som gjør at hun opplever det sånn.
«For meg er det viktig å snakke med kollegaene mine. For om det er perioder hvor det er fryktelig rotete på verkstedet, så kan jeg spørre en kollega: Er det rotete på arbeidsplassen din fordi det er rotete i hue ditt?» Hun forklarer så selv trikkeføreren Linda forstår. «Du vet, når du ikke har det bra inni deg så gir jo det utslag på jobben din også. Vi jobber jo veldig tett sammen her på verkstedet og da merker vi lett om noen har en dårlig dag. Da må vi jo prate sammen, ikke sant?»
Det er et godt tips til alle oss andre i Sporveien og i OSA også. Å snakke sammen for å ivareta hverandre og forstå hverandre mer. Hun nikker bevisst og kommenterer: «Jeg tror at om man snakker sammen, så løsner ting etterhvert. Det er nok derfor folk sier til meg at det er lett å si til meg om det er noe galt også. Rett og slett fordi jeg spør. Det burde vi bli mye flinkere på generelt sett», sier hun.
Og jeg takker for at Henriette har så hjertelig delt av tiden sin og tankene sine rundt kvinneandel og arbeidsmiljø. Jeg er nok helt enig med henne i at det viktigste vi gjør er å bygge gode trygge arbeidsplasser for alle. Da vil våre yrker og vår arbeidsgiver bli et naturlig første valg for fremtidens kvinnelige fagarbeidere, akkurat som det ble for Henriette.