Nå raser valgkampen som ild i tørt gress. Fagforeningsfolk og politikere kapper om å komme med de smarteste og mest progressive utspillene i media. Arbeiderpartiet har som seg hør og bør fra medio mai, vært arbeidsfolks aller beste venn og forkjemper. Noe de ellers i året ikke har så god tid til, mens de kjemper for en posisjon i EU eller NATO.  

Men som kvinne av fagbevegelsen har jeg også et ansvar, og en plikt til å si noe klokt. Ja kanskje til og med noe gjennomtenkt om både valgkamp og politikk. Om jeg får litt vann på mølla så muligens jeg slenger ved ei linje eller to om hvor bra fred er også.  

For det er litt av en oppgave å oppsummere åtte år med borgerlig Høyrepolitikk i en kort og lettfattelig tekst. Spesielt for mennesker som meg, som gjerne skulle skrevet ett tre binds verk om alt man synes og mener. Men i rettferdighetens navn vil jeg prøve å dra frem det bra som har skjedd under Høyreregjeringa for å skape en viss balanse og likevekt i den valgkampen vi nå står inne i.  

Det har seg jo slik at det er mye som har gått i dass de siste åtte åra, uten at nødvendigvis Høyreregjeringa skal kunne klandres for det. Den oppvoksende generasjonen unger som alle kommer til å være skjeløyde dyslektikere med tenna på tørk, på grunn av at brillestøtte og støtte til tannregulering ble fjernet er det sterke krefter på venstresiden som vil ansvarliggjøre Erna for.  

Så kan man si mangt og meget om nettopp det vedtaket. Men på den annen side er det viktig at vi også nevner at de innsparingene brillevedtaket for eksempel gjorde var å finansiere private helseforetak som for eksempel Aleris. Ikke bare kan vi selv velge om vi skal ha råd til den livsviktige kreftbehandlinga eller om du har lyst til å unne unga dine den øyelaseroperasjonen eller en tur til tannlegen.  

I motsetning til hva venstresiden gnåler om handler dette om at fattige, lavlønte og arbeidsfolk generelt sett har en motvilje for å unne unga sine behandlinger eller operasjoner.  

For selv om forskjellene i Norge øker og barnefattigdommen stiger i rekordfart, har Høyreregjeringa i en strevsom tid, gjort flere innovative grep for å løsne på den floka. Gode investeringstips har det ikke mankert på og som statsminister kan jo Erna aldeles ikke klandres for at fattige og lavlønte ikke gidder å spekulere i aksjer og fond. En aksje koster tross alt ikke så mye, og unga har helt sikkert ikke vondt av å klare seg uten niste på skolen en ukes tid okke som. Vi har jo alle hørt om den feite arbeiderklassen har vi ikke?  

Det er mye bra som har skjedd under Solberg regjeringa, spesielt om man klarer å se bort fra Venstresidens evige kommunistmas om velferdsstat, samfunnets svake og rettferdig bruk av skattepenger. Her vil jeg spesielt ta opp jernbanereformen som politikerne på venstresiden har lagd mye rabalder om. Ja, det er en del fler selskaper enn tidligere. Og ja, det er også flere direktører. Men har Bjørnar Moxnes og Audun Lysbakken egentlig tenkt på hvordan norsk arbeidsliv hadde vært uten jernbanereformen?  

Hvor tror Lysbakken og Moxnes alle disse direktørene og mellomlederne og juristene hadde vært? De ville vært arbeidsledige og mottatt arbeidsledighetstrygd fra NAV om ikke Erna hadde reformert jernbanen og skapt hundrevis av nye, godt betalte arbeidsplasser. Motstanden handler jo egentlig bare om at venstresiden ikke unner folk annet enn matkuponger og uføretrygd. Har de noensinne regnet på hvor dyrt det er å ha direktører på dagpenger?  

For vi må jo se ting i et større bilde. Sysselsetting og arbeidsretta tiltak er viktige for å få AS Norge til å fungere. At folk ikke gidder å jobbe og heller vil ligge hjemme på sofaen og spise Grandis, fremfor å være fremoverlent og søke på alle jernbanens direktørstillinger er heller ikke Ernas feil.  

For det er slitsomt å være statsminister. Det forstår til og med foreningsfolk som meg selv. Lange møter til sent på kveld, og dokumenter som skal leses og lover som skal endres. Champagne som skal drikkes med fremmede statsledere samtidig som man må passe på å aldri bli såpass dritings at det syntes på pressebildene etter festen, eller på pressekonferansen man skal lede dagen derpå. Men allikevel bli såpass børst at muligheten for å tafse på en yngre utenlandsk koffertbærer er tilstede. 

Så igjen, det er mye bra som har skjedd de siste åtte åra. Og de fleste av oss har fått enormt mye mer frihet. Jeg har nå friheten til å velge en jobb som gir meg direktørtittel, høy lønn og feit pensjon. Jeg har friheten til å velge å betale telefonregninga mi eller fikse den ødelagte jekselen som har hengt på halv tolv de siste fem åra etter et ublidt møte med en hjemmelaga karamell. Det jeg er mest glad for er at jeg kan velge å ikke bli arbeidsufør, selv om jeg er i et belastende yrke.  

Så kan venstresida stå der med sitt velferdssamfunn med gratis tannlege, helsehjelp, sykehus og arbeidsledighets trygd. De kan stå der med faner og flagg og kreve høyere pensjoner, bedre lønn og bedre arbeidsvilkår. De kan sende unga sine på skole, uten å måtte betale for det. Men hvem vil vel det liksom?  

Jeg tenker at kanskje friheten til å bli direktør er viktigere...