Det er noe forlokkende med konseptet rikdom og velstand. Det er svært få som ikke kjenner et lite drag i sjela når man får muligheten å leve i luksus med boblebad og steikende sommersol. Om det så kun er for ei skarve uke. Selv trikkeelskende sosialister kaster idealismen på båten da og drar på seg badedrakta.
I skrivende stund sitter jeg godt plassert på en takterrasse et sted langs Spanias østkyst. Sola steiker den bleikfeite kroppen som mer eller mindre har vært innpakka i vinterparkas og ullstrømpebukse den siste måneden. Det er rett og slett ganske digg å være trikkefører på et sted som dette. Selv om det genererer svært få kjørte kilometer, har jeg i det minste sendt trikken en liten tanke i nye og ne. Det er jo tanken som teller er det ikke?
Tydeligvis er det ikke bare jeg som har tatt til fornuften og vendt snuten mot varmere strøk. 75% av alle Norges pensjonister har tenkt akkurat samme tanke. De heiteste trendene her nede ser tilsynelatende ut til å være støttestrømper og glorete gullsmykker. Selv om jeg ikke selv har samme tilbehør til tigerkjolen, ser jeg helt klart potensialet i heite hudfarga støttestrømper og et fett gullkjede rundt halsen.
Men det er noe med livet her nede på spanskekysten. Det skal godt gjøres å finne en spansk arbeidskar som vaser rundt i gatene her. De fleste jeg treffer på har for lengt forlatt arbeidslivet og luggen er som oftest sølvgrå eller kritt hvit. Og selvfølgelig, halvparten av dem har jobba i Sporveien på ett eller annet tidspunkt.
Men igjen, spanjoler er det lite av her. Tomatsuppe og VG derimot er mye lettere å få tak i. Selvfølgelig til den nette pris av 50 spenn for en pose Toro tomatsuppe, 55 kroner om du skal ha tomatsuppe med makaroni. Men tilgjengeligheten er det ingenting å si noe på! Og det forundrer meg egentlig. Har spanjolene et pressende behov for grisedyr tomatsuppe som egentlig heller ikke er spesielt god, eller er det oss korpulente, aldrende nordmenn som har bestemt dette?
Selv skiltinga rundt om i området her bærer stort preg av at den feite majoriteten her nede, er nordeuropeere som vanligvis har sitt bosted i Norge eller Sverige. Noe skiltet på døra inn til bassengområdet her bærer tydelig preg av. Jeg skal ikke banne på det, men jeg er ganske sikker på at «Blipp» ikke er et dagligdags ord i det engelske språket som beskriver adgangsbrikke. Men siden det sier «blipp» når du bruker den, så er det jo selvfølgelig at blippen blir et forklarende begrep for dvaske nordmenn som meg selv. Det er digg å ikke utfordre famlende engelskkunnskaper når hue er i hvilemodus etter timer i sola og en liten Gin tonic til middag.
Men det er nydelig her. Virkelig. Skinnende rent, ryddige og trygge omgivelser og strålende sol så langt øyet kan se. Det er lett å sitte stille her nede, skikkelig lenge, selv uten å få dårlig samvittighet.
Det jeg derimot syntes er forunderlig er hvordan nordmenn og skandinaver i det store og det hele nå driver ferie-imperialisme og bit for bit tar over byer og områder i andre land som aldri har vært en del av de skandinaviske monarkiene. Imperialisme har jo blitt ansett som en uting etter Spanias herjinger i Sør-Amerika eller hvordan England på et tidspunkt eide halve Asia og Afrika. Og selv i dag etter så mange år etter imperialismen slutta å være stuereint, kjenner man jo instinktivt på at «du er en drittsekk» når man møter en engelskmann. Selvfølgelig mener jo EU-tilhengere at de er drittsekker også på grunn av Brexit, men la oss nå være litt lause i begrepene her.
Derfor lurer jeg på om vi en vakker dag ender på samme måte i Norge. Små byer som Stavern eller Kragerø vil være eid av bleikfeite kinesere og russere, og butikkhyllene vil være fylt med Gulasj og flaggmus. Og enhver høytid feires med massive mengder vodka og risbrennevin.
Men frem til ferie-imperialismen brer seg til vårt iskalde lille land i nord, velger jeg å nyte min tilværelse som norsk ferie-imperialist på solkysten. Jeg skal nyte billig rødvin og fantastiske spanske skinker og oster til jeg kjenner det kommer reint kolesterol ut når jeg er på do. Og måtte gud forby om jeg måtte forholde meg til lokalbefolkninga eller si et kløyva ord på spansk. Derfor lener jeg meg tilbake i solstolen på takterrassen og leser siste nytt fra VG men jeg sipper i meg det som må være verdens dyreste tomatsuppe.