OSA-Sporet: Om høyrepopulisme og fagorganisasjoner

Publisert av Ola 04.07.2017

Av: Kenneth Bareksten
Det er en kjent sak at fagforeninger til tider må barrikadere seg mot effektiviseringskåte ledere. Spesielt tydelig ble det utover 80-tallet, da liberalisering og en noe friere markedsøkonomi, dro med seg idealet om privatisering, deltidsjobber og konkurranseutsettelse. De siste årene har dette igjen blitt lenket opp mot et populistisk verdensbilde, og mange mener tankegodset er hentet fra ytre høyre fløy. La oss forsøke å se på de ulike bestanddelene.

 Om_hoyrepopulisme


Hva snakker vi egentlig om, når vi snakker om høyrepopulisme? Hvis vi deler det opp, ser vi at populismebegrepet har lange, historiske røtter. I Roma, for over to tusen år siden, på den tiden da plebeiere kjempet for samme rettigheter som de mer bemidlede patrisierne, oppsto også begrepet om populus – altså folket. Satt i en politisk kontekst, kan vi si at populisme utspiller seg ved at et parti i opposisjon benytter folkets mangel på tillit til det maktapparatet som for øyeblikket er i posisjon.  

Høyrevridd populisme frir også til folket. Men ved siden av det språklige frieriet, finnes det også det som i retorikken kalles den retoriske situasjon – kairos – som handler om timing. Et eksempel på dette skjedde i forrige uke, under terrorangrepet i London, da Donald Trump så ut til å slå politisk mynt på ofrene som enda ikke var blitt kalde. Det kan være at Trump kun hadde amerikanske borgeres levevilkår i tankene, men det er noe med denne timingen – den er litt for perfekt. 

Et av fellestrekkene til høyrepopulistiske ytringer, er at ekstreme situasjoner blir en del bevisføringen. Grunnen til at argumentasjonen fenger har å gjøre med situasjonen, altså kairos. I en rapport tankesmien Agenda publiserte 17.3.2017, forklarer de oppslutningen: «… om høyrepopulistiske partier i Europa med tre kriser, reelle og opplevde: Migrasjonskrise, terrorkrise og økonomisk krise – som til sammen skaper tillitskrise.» 1 Det betyr at når vi opplever urovekkende hendelser, som vi opplever nå, er det et enkelt og polarisert budskap som når lettest frem.  

Alle ønsker klar tale i en usikker tid. Trump, for eksempel, under valgkampen, snakket til velgerne med enkle beskjeder, og han benyttet den rådende usikkerheten og tillitskrisen som et bakteppe for budskapet. Når mange amerikanere ikke har opplevd en reallønnsvekst på over førti år, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor han også gikk seirende ut av valget.  

Slik var det da Brexit ble et faktum. Der også handlet det om innvandring og tanken på å bevare arbeidsplasser for engelske statsborgere. Det som virkelig tippet vektskålen, var den angivelige summen på 350 millioner Pund britene betalte i EU-kontingent hver uke. 2 Det satte populus i harnisk. På tross av at summen var feilaktig og bevisst presentert på gal måte, ble det umulig å rette opp feilen med etterrettelige fakta. De enkle, men spektakulære beskjedene, ble altså stående som toneangivende. 

Trump og Brexit er likevel ikke enkeltstående hendelser. I Ungarn satt Viktor Orbán opp et 110 mil langt gjerde mot Serbia, midt under den største strømmen av migranter fra det krigsherjede Syria. Recep Tayyip Erdogan har fengslet tusenvis av opposisjonelt røverpakk i Tyrkia, som journalister, akademikere, redaktører. I Nederland tapte Geert Wilders valget tidligere i år, og det samme gjorde Marine Le Pen i Frankrike. Hva slags virkelighet Europa hadde møtt hvis de to sistnevnte også hadde vunnet, kan man bare spekulere i, men at det politiske klimaet hadde endret seg betraktelig må man være ærlig nok til å innrømme.  

Å drive fagforeningsarbeid i et slikt opprivende, politisk landskap, er vanskelig, men desto mer viktig. I Dagsavisen, desember 2016, pekte Jonas Gahr Støre på at sterk høyrepopulistisk politikk fører til svake fagorganisasjoner, slik vi har sett i USA og Storbritannia. Der har Foreningene blitt systematisk svekket over flere år, og det, fortsetter Støre, har satt arbeidstakere i en situasjon som gjør dem maktesløse mot konkurranseutsettelse og sosial dumping.3  

Frykten for svake fagorganisasjoner også her i Norge er ikke ubegrunnet. I FAFO-rapporten Den nordiske modellen mot 2030. Et nytt kapittel?, kan vi lese at de nordiske fagorganisasjonene har høyest deltakelse i verden, men at tilskuddet av organiserte lønnstakere har falt jevnt siden 1990-tallet. Spesielt i lavlønnsyrker som hører til LO/SAK. Rapporten peker på at dette «… har sammenheng med økende sysselsettingsandeler i privat tjenesteyting, outsourcing, korttidsarbeid og atypiske ansettelser.» Selv om Norden ikke ukritisk kan sammenlignes med hverken USA eller Storbritannia, er det likevel grunn til uro for framtidsutsiktene. 

På årskonferansen til tankesmien Manifest, for noen måneder siden, hadde Joachim Espe, leder av Rørleggernes fagforening, et interessant innlegg nettopp om nedgangen av organiserte arbeidere. To årsaker peker seg ut, mente han: høy arbeidsinnvandring fra lavkostland, og at disse igjen ikke organiserer seg. En mulig årsak til dette kan dreie seg om frykt for at arbeidsgiverne ikke gir dem oppdrag hvis de er organisert. Dette er et viktig poeng som motsier ensidige høyrepopulistiske ytringer; trusselen kan også komme fra våre egne arbeidsgivere.  

Så hvordan kan vi løse dette? Én løsning kan være at fagforeninger legger enda mer til rette for arbeidsinnvandrere. Det kan være økt språkkompetanse på arbeidsplassen i form av kursing i språk og organisasjonsarbeid. Dette vil bedre integreringen. Det vil også bedre tilliten siden man får like vilkår som andre organiserte arbeidere. Parallelt med dette, slik Espe nevnte, må kampen mot svart arbeid og hvitsnippkriminalitet intensiveres. Disse to sakene et tett knyttet sammen.  

Hvis vi skal oppsummere bestanddelene vi spurte om i begynnelsen, kan vi si at høyrepopulistisk budskap virker til å fremheve frykt og uro, og umiddelbar handling. Vi vet ikke hva fremtiden vil vise, det er sant, og med et samfunn som kontinuerlig endrer seg, vil svingninger nødvendigvis oppstå. Fagforeningsarbeid derimot, ser ut til å signalisere ro, trygghet og langsiktige løsninger; løsninger som oppløser barrikader mellom arbeidere og arbeidsgivere.